Hjem Opinion Kronikk Kinas venner og fiender

Kinas venner og fiender

KRONIKK Lars Torsman dykker dypt ned i Kinas forhold til resten av verden.

Kina har ikke vist tegn til en aggressiv utenrikspolitikk overfor den ikke-kinesiske verden, men eksterne trusler avler naturlig nok behovet for å smi allianser for å sikre landet i tilfelle krig. I geopolitikken er det snakk om noe som kalles «Thukydids felle», oppkalt etter den athenske historikeren Thukydid som skrev om krigen mellom Athen og Sparta. Han mente at Athens fremvekst til stormakt truet Sparta og førte til krigen, i dag trekkes en analogi vanligvis til det 20. århundre hvor Tysklands fremvekst tilsvarer Athens, og Englands etablerte maktposisjon tilsvarer Sparta. Er det fremvoksende Kina nødt til å komme i konflikt med USA?

Sammenløpet av de to havene

Uttrykket «sammenløpet av de to havene» er et begrep hentet fra Mughal-filosofen Dara Shikoh som bodde i India i det 17. århundre. Denne setningen ble sitert av den daværende japanske statsministeren Abe Shinzo da han talte i India i 2007 og refererer til et samarbeid der Japan og India skal være garantister for frihet og velstand i henholdsvis Stillehavet og Det indiske hav, de to havene som møtes mellom Indokina og Indonesia.

Japan og India er to nasjoner med få faktorer til felles, men de har en symbolsk viktig ting til felles. De har tidligere samarbeidet mot en felles fiende, nemlig under andre verdenskrig da de to landene samarbeidet i kampen mot England for et Asia for asiatene. India, Japan, Sør-Korea, Taiwan og assosierte land har en betydelig mulighet til å isolere Kina på grunn av deres geografiske beliggenhet.

I Det indiske hav har Kina leid havnen i Hambatona i 99 år fra Sri Lanka. Det er øyas nest største havn. Sri Lanka ligger langs den viktige handelsruten fra Malakça-stredet (ved Singapore) til Suezkanalen, som forbinder Asia med Europa.

Øst-Asia fra Japans perspektiv. I en undersøkelse fra 2013 hadde bare 5% av japanerne en positiv holdning til Kina.
Bilde: Nordfront

Både USA og Kinas naboland får omtrent 20% av sin import fra landet, så det er ingen enkel sak å boikotte eller bekjempe Beijing uten å skape en betydelig mangel på varer og tilhørende folkelig misnøye i land som ville gå til krig mot den gule giganten. Bare en del av befolkningen i Taiwan (spesielt de som har makten) og den amerikanske styringseliten har interesse av en krig.

BIMSTEC er en frihandelsorganisasjon for landene i Bengalbukta. De har også noe militært samarbeid.
Foto: vajiramias.com

Trusler fra havet

Amerikanernes viktigste militære installasjoner er avmerket på kartet under, men det er flere i området. I tillegg er deres viktige base Darwin på Australias nordkyst, som er hjemsted for over 2 000 marinesoldater, ikke synlig her. Japan er okkupert av over 50 000 soldater, Sør-Korea med over 25 000 og Guam med over 6 000. I tillegg er det mindre amerikanske troppeavdelinger (fra titalls til hundrevis) i Singapore, Thailand, Filippinene, Malaysia, Indonesia, India og Taiwan.

De tre omstridte øygruppene på kartet har vært viktige på grunn av deres fiskerike farvann, deres olje- og gassforekomster i nærområdet, og det faktum at de gir mulighet til å bygge militærbaser og flystriper på øyene for å kontrollere havene. Senkaku-øyene administreres av Japan, men eierskapet bestrides av både Kina og Taiwan. Parceløyene styres av Kina, men både Vietnam og Taiwan hevder sitt eierskap. Spratlyøyene ble okkupert av Kina i 1988, men nok en gang gjør Taiwan og Vietnam krav på dem i sin helhet; Brunei, Filippinene og Malaysia gjør krav på deler av dem.

Holdningen til Kina i landets nærhet og amerikanske militærinstallasjoner. Malaysia og Indonesia er begge på god fot med Kina, men har mindre konflikter med sin nordlige nabo i Sør-Kinahavet.
Bilde: Nordfront

Malakkastredet og den nye silkeveien

En betydelig del av Kinas eksport går gjennom Malakkastredet og er derfor sårbar for en blokade av stredet. I tillegg er de enormt avhengige av import av drivstoff, med både olje og naturgass fra Midtøsten som passerer gjennom stredet. Men import fra Russland via Sibir og Stillehavet er selvsagt skånet for problemet. Beijing arbeider for å løse flaskehalsen i Malakkastredet gjennom sitt nye silkevei-prosjekt, som utvider infrastrukturen for landbasert handel i Eurasia. Et eksempel på dette er at de har utvidet veien, og er i ferd med å utvide jernbanen, fra Kina til den kinesisk-leide havnen Gwadar i Pakistan.

