HISTORIE Riksrådsmannen Johan Gyllenstierna var en tidlig forkjemper for et sterkt og forent Norden.
Den 18. februar 1635 ble Johan Göransson Gyllenstierna født på Älvsjö Gård i Brännkyrka sogn sør for Stockholm. Han var sønn av admiralen Göran Göransson Gyllenstierna og Anna Skytte. Anna Skytte var datter av Gustav II Adolfs lærer, Johan Skytte.
Som ung begynte Gyllenstierna å studere ved universitetet i Uppsala. Rett etter studiene gav han seg ut på en fire år lang utenlandsreise. Mesteparten av tiden tilbragte han dog ved universitetet i Strasbourg, der han bodde hos den kjente historikeren Johan Henrik Boeclerus. Han returnerte i 1658 via Holland og England til Sverige. På veien hjem traff han i 1658 Karl X Gustav på de danske øyene. Kongen utnevnte ham til kammerherre hvilket gjorde at han fikk være med på forhandlinger i rådet.
Gyllenstiernas politiske karriere begynner to år senere, ved riksdagen i januar 1660 hvor han som kanselliråd blir leder for den yngre adelen, som kjempet mot grevskapet og den friherrelige standen (med den yngre adelen menes de siste familiene som ble opphøyet til adelig stand). Han kom med i formynderregjeringen til Karl XI, der han var en motstander til Magnus De la Gardie. De la Gardie var nemlig mot reduksjonen mens Johan var for den. Reduksjonen var et antall kongelige avgjørelser om at staten skulle tvangskjøpe adelenes eiendommer. Johan Gyllenstierna ville altså styrke staten og minske adelens innflytelse.
I 1666 ble han hovkansler, i 1668 lantmarskalk, og i 1668 deltok han ved fredsforhandlingene i Lund. Etter Karl X Gustavs død i 1660 ble det tilsatt en formynderregjering til den fire år gamle Karl XI som varte i tolv år. Disse tolv årene var preget av forsterket makt til høyadelen. Hæren og marinen sank ned til en bedrøvelig tilstand og rådsaristokratiet (høyadelen) forsøkte ved flere tilfeller å innskrenke kongens makt.
Men dette møtte motstand, og ikke minst fra fraksjonen av adelen som var ledet av Johan Gyllenstierna. Ved riksdagen år 1672 kom disse motsetningene på alvor opp til overflaten. Det ble en historisk styrkemåling før Karl XIs kroning mellom rådsaristokratiet og den lavere tjenestemannadelen og de borgerlige. Rådsaristokratiet var redd for å miste sine privileger og ville få garantier for sine maktposisjoner som de hadde røvet til seg etter tolv års styre. Lavadelen og de borgerlige så kongemakten som den eneste muligheten til å stoppe høyadelens økonomiske og politiske dominans. Sammen med opposisjonen så Gyllenstierna til at det ikke ble noen innskrenkning av kongemakten.
Gyllenstierna strevde for et Sverige uavhengig av andre stater og i stedet oppvise styrke uten å innvikle seg i eventyrligheter. Et sterkt forsvar mente han var den eneste måten å hevde Sveriges uavhengighet. Ble det fortsatt krig ville Sverige ha gode muligheter til å vinne den. Denne forsvarsmakten var ikke for å erobre nytt territorium, men for å forsvare de gjeldende grensene. Men til dette behøvdes penger, mye penger.
Reduksjonen, som ble startet allerede under Karl IXs regjering, men ikke ble fulgt opp veldig mye, var en av Johan Gyllenstiernas fanesaker. Han ville sette i gang dette programmet for fullt. Han klarte også dette ved å overbevise Karl XI om å gjennomdrive det. Reduksjonen innebar at kronens slott og herregårder som hadde blitt tildelt eller skjenket til adelen skulle tas tilbake for å styrke rikets finanser gjennom tvangsoppkjøp. Gyllenstiernas tanker var å ruste opp Sveriges forsvar med den styrkede kassen for å kunne være og handle uavhengig. Til tross for hans innflytelse i rådet, og advarsler mot å inngå forbund med andre makter, førte De la Gardies franskvennlige politikk til en forsvarsavtale med Frankrike. Dette ble senere innledningen til den skånske krig, med blant annet slaget ved Lund.
Å forene Norden til en sterk enhet var et annet av Gyllenstiernas utenrikspolitiske mål. Ved fredsforhandlingene i Lund i 1679 fikk han igjennom en felles nordisk utenrikspolitikk samt en myntkonvensjon, som innebar en felles nordisk valuta. Man kan nok, uten å overdrive, si at Gyllenstierna var en mann med store fremtidsvisjoner. Han hevdet alltid fellesnytten før egennytten. Han tok for eksempel opp et lån for å kunne kjøpe sin utrustning da han ble tilkallet til Karl XIs hovedkvarter i Växjö etter at danskene hadde tatt tilbake Skåne. Det normale for den tidens rådsherrer hadde vært å la statskassen betale disse utgiftene.
Etter at Karl XI hadde forlatt Stockholm etter riksdagen i 1675 begynte rådsherrene i hovedstaden å føle seg mindre betydningsfulle, samtidig som de mistet innsikt i hva som skjedde i kongens hovedkvarter. De prøvde stadig å sende rådsdelegasjoner for å ikke miste innflytelse og makt, men dette ble kraftig motarbeidet av Johan Gyllenstierna.
Rådets frykt ble virkelighet da Gyllenstierna, som den eneste av riksrådet, ble tilkalt til kongens hovedkvarter i begynnelsen av august 1676. En uke senere vant Karl XI slaget ved Fyllebro utenfor Halmstad. En liten ubetydelig militær seier, men en viktig psykologisk seier for kongen. Gyllenstierna hadde ikke en så liten del av æren for denne seieren, ved at han han innprentet mot hos den ungen kongen til å våge å angripe.
Det er imidlertid viktigere hva han gjorde senere. Sammen med generalkvartmester Erik Dahlbergh planla og organiserte han strategi, utrustning og underhold for hele hæren som skulle gjenerobre Skåne. Hans arbeid var som vanlig preget av hurtighet, effektivitet og presisjon, hvilket vekket beundring og gav ham en enda sterkere stilling i hovedkvarteret.
Etter at Skåne atter var i svenske hender fikk Gyllenstierna ordre om å innta Christianopel, som fortsatt var holdt av danskene, og slå ned motstanden i Blekinge. Han utførte dette oppdraget på sedvanlig effektivt vis. Snapphanarna – skånske og blekingske geriljaforband som ville ha tilbake dansk herredømme – ble nådeløst forfulgt og henrettet der hvor de ble funnet. Etterpå ble hodene satt på lange staker for å sette skrekk i befolkningen. Hvis en by hadde gjemt eller hatt omgang med snapphaner ble hele byen straffet med høye bøter, og hver tiende mann, utvalgt gjennom lotteri, ble hengt.
I oktober 1679 ble Gyllenstierna generalguvernør over Skåne, Halland og Blekinge, men han hadde dette embetet i kun åtte måneder. Han gikk bort i juni 1680, 45 år gammel og ugift.
Johan Gyllenstierna var drivende for et nordisk forbund etter Sveriges overtagelse av Skåne, Blekinge, Halland og andre deler av det nåværende landet som da tilhørte Danmark-Norge. Gyllenstierna var sjefsforhandler på svensk side ved forhandlingene i blant annet Lund i 1679 mellom Danmark og Sverige.
Han skal ha sagt til de danske sendebudene:
Hvis Sveriges og Danmarks regenter sto i god forstand med hverandre kunne de utgjøre store ting, og da skulle de ikke være nødt til å være hverandres leiesoldater og utgjøre partier av andre. Da kunne forhandlingene i Østersjøen bli de nordiske kronenes sak, og hver for seg kunne de da bringe sine naboer til fornuft, kongen av Danmark sine i Tyskland og Sverige moskoviten, hvorpå et og annet enkelt kunne av dem erverves. Sterke gjennom sin enighet ville de nordiske folkene bli Europas voldgiftsdommere; beherskende av alle Østersjøens floder unntatt Weichsel og dertil Elbe og Weser ville de disponere store økonomiske ressurser.
Dessverre ble det ikke slik, da Danmark ble manipulert av forskjellige stormakter som så et forent Norden som alt for farlig for dem selv.
Personen Johan Gyllenstierna var en, mot kongen og folket, pliktoppfyllende og lojal embetsmann. Han var alltid nøye med å gjøre det rette og ikke røve til seg rikdommer, slik som mange styrende i riket. Utad var han utrolig storvokst og hadde krefter som få. Det sies at han kunne rette hestesko med bare hendene og tvinne spiker rundt fingrene. Han var brysk og utad et bilde av den gamle, rå svenskheten. Dog hadde han en nærværelse og utholdenhet utover de fleste, hvilket han beviste under mange feltslag.
