Hjem Artikler Jøder: «Vi forbanner kristendommen tre ganger om dagen»

Jøder: «Vi forbanner kristendommen tre ganger om dagen»

1

JØDISK INNFLYTELSE Ifølge en ny jødisk bok kommer den judeo-kristne hybridreligionen til å styrkes og kristne mer og mer knele for jødedommen.

Illustrasjon: Eran Wolkowski/Haaretz/Twitter

I en ny bok, «Reconciliation and its Discontents: Unresolved Tensions in Jewish-Christian Relations», gjør forfatteren Karma Ben Johanan en historisk oppstilling av de tusenårige konfliktene mellom jøder og kristne. I Berlin, der Johanan underviser på Humboldt-universitetet, driver han lobbyvirksomhet profesjonelt i sitt forsøk på å binde sammen jødedommen og kristendommen.

Med sin bok forsøker Johanan å finne berøringspunkter mellom de to ulike kulturene, midt i beretningene om de ofte smertefulle konfliktene dem imellom.

Han håper og tror at disse på sikt skal kunne klare å møtes.

Mens mange kristne, fremfor alt såkalte judeo-kristne (kristensionister), ofte fremholder at «jødene er Guds utvalgte folk», men at vi «alle er kalt til å leve ett liv i fellesskap med Gud» og at alle folk gjennom evangeliet kan leve i fred med hverandre, har jøder alltid hatt en antagonistisk innstilling til kristendommen.

I en berettelse i Bibelens gamle testament, samt den jødiske Torah, treffer de bitre fiendene og brødrene Esau og Jacob hverandre igjen etter å ha vært separerte.

I det gamle testamentets 1. Mosebok, kapittel 33, løper Esau mot Jacob, omfavner ham og kysser ham i nakken, og begge begynner å gråte av lykke, skriver Israel Jacob Yuval i en artikkel for den israelske avisen Ha’aretz, der Yuval også anmelder Ben Johanans bok og skriver at den gir en økt forståelse for «den Andre», det vil si de kristne ikke-jødene.

Rabbinerne ville tolke om sin Torah

I Torah forsøkte rabbinerne tidlig å tolke møtet mellom Esau og Jacob som et konfliktfylt møte, skriver Yuval, ved at redigererne av Torah satte prikker over det hebraiske ordet «kysset», i «han kysset ham». Prikkene var en markering om at ordet «kysset» skulle strykes.

Men å stryke bort et ord i Torah var ikke tillatt. Derfor gjennomførte de en jødisk løsning med prikk-markering: De «latet» som om at ordet var strøket og hevdet at Esaus kyss på Jacobs nakke egentlig var et bedragelig kyss, som et judaskyss, og at Esaus intensjon ikke var å kysse (nishek) sin fiende til broder, men å bite (nashakh) ham. En måte å manipulere meningen av teksten med ord, mener Yuval.

Hvorfor gråt isåfall brødrene? Ifølge rabbinerne var det visst tydelig et guddommelig mirakel som gjorde at Jacobs nakke plutselig ble steinhard, hvilket forhindret bittet fra Esau å gjøre skade. Jacob gråt for sin nakkes skyld, mens Esau gråt for at han fikk vondt i munnen av å bite i den steinharde nakken.

Yuval gjør den fornuftige tolkningen for Ha’aretz at denne fortellingen ikke skal tas bokstavelig, men billedlig. For de rabbinere under den historiske perioden som bøkene ble skrevet og kopiert på, var Esau metonymi for Romerriket, og senere for kristendommen.

Muligheten for at romerne skulle kunne forene seg med «Jacobs etterkommere», det vil si jødene, falt aldri inn hos rabbinerne, skriver Yuval.

For bokens forfatter Johanan selv er dette derimot fullt mulig, og et bevis på at det skjer gjøres av den katolske kirkens andre Vatikankonsilium i Roma 1965.

Da publiserte Vatikanet sitt dokument «Nostra aetate» («I vår tid»), hvilket de etter press fra jødisk makt forklarte at de overga sin historiske anti-jødiske arv, i ønsket om å «omfavne og kysse» jødedommen. Dette gjorde store deler av den judeo-kristne verden glade, og første delen av Ben Johanans bok handler om dette.

Korsfestelsen av Messias skulle ikke lengre betraktes som jødenes feil og skyld. Jødene skulle betraktes som det utvalgte folket. Læren om Dommedagen skulle tones ned og byttes mot et håp om at alle folk skulle enes om én enkelt Gud, som er den samme som jødenes Gud – dette til tross for at Jesus Kristus som Messias også for de kristne betraktes som en del av den eneste Guden.

Pave Paulus VI svek kirken da han i 1965 omfavnet jødedommen uten å få noe i gjengjeld.

Den andre delen av boken handler om den kjølige mottakelsen Esaus/Pave Paulus VIs omfavnende steg mot Jacob/jødene fikk i Roma 1965. De ortodokse gruppene innen jødedommen avviste helt katolikkenes forsøk til forsoning. Faktisk økte de ortodokse jødenes fiendtlighet mot de kristne etter andre Vatikankonsiliet, mener Ben Johanan.

De fryktet – muligens i en form av projeksjon – at de kristnes åpne favn egentlig var en forrædersk favn; akkurat som de gamle rabbinernes nye tolkning av Torah og de svikefulle «esauenerne».

Rabbinerne var også bekymret over problemene som skulle følge med en «overdrevet intimitet» kulturene imellom, skriver Ben Johanan.

De betrakter med mistro de kristnes stahet med å se Jesus Kristus som en del av Gud. Hvilket gjør at de kristne, ifølge de ortodokse jødene, egner seg til avgudsdyrking. Ifølge de var Jesus en «sjarlatan», og i jødenes Talmud ble Jesus drept på en veldig grafisk og grotesk måte ikke bare én gang, men mange ganger.

Jødedommens gud er minst en sjuenighet.

At kristendommen ifølge slike ortodokse jøder ikke er en monoteistisk religion burde dog ikke bekymre dem ettersom jødedommen isåfall heller ikke er det. Jødenes elohim er ordet for gud – eloï – i pluralis, og er ikke kun treenig men i det minste sjuenig ifølge den sjuarmede jødiske menora.

Det finnes også menoraer med flere armer som inkluderer flere guder blant elohim – iblant inklusivt sine feminine motstykker – og kabbalistiske beregninger som angir betydelig flere elohim enn det en lysestake kan bære. I de tilfellene kan et lys på en menora representere hele hierarkiet for en eloï, som altså har en mengde elohim under seg.

Det merkelige med elohim er altså at det betyr guder og samtidig er et kollektiv bestående av jødenes «eneste» sanne gud – men at uttrykket elohim også kan anvendes for å betegne ikke-jøders (flere) «falske» guder, idoler og avgudsbilder.

Når den avskrelte og forenklede kristendommen nøyer seg med én treenighet for sin gud, er dette dog også et tegn på elohim – da i betydningen ikke-jøders falske ikke-monoteistiske kvasireligion.

Men ifølge Johanan viste det andre Vatikankonsiliets tildragelse et «mot» hos den sammenliknet med den da ellers så konservative katolske kirken. Problemet for jødene opphørte dermed ikke, ettersom kirken fremdeles ikke hadde tatt offisiell stilling for jødenes rett til å kunne leve hvor og hvordan de vil i alle verdens nasjoner, og heller ikke tatt stilling for staten Israels rett til å eksistere som en eksklusiv jødisk stat – underforstått på bekostning av palestinerne og andre folkegrupper.

En stadig mer negativ innstilling til kristendommen ses også i de forsøk og i jødisk litteratur på å redigere kristendommens fiendtlige skrifter og på nytt for å avsløre sannheten om jødedommen, som tidligere var skjult og sensurert, helt siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten; dette av redsel for at ikke-jøder skulle kunne lese dette og begynne å hate jødene, mener Ben Johanan.

Åpent jødisk hat

Men ofte uttrykkes jødenes hat overfor de kristne og mot kristendommen helt åpent. Yeshayahu Leibowitz, som ifølge Israel Yuval var «øversteprest» innenfor den israelske intellektuelle liberale venstresiden på 1960-tallet, fikk sine brev publisert i bokform, brev som han utvekslet med blant andre teologer som studerte kristendom.

I et brev til professoren David Flusser skrev Leibowitz at kristendommen vokser seg sterk på grunn av ikke-jødenes jødehat – de kristnes religion har altså ingen egen iboende verdi.

Adolf Eichmann

Flusser hadde jublet over at Adolf Eichmann under de oppsatte og kringkastede «rettssakene» mot seg i Jerusalem 1961 nektet å sverge på Bibelens Nye testamente – Gamle testamentet ble ikke tilbydd ettersom det har jødisk opphav i og med Torah.

I og med Eichmanns avslag hadde han avskilt seg fra den kristne guden og dermed delvis reddet kristendommen, mente Flusser. Han anså at dette gjorde det mulig for de kristne å rense sine religiøse sinn og for kirken å komme nærmere den felles (jødiske) guden.

Leibowitz ble fly forbannet over Flussers «forsøk på å rense kristendommens sheretz (betyr omtrent: skadedyr) med en masse unnskyldninger» for det «syndige såkalte evangeliet». Kristendommen er en «styggelse av ødeleggelse» skrev han, en form av ondskapsfullt forfalskede symboler stjålet fra jødedommen. «Vi forbanner kristendommen tre ganger om dagen», skrev han videre; en påminnelse om at en del jøder også ofte spytter – som regel tre ganger – hver gang de går forbi en kirke, kirkegård eller ser et kors, og gjerne ber en bønn om forbannelse over de kristne.

Trenden for de kristne kirkene er derimot, mener Johanan, at de mer og mer omfavner jødedommen. Men ifølge Israel Yuval viser boken at møtet mellom kristendommen og jødedommen fortsatt er i sin spede begynnelse og at «de begge brødrene» bare har begynt å nærme seg hverandre.

Samtidig anser Israel Yuval at man etter en lesing av boken ikke fornemmer at kristendommen og jødedommen skulle løpe hverandre i møte. Snarere er «møtet» et uttrykk for at den mer forvirrede kristendommen og dets teologer fører dialog med seg selv og hverandre – den fører fremdeles ikke dialog med den jødedommen som hele tiden har eksistert parallelt med kristendommen.

Boken «Reconciliation and its Discontents: Unresolved Tensions in Jewish-Christian Relations» trykkes i Tel Aviv og koster 98 shekel der.

1
Delta i debatten

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Proverbs 26:11 Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Proverbs 26:11
Proverbs 26:11

Det jødene – og deres spyttslikkende «judeokristne» goyim – ikke skjønner – eller benekter – er at med Jesus og hans død på korset FOR OSS ALLE, ble den gamle pakt mellom Gud/Jahve og hans folk – israelittene/de 12 stammene – satt til side og opphevet, og den nye pakt, mellom Gud og alle de som tror på Jesus som frelser, opprettet, og den gjelder, idag og til verdens ende. Jødene har i 2 tusen år drevet sitt undergravningsarbeid mot de kristne samfunn og kirker, og langt på vei lyktes. Men iflg NT drepte jødene Jesus, fornektet ham som Messias,… Les mer »