Veien fra Kina til Gwadar. Den «kinesiske» havnebyen Hambantota på Sri Lanka er også utsatt, sammen med øyas største havneby Colombo.
Bilde: Nordfront

Med krigen i Ukraina ble imidlertid svakhetene ved Den nye silkeveien tydelige fordi transportene går gjennom Russland, som EU er så slemme med i dag. Den nye silkeveien har tre hovedruter gjennom Eurasia: (1) følger den gamle silkeveien Sentral-Asia-Iran-Tyrkia-Europa; (2) går gjennom Mongolia-Russland-Europa; og (3) går gjennom Kasakhstan-Russland-Europa.

I blått, land som har signert en «intensjonserklæring» om at de har til hensikt å være en del av den nye silkeveien.
Foto: Owenson CC BY-SA 4.0

Den muslimske verden

I juni 2023 var palestinernes leder Mahmoud Abbas i Kina, og i 2017 holdt Kina også en konferanse for en tostatsløsning mellom Israel og Palestina. Hvorfor støtter Kina en tostatsløsning? I tillegg til det rent moralske, kan det delvis ha å gjøre med deres historiske holdning (allerede på Mao sin tid tok han palestinernes side), at USA er Palestinas fiende og at de ønsker å være på samme side som alle muslimer som bor langs Den nye silkeveien. I 1989 begynte Kina sitt offisielle forhold til Palestina, som Israel ble hedret med tre år senere. Det sene de jure forholdet til den jødiske staten skyldes at Israel havnet i den vestlige leiren under den kalde krigen.

I dag ser kineserne ut til å være med overalt. For to år siden åpnet Shanghai International Port Group en havn i Haifa nordvest i Israel. Xi har foreslått å koble den til en havn i Eilot ved Rødehavet, noe som vil åpne opp enda en rute for kinesiske varer til Europa.

Uigurene er en torn i siden når det gjelder forholdet til muslimer generelt og tyrkiske folk spesielt, men handel og samarbeid med Kina synes viktigere enn religiøs eller rasemessig solidaritet. Organisasjonen for islamsk samarbeid utstedte en uttalelse i 2019 som roste Kina for å «ta vare på sine muslimske borgere».[1] Under koranbrenningen tidligere i år tok SVT kontakt med organisasjonen for å spørre hvorfor de fordømmer «vår» bokbrenning, men ikke behandlingen av uigurene. Kjærringene hos Sions Vises Television fikk ikke noe svar, fordi i motsetning til kineserne har de ingenting å tilby den muslimske verden bortsett fra kjefting og genusdrit.

Land over hele verden har sett hvordan Kina har hatt en enestående økonomisk utvikling og hvordan de har utviklet en infrastruktur som på mange måter er overlegen Vestens. Kina har lånt ut betydelige pengesummer til land i Den nye silkeveien, mange av dem i den muslimske verden. Men det gjenstår å se i hvilken grad denne utviklingen vil bære frukt i land med svakere økonomier. Tross alt utvidet Kina sin infrastruktur med egne penger og egen kraft, fordi de produserer ting å transportere. En betydelig andel av lånene til utviklingsland har vist seg å være økonomiske feilinvesteringer, og kineserne har rett og slett måttet avskrive noen lån.[2]

Et bilde fra dokumentaren «Empire of Dust» der en kineser kritiserer en afrikaner for ikke å forvalte infrastrukturen europeerne bygde for dem. Kina administrerer 35 havner i Afrika, har bygget enda flere, og har bygget tusenvis av mil vei og jernbane på kontinentet.
Foto: Empire of Dust.

Bestevenner for alltid

Russland tok et landområde fra Kina i 1860 kalt Primorsky Krai, som er dobbelt så stort som Østerrike. Det er på grunn av denne erobringen at Russland grenser til Nord-Korea og har stillehavshavnen Vladivostok. Tidligere i år ble Moskva og Beijing enige om at Kina skulle få lov til å bruke Vladivostok uten tariffer, som om det var en kinesisk havn.[3] Det vil skape arbeidsplasser for russere i byen, samtidig som det letter transporten av varer til og fra Nord-Kina. De to nasjonene gjennomfører jevnlig militærøvelser i Stillehavet sammen.

Russland er avhengig av Kina for å selge fossilt brensel, mineraler, ved, fisk, landbruksvarer, etc., og for å importere biler, elektronikk, chips og så videre. Kina er avhengig av Russland for tilgang til de nevnte varene og for å unngå å bli lukket og isolert av Vesten.

Japan gjør krav på de fire sørligste øyene i Kurilene, ettersom landet aldri ga dem fra seg i San Francisco-fredsavtalen mellom Japan og de allierte i 1951. