HISTORIE Den 5. april 1697 kunne man fra slottet Tre Kronor høre det ropes «Kongen er død, lenge leve Kongen.» Hva hadde skjedd? Jo, Karl XI hadd dødd, og hans sønn Karl XII ble ny konge, bare fjorten år gammel.
Den nye kongen var altså ikke myndig, og det skulle ta en stund før han kunne regjere eneveldig. Karl XI hadde innført eneveldet, hvilket betydde at han var ansvarlig bare ovenfor Gud. Karl XII var den første kongen i Sverige som ble født til eneveldig monark.
Karl XII ble født den 17. juni 1682 på Stockholms slott, og foreldrene var Karl XI og Ulrika Eleonora av Danmark. Karl ble født med «seiershode» (en del av fosterhinnen ligger igjen på barnets hode), og dette ble sett på som et godt tegn for en kommende konge.
Karls mor var den som helt og holdent hadde ansvaret for sønnens oppvekst og oppdragelse de første fire årene. Ulrika Eleonora var alltid sammen med barna sine, og det spekuleres i at hun hadde en ganske stor innvirkning på den unge Karl. Dronningen var en intelligent, klok, balansert, barmhjertig, gavmild og veldig religiøs kvinne. Mange av disse dydene ble overført til Karl, men ikke alle, og spesielt ikke hennes dype religiøsitet, men bare den som vanlige folk hadde.
Ved fire-års alderen mente dronningen at tiden var inne for den kommende kongen å utdanne seg, og det ble utpekt en lærer. Dette ble den språklærde Uppsala-professoren og filosofen Andreas Norcopensis, som senere ble adlet Nordenhielm. Da Karl ble syv år mente foreldrene at det var på tide å omgås menn, «å komme i mannfolks hender» som det het. Karl fikk eget rom og hadde fra femårsalderen allerede sitt eget hoff. Nå var det tid for faren å ta over oppdragelsen.
Bilde: David Klöcker Ehrenstrahl, Public domain, via Wikimedia Commons
Karl XI tilkalte de fremste ekspertene på forskjellige områder for å gi sønnen de nødvendige teoretiske kunnskapene som en kommende konge trengte. De viktigste emnene var historie, matematikk og fysikk samt krigsteori og -praksis. Dessuten skulle nødvendige ferdigheter i å snakke og skrive morsmålet og latin oppnås. Karl lærte seg tysk, som han snakket og skrev flytende. Fransk forsto han godt, men ville ikke snakke dette språket. Videre måtte Karl lære seg den svenske grunnloven, sette seg inn i rettsvesenet og ble godt skolert i læren om krig og festningsverk.
Da Ulrika Eleonora døde i 1693 ble Karl stadig mer avhengig av faren. Under oppveksten var Karl omgitt av konstante krigsforberedelser. Mye av tiden var han sammen med sin far, Karl XI, mens han drillet soldater, vervet tropper eller ledet kampøvelser. Ved å tidlig lære seg å ri og skyte levde prinsen seg stadig mer inn i krigeryrket og hans interesse for dette ble oppmuntret av faren og omgivelsene. Det ble ansett naturlig at en etterfølger til en av Europas sterkeste militærmakter var vel kyndig i alt som hadde å gjøre med dets militærmakt.
Lenge før sin død hadde Karl XI anordnet en formynderregjering til å styre landet i tilfellet hans etterfølger ikke var myndig. Denne formynderregjeringen trådte i kraft etter Karl XIs bortgang, men den har historisk sett ikke fått noe positivt omdømme.
Regjeringen var preget av eneveldet, og til tross for at regjeringsmedlemmene bestod av dyktige folk så manglet den en politisk karakter. Det manglet statsmannskap, og det fantes ingen med evne eller autoritet til å ta ledelsen. Det var en frykt for å ta ansvar, for da risikerte man å få dårlig omdømme og dermed komme i unåde hos noen som kunne skape problemer for en.
