Hjem Historie Karolinernes dødsmarsj

Karolinernes dødsmarsj

0
DEL

HISTORIE Den 1. januar 1719 startet Armfeldts karolinere sin retur til Sverige, i det som i dag er mest kjent som «Karolinernes dødsmarsj».

680px-karolinernas-dödsmarsch

Den 30. november 1718 falt den svenske kongen Karl XII ved Fredriksten festning i Halden. Etter kongens død ble alle svenske tropper beordret tilbake til Sverige. Mange fra hærens hovedstyrke, den søndre armé i Halden, døde av sykdom på tilbaketrekkingen. Men den tilbaketuren som er mest kjent i våre dager er den nordre armés marsj over de norske og jämtlandske fjellene, hvor tusenvis av Carl Gustaf Armfeldts karolinere frøs ihjel.

Høsten 1718 hadde generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt fått ordre om å bryte inn i Midt-Norge og erobre Trøndelag, som grenser til Jämtland i Sverige, for å dele Norge i to ved Trondheim. I mellomtiden fikk Armfeldt rapport om kongens død; han befant seg da med 6 000 karolinere i Haltdalen.

Karl XIIs likferd (1884). Maleri av Gustaf Cederström.
Karl XIIs likferd (1884). Maleri av Gustaf Cederström.

Den 28. desember brøt Armfeldts soldater opp og tok seg til Tydal, en strekning på tre mil, og 200 mann døde på grunn av det kalde været. Etter fire måneders felttog var soldatene utslitte; de hadde hele tiden vært dårlig utrustet og det var vanskelig å få tak i proviant. Den 31. desember ble det siste av provianten utdelt til soldatene: To havrekaker og et kilo rått kjøtt skulle holde veien hjem.

Det ble antatt at det var gode muligheter for å ganske smertefritt ta seg over fjellet, med tanke på at det på vinteren hadde vært relativt bart der. Det var kaldt, men oppholdsvær. De beregnet at det skulle ta to dager å nå Jämtland og ta seg til byen Handöl i Åre kommune. Strekningen fra Tydal til Handöl er 5,5 mil.

Marsjordren kom på morgenen den 1. januar 1719. Det var bitende kaldt og da de hadde kommet en mil fra Tydal oppsto en kraftig nordvestlig snøstorm med snøfokk som gjorde at hæren gikk seg vill, og den forsterket også kulden. En kurér som ble sendt med meldinger til de bakre rekkene ramlet av hesten og døde i snøen. De som stoppet opp, blant annet vaktpostene tidligere på morgenen, våknet ikke igjen. Hundrevis døde denne dagen, og om det ikke var nok døde også den norske veiviseren Lars Bersvendsen om natten.

Om natten brukt soldatene alt de hadde for å lage ild. Sadler, sleder og geværkolber havnet på ilden og hester som hadde falt ble slaktet på stedet. Soldatene skal ha drukket deres varme blod og spist kjøttet rått.

Stormen fortsatte den andre dagen. Utrustningen ble forlatt på fjellet; nå handlet det bare om å overleve. På kvelden nådde de den svenske siden og slo leir ved Essandsjön. Da morgenen kom lå nye døde kropper i snøen.

Feltprest Bruun beskrev elendigheten: «Været fortsatte med like kraftig kulde og snø. Marsjen fortsatte. På veien falt den ene etter den andre, slik at de døde lå i hopetall langs veien hvor de hadde gått.»

Den 3. januar kom de første troppene med Armfeldt i spissen frem til Handöl. Andre overlevende kom både den 4. og 5. januar, med etterslentrere som kom frem uker etterpå. Utover dette var Handöl et veldig lite sted med bare tre gårder, og alle soldatene fikk derfor ikke komme i hus. Flere av dem måtte stå utomhus ved store bål og de fikk brennevin for å varme kroppen. Igjen på fjellet lå 3 000 døde soldater.

Armfeldt-karolinernes felttog i Trøndelag mellom 1718–1719.
Armfeldt-karolinernes felttog i Trøndelag mellom 1718–1719.

Under den videre ferden til skansen i Duved, hvor det var organisert innkvartering, falt hundretalls soldater. Den 13. januar skrev krigsråd Johan Henrik Frisenheim, som hadde hovedkvarter i Duved og håndterte transport av de utmattede soldatene, at «daglig kommer det enda folk krypende ned til Handöl, som vi med sleder henter hit til Duved».

Herman Lindqvist har beskrevet det hele slik:

Litt etter litt forsto de omfanget av katastrofen. Over seks hundre mann fra Jämtlands regiment hadde forsvunnet. Mer enn åtte hundre hälsinger, over seks hundre österbottninger. Totalt omkom over tre tusen karolinere under marsjen; ytterligere tusen med store skader døde senere.

Den 6. september 1892 ble et minnesmerke over de falne avduket på Duved skanse. Det finnes også en karolinergrav i Handöl samt en minnestein og et monument.

Karolinermonumentet i Duved.
Karolinermonumentet i Duved.

I tillegg til flere utstillinger, Karolinerspelet i Norge og utallige bøker holdes minnet av de falne karolinerne også i live gjennom fjellvandrerne som hvert år vandrer samme rute som karolinerne, samt soldatene som gjennomfører sin vintertrening der. Sannsynligvis marsjerer dog ingen frivillig denne distansen dersom forholdene er som de var disse dagene i januar 1719.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om