Kapitalen i enden av regnbuen

KRONIKK Arjuna skriver i denne artikkelen om hvordan venstresiden har gått fra å analysere basert på virkelige forhold til hvordan de i dag kun står som en negativ kraft med et fordreid virkelighetsbilde og ideologisk fundament.

Det var en tid da venstresiden gjorde gode analyser, basert på virkeligheten og reelle forhold. Og den glimter ennå til med ujevne mellomrom, uten at de selv rasjonelt kan forklare hvorfor de agerer som de gjør¹. I dag kjemper imidlertid ikke venstresiden for noe, men eksisterer kun som en negasjon, en kraft i motsats til noe. Hvorfor og hvordan den har latt seg lede dit er et for omfattende tema å ta opp her, men man kan trygt si at de gjennomgående har vært særs selektive i sine tekster og ideologer, noe som har fordreid virkelighetsbildet og deres ideologiske basis fundamentalt. Spesielt gjelder dette temaer rundt kategoriene «nasjon» og «grenser».

Lenin skrev ekstensivt om nasjonalisme, eller riktigere: nasjonal frigjøring². For statsoverhodet over det multi-etniske Sovjetunionen ville en fordelaktig analyse av nasjonalisme potensielt slå tilbake mot en selv; de ulike etniske gruppene kunne få ideer. Dermed utviklet han det senere sosialistiske ideologer av ulik avskygning foreskrev: kun de etniske gruppene, kulturene eller folkene som led under imperialisme eller kolonialisme hadde denne retten til uavhengighet på alle plan. Og det var selvsagt de samme ideologene som samtidig definerte hvilke vilkår som gjaldt for å kunne påberope seg en selvstendighetstanke. Altså en relativisering av imperialismen, det finnes en «god» og en «ond» imperialisme. Det samme med Mao. Sistnevnte omtaler ikke nasjonalisme som ideologi i særlig grad i sine skrifter og taler, og når han først gjør det er i mer generelle termer. Dessuten var han, som Stalin (og de andre Sovjet-lederne), redd understrømningene som kunne gjøre seg gjeldende i de ulike etniske gruppene. Mao hadde spesielt problemer med de vestlige delene av Kina, men med løfte om uavhengighet fikk han for eksempel de ulike minoritetene som hadde tilhold der med seg under Kinas borgerkrig på 1940-tallet. Etter krigen ble «uavhengighet» imidlertid erstattet med begrepet «autonomi»³ og deres drøm var dermed knust, livet fortsatte omtrent som før. Felles for alle disse var at de ville gi inntrykk av at partielitene var de mest kapable til å styre og ta avgjørelser på vegne av alle minoritetene. En elitisme, noe som er symptomatisk for venstresiden: en intellektuell elite vil alltid vite bedre enn det enfoldige proletariatet. Dette er noe som Kina også sliter med i dag: de ulike etniske gruppene, religionene, kulturene og folkene har tilsvarende like mange ulike interesser og den største frykten er at disse skulle slutte å ha tiltro til at deres interesser ble i tilstrekkelig grad ivaretatt fra sentralt hold.

Andre ideologer og teoretikere på venstresiden har imidlertid ikke hatt behov for å tilpasse sitt opportunistiske utsyn til hva som er mest hensiktsmessig for staten og dets ledere i øyeblikket, realpolitisk og pragmatisk, men som har utledet en konsekvent, helhetlig og objektiv analyse, uhildet og som står på egne ben, formet uavhengig av den umiddelbare historiske og politiske konteksten.

Når venstresiden nå i det store og det hele reelt ser ut til å gjøre det de kan for å sementere kapitalmaktens suverene diktatur, så vil de argumentere med at kapitalmakten må som et aksiom etableres, for senere å kollapse og bane vei for sosialismen. Venstresiden har dermed ingen interesse av aktivt å kjempe imot kapitalismen, deres hellige skrifter forteller at bare de er tålmodige så vil det jordiske paradis i form av sosialismen komme av seg selv.