Innenriks fortsatte imidlertid reduksjonen (inndragningen av rikets slott og herregårder som ble utdelt gratis til adelen) og den påfølgende rettegangen mot de ansvarlige. Adelen så nå en mulighet for å stoppe dette hvis de kunne komme i posisjon hos den unge kongen, og det ble spunnet planer for hvordan dette skulle gå til. Etter flere feider innad i regjeringen ble det besluttet allerede i mai 1697 at det skulle sammenkalles en riksdag slik at standen skulle kunne delta i Karl XIs begravelse.
Noen blant adelen hadde ytterligere planer på lur og på Riksdagens tredje dag, den 8. november, tok de initiativet. Plutselig, som om det akkurat var funnet på, ble forslaget om å gjøre den unge kongen myndig på forskudd fremlagt. Formynderregjeringen gjorde ingen motstand mot forslaget, for nå kunne de jo kvitte seg med ansvaret og skylde alt på den unge uerfarne kongen. Adelen trodde at gjennom dette forslaget skulle de kunne innsmigre seg hos kongen og på denne måten minske reduksjonen. Vanlige folk var heller ikke imot forslaget, da de heller ville ha «én konge enn flere».
Slik ble det; forslaget ble vedtatt etter én dags forhandlinger. Kongen ble informert i all hast, men han godtok å påta seg det fulle regjeringsansvaret. Beslutningen om myndighetsdeklarasjonen kom altså den 8. november, men Karl XII overtok ikke regjeringen før den 27. november. Sverige hadde nå fått en ny eneveldig konge drøyt femten og et halvt år gammel. To dager senere ble Riksdagen avsluttet, og den ble ikke gjenopptatt under av Karl XIIs levetid. Reduksjonen fortsatte og ble ikke gjort mindre av den nye kongen.
Karl XIIs kroning ble satt til den 13. til 14. desember samme år. Det skulle bli en kroning man ikke hadde sett maken til tidligere. Kongen var jo eneveldig, tilsatt av Gud, og da kunne ingen biskop krone ham. Dog kunne en mann av Gud gi kongen en velsignelse, og slik ble det. Denne seremonien tok flere timer å fullføre, så selve kroningen måtte vente til neste dag.
Vanligvis ble kronregaliene båret i prosesjon til kirken, men ikke denne gangen. Karl XII kom ut av Kongehuset med kronen på hodet og septeret i hånden. Han var jo født eneveldig hersker og styrte allerede riket. Kongen var den eneste som red frem til kirken. Ellers hadde rikets storheter og adelen ridd sammen med kongen denne veien, men ikke denne dagen. Da kongen skulle sette seg i sadelen hendte noe ergerlig: han mistet kronen, men den ble fanget opp av kammerherren Johan Gabriel Stenbock. Men folk så dette som et dårlig tegn.
Seremonien i kirken tok drøyt syv timer. Etterpå satt Karl XII kronen på seg igjen, tok septeret og gikk ut. Noen kongeed hadde han ikke avlagt, han var jo tilsatt av Gud og var på denne måten ikke skyldig folket noe, og gjorde han noen feil var det ikke folket som stilte han til ansvar, men Gud alene.
Sverige hadde opplevd en tyveårsperiode med fred, men det begynte igjen så smått å rumle i rikets utkanter. I all hemmelighet hadde en angrepsallianse blitt inngått mellom Danmark, Russland, Brandenburg og Polen. Anklagelsene om at Karl XII startet krig eller at han av ungdommelige ambisjoner var ute etter å erobre, at han avslo gunstige fredstilbud, er fullstendig feilaktige. Sveriges fiender så en svakhet i riket ved at det ble styrt av en ung uerfaren regent, og at det gjennom dette skulle bli enkelt å knuse den svenske stormakten.
Det skulle ikke bli så enkelt som fiendene trodde. Forsvarsviljen var ikke død i det svenske riket, og det var et forsvar av Sverige som dro Karl XII ut i krig. Mer om dette i senere artikler.
