Hjem Historie Europeisk historie Jud Süss

Jud Süss

0
DEL

HISTORIE Den 24. september 1940 premierte filmen «Jud Süss» i Tyskland. Dette dramaet, som er basert på en virkelig historie, regnes for å være en av de mest antisemittiske filmene som har blitt laget.

640px-jud-suss

Filmen «Jud Süss» ble en stor suksess og ble sett av 20 millioner tyskere og mange flere utenlands. Den fikk gode anmeldelser ved filmfestivalen i Venezia hvor den opprinnelig hadde premiere. Filmen er basert på 1700-tallets Joseph Süss Oppenheimer som var en jødisk finansmann i den tyske byen Heidelberg i delstaten Württemberg.

Joseph Süss Oppenheimer var virksom på 1700-tallet. Han var bankier, hoffjøde og finansrådgiver for hertug Karl Alexander av Württemberg. Såkalte hoffjøder kunne få stor innflytelse med pengenes makt. I Sverige var det for eksempel på denne tiden en stempel- og sigill-gravør, Aaron Isaac, som var hoffjøde og blandet seg inn i den svenske statens anliggender. En annen kjent hoffjøde er Mayer Amschel Rothschild som fikk beskyttelse av kronprins Wilhelm av Hesse og deretter etablerte sitt mektige bankimperium med hjelp av stjålne soldatlønner.

Også den virkelige Oppenheimer ble anklaget for underslag. Blant de mange anklagelsene mot ham var det bedrageri, bestikkelser, gambling, seksuelle relasjoner med hoffdamer med mer. Da hertug Karl Alexander plutselig døde av slag, og hans hoffjøde dermed mistet sin beskyttelse, ble Oppenheimer tiltalt for høyforræderi, plyndring av statskassen, simoni [kjøp og salg av kirkelige embeter], korrupsjon, skjending av den protestantiske religion [Oppenheimer forsøkte å gjeninnføre katolisismen] samt seksuell omgang med kristne. Den jødiske forsamlingen forsøkte å kjøpe Oppenheimer fri, men mislyktes. Oppenheimer ble hengt den 4. februar 1738 i Stuttgart.

Joseph Süss Oppenheimer henges i Stuttgart.
Joseph Süss Oppenheimer henges i Stuttgart.

Etter Oppenheimers død har det blitt skrevet en rekke bøker om ham. Romanen «Jud Süss» (1827) av den tyske forfatteren Wilhelm Hauff var lenge den mest kjente. På første halvdel av 1900-tallet begynte dog jødiske og filosemittiske krefter å tolke Oppenheimers liv på deres egen måte – Oppenheimers skjebne ble for første gang politikk.

Først ut var den tyskfødte jødiske forfatteren Lion Feuchtwanger som i 1925 gav ut en roman med samme navn som den tidligere «Jud Süss». I boken fremstiller Feuchtwanger bankierens utnytting av den lille tyske staten som en menneskelig tragedie og fremhever at de menneskelig feil som ble begått av Oppenheimer like gjerne kunne ha blitt begått av en ikke-jøde. I 1934 slapp Lothar Mendes filmen «Jew Suss» som bygde på Feuchtwangers roman, men med enkelte tillegg. Oppenheimer beskrives her som en flittig «self-made man» som håpet å befri sitt folk fra gettoen. Et eksplisitt formål med filmen var å advare mot antisemittismen i det nasjonalsosialistiske Tyskland ved å referere til påstått urettferdighet i den tyske historien. Filmen, som var produsert i England, ble utgitt i Østerrike og ble forbudt i Tyskland (og senere også i Østerrike).

Fra Jud Süss: Joseph Süss Oppenheimer og Dorothea.
Fra Jud Süss: Joseph Süss Oppenheimer og Dorothea.