Men Marx, av alle, mente ikke at kapitalismen var uunngåelig som fase, og om den viste seg slik burde den bekjempes ved hver anledning for å gjøre dets livsløp så begrenset og kort som mulig. Marx’ oppskrift var mer lokaldemokrati og mindre enheter med klart definerte, fysiske grenser. Den beste samfunnsstrukturen for å unngå kapitalmaktens overtakelse var semi-autonome landsbyer etter mønster fra Russland, India og middelalderens Europa, hvor sentralmakten forholdt seg direkte til det enkelte gårdsbruk⁴. Denne samfunnskontrakten opphørte kun ved at gårdsbrukene ikke betalte skatt. Basert på dette kunne man omgå den kapitalistiske fase og etablere det sosialistiske samfunnet direkte, mente Marx. Denne erkjennelsen kom Marx til veldig tidlig og var basert på sine ekstensive og komparative studier, som dekket flere fagområder, fra historie, antropologi og sosiologi, til psykologi og kultur.

For første gang blir naturen utelukkende et objekt for mennesket, bare noe som skal utnyttes; opphører å være anerkjent som en makt i seg selv; og den teoretiske oppdagelsen av dets uavhengige lover fremtrer utelukkende som krefter som må underlegges menneskets behov; enten som konsumering eller som et produksjonsmiddel. Parallelt og samsvarende med disse tendensene beveger kapitalmakten seg over og forbi nasjonale grenser og fordommer, likeledes bakenfor naturtilbedelse, i tillegg all tradisjonell, avgrenset, satt følelse av tilfredshet med tidens behov, og gjenskapelsen av den gamle måten å leve livet på. Den er destruktiv i måten å forholde seg til disse på, og forsøker kontinuerlig å revolusjonere disse, rive ned alle hindringer og grenser som hindrer utviklingen av produksjonskreftene, ekspansjonen av behov, de ulike produksjonsgrenene, og utnyttelsen av de naturlige og mentale kreftene. – Marx, 1857–58; Grundrisse.

Hovedfunnene, essensen, hos Marx er 1) at grenser er det eneste som effektivt kan hindre kapitalmaktens videre utbredelse og i sin ytterste konsekvens senke den⁵; og 2) grensenes ontologiske karakter ikke nødvendigvis betyr en fysisk hindring. Sagt med andre ord: grenser trenger ikke være materielle, men den kan like gjerne være av mental karakter.

Tendensen mot etableringen av verdensmarkedet er direkte gitt av konseptet kapital i seg selv. Enhver grense fremstår som en hindring som må overstiges. – Marx, 1857–58; Grundrisse.

Dess større fragmentering man kan skape, dess flere kategorier, dess flere potensielle konsumenter får man⁶. Altså: dess større fragmentering av menneskesinnet, dess flere behov blir det skapt⁷.

Men som vi har sett, med penger er et fellesskap bare en abstraksjon, kun en ekstern, tilfeldig ting for mennesket, og samtidig utelukkende et middel for hans tilfredsstillelse som et enslig individ. De tidligere fellesskapene forutsatte ganske andre relasjoner til individet. Utviklingen av penger i sin tredje rolle ødelegger dermed slike fellesskap. – Marx, 1857–58; Grundrisse.

Med grenser oppstår det nemlig et fellesskap. Ikke, som mange tror, også de som hevder å være marxister, avstand, mistenksomhet og isolasjon. Marx utdyper ikke dette noe nærmere, men nevner blodsbånd i denne sammenhengen. Fellesskapet må ha noe felles som er hinsides det å bare leve sammen på et avgrenset område. Det er imidlertid ikke til å undres over at dette ikke ble gjenstand for mer utdyping. Marx selv og hans samtid tenkte i rasemessige termer, og dette i en slik grad at det var underforstått, implisitt, og Marx selv ville i dag blitt betegnet som rasist⁸. Å ha i et fellesskap et individ som definerer seg etter subjektive emosjoner i øyeblikket, og som selv definerer seg som «flytende» hva gjelder identitet, er undergravende, nedbrytende og må, ideelt, isoleres. Dette for fellesskapets bestående og dets funksjon som en front mot kapitalmakten skal opprettholdes. I andre tilfeller vil individet fungere som en kile for disse kreftene.

Når det gjelder verdensmarkedet så har forbindelsen mellom individet og alle andre, men samtidig uavhengigheten av disse relasjonene for individet, utviklet seg til slike nivåer at etableringen av verdensmarkedet allerede samtidig innehar forutsetningene for å gå hinsides dette. […] det har blitt sagt, og man kan fremdeles høre, at dette nettopp er skjønnheten og storheten ved det: den umiddelbare kontakten, den materielle og mentale metabolismen som er uavhengig av kunnskapen og viljen til individet, og forutsetter deres uavhengighet og likegyldighet. Og det er åpenbart at denne objektive forbindelsen er å foretrekke over ingen forbindelse overhodet [sett fra kapitalmaktens synsvinkel], eller til bare en utelukkende lokal forbindelse som baseres på blodsbånd, eller eldre, naturlige eller herre-slave forhold. – Marx, 1857–58; Grundrisse.^9,10

Et fellesskap, en inngruppe, basert på fysiske kjennetegn, er da det som åpenbart utgjør det største hinderet for økonomisk utbytting og etableringen av pengemakten som suveren hersker, og vil, hvis folkefellesskapet er genuint, blø denne til døde. Dette forutsetter riktignok at inngruppen, folkefellesskapet, praktiserer utstrakt demokrati ned til minste ledd av fellesskapet, men dette vil automatisk etableres gjennom den organiske prosessen som gjør denne mulig og vil etter opprettelsen være en naturlig forlengelse av fellesskapets indre logikk; det kan ikke annet basert på dets åndelige og rasemessige karakter. De moderne, liberale demokratier derimot er en mutasjon, en aspirerende kreftsvulst som illuderer å være en naturlig forlengelse av det opprinnelige, organisk fremvokste demokratiet, og vil gi det motsatte resultatet. Det vil drepe samfunnsorganismen innenfra.

Vi, de første innbyggerne av disse landene, de innfødte, ble forvist til og glemt i et hjørne, mens resten begynte å vokse og bli sterke. Vi hadde bare vår historie å forsvare oss med, og vi holdt den tett for ikke å dø. Og det er slik denne delen av historien kom til, og den fremstår som en vits fordi ett, enkelt land, pengenes land, satte seg over alle flagg. Når de ytret «Globalisering» skjønte vi hva denne absurde ordenen av ting ville bli kalt, en ordning hvor penger er det eneste landet som blir tjent og hvor grensene blir fjernet. – Subcomandante Marcos

Nasjonalsosialisme er dog noe ganske annet en nasjonalisme; det som har vært beskrevet i det foregående er i det ytre og umiddelbare sosialistisk nasjonalisme¹¹. Men i essens er det nasjonalsosialisme: folkefellesskap definert ut i fra rase (blod), og ingen andre kategorier, som klasse¹². Nasjonalisme kan imidlertid defineres ulikt, gitt historiske erfaringer og kulturell kontekst. Det nye venstre har gjort én form for nasjonalisme, den aggressive, sjåvinistiske og imperialistiske, til arketypen av denne. Dette er imidlertid både en blindhet for historien så vel som det er antiintellektuelt. Og for sosialistiske samfunn som blir konfrontert med realitetene og ikke lenger kan skjule sine iboende motsetninger, vil en integrering av nasjonalistiske prinsipper være naturlig. Og er man tålmodig, og underordner sosialismen til nasjons-kategorien, oppnår man suksess.