Det var ironisk nok denne filmen av antinazisten Lothar Mendes som var inspirasjonskilden til den antisemittiske filmen «Jud Süss» fra 1940. Manusforfatteren Ludwig Metzger, som hadde forsøkt å lage en film om Oppenheimer siden 1921, fikk en mer positiv tilbakemelding i 1939 av kultur- og propagandaministeren Joseph Goebbels enn han hadde fått under Weimarrepublikken. Goebbels ansatte Eberhard Wolfgang Möller som assisterende manusforfatter og Veit Harlan fikk i oppgave å regissere filmen.

«Jud Süss» var en velgjort og påkostet dramafilm med flere av Tysklands beste skuespillere som arbeidet under en av landets fremste regissører. Filmen var langt fra like sympatisk innstilt til Oppenheimer som Feuchtwangers og Mendes’ verk. Istedet fikk de inspirasjon fra den opprinnelige romanen av Wilhelm Hauff. I filmen belyses blant annet hvordan hertugen lever et overdådig liv og hvordan hertugdømmet Württemberg går i oppløsning på grunn av den omfattende korrupsjonen. Istedet for å utmale Oppenheimers liv som en menneskelig tragedie sympatiserer filmen snarere med Oppenheimers offer, den ariske Dorothea. I «Jud Süss» forsøker Oppenheimer flere ganger å ha sex med den gifte Dorothea. Han lykkes til slutt da Dorotheas mann, en motstander til hertugen, tortureres på oppdrag av Oppenheimer. Dorothea går med på «tilbudet» for at torturen skal slutte, men tar deretter livet sitt. I slutten av filmen arresteres og henges Oppenheimer på torget.

Heinrich George.
Heinrich George.

I rollene finner vi blant annet den svenske Kristina Söderbaum (født i Stockholm) som Dorothea og Ferdinand Marian, som også spilte Cecil Rhodes i Ohm Krüger, som Joseph Süss Oppenheimer. Hertug Karl Alexander spilles interessant nok av den tidligere aktive kommunisten Heinrich George. Mange av de involverte i filmen ble behandlet ille etter krigen.

Filmen ble sett av 20 millioner tyskere i en tid da befolkningen var 70 millioner. Den hadde opprinnelig premiere i Venezia hvor den fikk veldig gode anmeldelser. I ettertid har filmen blitt kalt en av de mest antisemittiske filmene som har blitt laget på grunn av skildringen av Oppenheimer. Filmen skildrer unektelig Oppenheimer og jøder på en ikke veldig smigrende måte, men skiller seg knapt fra hvordan det jødisk-kontrollerte Hollywood skildrer hvite mennesker som ondskapsfulle i hver eneste av deres filmer.

Etter krigen totalforbød de allierte filmen i Tyskland. Regissør Veit Harlan, som også regisserte Kolberg i 1945, ble tiltalt for «medvirkning til brudd mot menneskeheten», men ble frifunnet da de ikke kunne finne noe konkret å tiltale ham for. Ferdinand Marian omkom i en mystisk bilulykke og både Werner Krauss (i filmen rabbineren Levi Loew) og Heinrich George ble fengslet for omgang med regimet; Heinrich George døde i sovjetisk fangenskap i 1946. Krauss fikk av det nye demokratiske regimet forbud mot å stå på scenen i teater- og filmsammenheng og ble tvunget til å gjennomgå denazifiseringsprosessen. Kristina Söderbaum fortsatte som skuespiller, ofte med motstand, men fikk aldri mer inneha noen hovedrolle.

Veit Harlan (til høyre) under rettssaken mot ham i 1948. Til venstre er Ferdinand Marians enke.
Veit Harlan (til høyre) under rettssaken mot ham i 1948. Til venstre er Ferdinand Marians enke.

I tillegg til at det nye regimet i Tyskland satt filmen på en forbudsliste forsøkte de også å utslette alle spor av den i et demokratisk bokbål. Veit Harlan ble av domstolen beordret til å ødelegge alle negativer av filmen, hvilket han gjorde i 1954. Kopier hadde imidlertid blitt laget og noen av dem ble oversatt og dubbet for publikum i land som Egypt og Libanon, hvor de ble brukt i kampen mot Israel. Det er takket være disse kopiene vi i dag igjen har mulighet til å se filmen.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om