Alle medlemmer av en nasjon risikerer det samme ved å kjempe for nasjonenes uavhengighet og karakter, og ved å øke dens rikdom uten at dette kommer på bekostning av enkelte klasser eller strata. Det er fordi nasjonens skjebne nettopp også er de individuelle medlemmenes skjebne; med andre ord: det siste er avhengig av det første. Det er den felles ideologiske følelsen og psykologien til medlemmene av nasjonen nettopp å elske sin nasjon, ta vare på dets karakteristikker og interesser, og strebe for dets rikdom og lykke. Nasjonalisme reflekterer nettopp denne følelsen og psykologien. Med andre ord, nasjonalisme er en ideologi som legger til rette for en kjærlighet til nasjonen og et forsvar for dets interesser. […] Nasjonalismens progressive natur ligger i det faktum at den er en patriotisk ideologi som jobber for et forsvar av nasjonale interesser. […] Det er feil å se kommunismen som inkompatibel med nasjonalisme. Kommunismen jobber ikke bare for arbeiderklassens interesser; den jobber også for interessene til nasjonen – dermed er den en ideologi som foreskriver en kjærlighet til nasjonen og folket. Nasjonalisme er også en ideologi som foreskriver en kjærlighet til landet og dets folk, da den forsvarer nasjonen og folkets interesser. Kjærlighet til nasjonen og folket er en ideologisk følelse som er felles for kommunismen og nasjonalismen; […] Nasjonalisme kommer ikke i konflikt med internasjonalisme. Gjensidig hjelp, støtte og allianser mellom land og nasjoner – dette er internasjonalisme. Ethvert land har sine grenser, og ethvert land har sin identitet, og revolusjon og konstruksjon fortsetter med landet og folket som en enhet. Nettopp av denne grunn så finner internasjonalisme sitt uttrykk i forbindelsen og relasjonene mellom land og mellom nasjoner, hvis forutsetning er nasjonalisme. Internasjonalisme som er skilt fra konseptet «nasjon» og «nasjonalisme» er bare et tomt skall. En mann som ikke bryr seg om skjebnen til sitt land og nasjon kan ikke være tro mot internasjonalismen. Revolusjonære i alle land burde være tro til internasjonalisme ved først og fremst kjempe for deres eget land og nasjons velstand. […] de som ikke elsker sine egne foreldre, brødre og søstre, kan ikke elske sitt eget land og med-patrioter. Likeledes kan ikke de som ikke elsker sitt eget fedreland bli kommunister. […] Det er ikke kommunistene, men imperialistene som opponerer mot nasjonalismen og plasserer hindringer i dens vei mot en uavhengig utvikling av de samtidige nasjonene. Imperialistene manøvrerer utspekulert mot målet om å realisere sin altoverskyggende ambisjon om «globalisering» og «integrasjon». De påstår at idealet om å bygge en uavhengig nasjonalstat eller å elske sitt land er en «utdatert nasjonal fordom», og at «globalisering» og «integrasjon» er trendene som gjelder nå. […] Vi burde kjempe mot, og avslå manøvrene til imperialistene hva gjelder «globalisering» og «integrasjon», og kjempe for å preservere de utmerkede karakteristikkene til vår nasjon og sikre dens selvstendighet. Vi påpeker til stadighet «Korea-først»-prinsippet nettopp for å preservere og bevare den nasjonale karakteren og forsvare nasjonens selvstendighet. – Kim Jong Il, On having a correct understanding of nationalism, 2002.

No Pasaran! ville ikke vært mulig uten en klar definert grense for hva som er innenfor og hva som er utenfor, mellom «oss» og «dem». Uten en grense, ingen No Pasaran! Kurdistan vil ikke bli realitet uten en klar, fysisk grense som skal opprettholdes for å beskytte det som er innenfor og stenge ute det som ikke kompatibelt med dens prinsipper, hva nå enn disse skulle være. Ingen grense, ingen Kurdistan. Rojava kunne ikke oppstå som en tanke i hodet uten at man skilte mellom hva som er «Rojava» og hva som ikke konstituerer «Rojava». Ingen grense, ingen Rojava. Hvilken form av nasjonalisme disse sosialistiske, marxist-inspirerte prosjektene faller inn under kan diskuteres, men selve ideen som ligger bak disse kategoriene forutsetter et nivå av nasjonalistisk tenking. Det intellektuelt uredelige består selvfølgelig i at venstresiden ikke selv erkjenner dette, men velger å omgå det ved å benytte seg av andre benevnelser, eufemismer, som «sosialistisk revolusjon» o.l. Men oppfatningen er der: noe er objektivt bedre enn noe annet, noe står kvalitativt over alternativet.

Grenser som er organisk fremvokst eller etablert etter objektive kriterier, som blod, i motsetning til subjektive, basert på følelser, er dermed den mest effektive hindringen for kapitalmaktens totale overherredømme, og det eneste som kan beskytte folket, og dermed nasjonen, mot denne¹³. Dette er også anerkjent av ideologer og personligheter på venstresiden som har, eller har hatt, direkte erfaring med sakskomplekset, og som dermed er intellektuelt redelige.

Fotnoter:
¹ Tenk EEC/EF/EU-debattene og uttrykket «even a broken clock is right twice a day.»
² Imperialismen var jo som kjent kapitalismens siste fase for Lenin. Og det er for så vidt riktig, rent bortsett fra at den ikke er dens siste fase, men snarere nest siste. Som vi har erfart har kapitalismen overlevd imperialismen i stor grad. I kjølvannet kom angrepene på grenser, fysiske så vel som mentale, og det er der vi er nå. Det er ikke tilfeldig at gamle nykonservative som Billy Kristol og George W. Bush har omfavnet LHBT-bevegelsen og forfekter åpne grenser.
³ For øvrig en strategi utarbeidet av Stalin.
⁴ Som måtte være på odel, altså gå i arv.
⁵ Jfr. nyliberalismens prosjekter rundt kommune-/fylkessammenslåing, import/eksport av strøm på et globalt marked, ACER, TTIP/TISA o.l.
⁶ Kapitalismens streben etter uendelig vekst er teleologisk, immanent beveger den seg mot et endemål, i sitt tilfelle en verden hvor alle grenser er opphevet. Dette målet er imidlertid ikke oppnåelig gitt menneskets natur, og maksimal fragmentering blir dermed det nest beste, da flere konsumentgrupper med sine respektive behov dannes.
⁷ «fluidity», flytende grenser, altså det motsatte av stabile og organiske grenser, som den vitenskapelig verifiserbare mellom mann og kvinne, bidrar da også til det motsatte resultatet.
⁸ Det sies for øvrig at Engels var gjennomført rasistisk og homofiendtlig, og alle kjenner Marx’ utfall mot jøder.
⁹ Marx ser ikke på slavehold som fordelaktig for kapitalmakten: slaven vil aldri bli en konsument og pengene sirkulerer dermed ikke.
¹⁰ Ref. for eksempel humanbiolog Terje Bongard i «Det biologiske mennesket, Individer og samfunn i lys av evolusjon»: «Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. […] Mennesket kategoriserer andre ved å se etter tegn på om man er i samme kultur eller inngruppe. Det er derfor en sammenheng mellom grad av ulikhet i utseende og nærhet i inngruppa.»
¹¹ Som Sinn Fein/IRA eller Bolivarianismen.
¹² Folkefellesskapet er hinsides klassebegrepet og hever seg over dette; vi vil ha en befolkning som samarbeider, ikke kriger.
¹³ I dag er trenden at de organisk fremvokste eller de som er etablerte etter objektive kriterier nettopp blir forsøkt fragmentert og undergravd til fordel for de subjektive og følelsesbaserte. Eksempel: kapitalmaktens naturlige samarbeid med LHBT-bevegelsen, og vice versa.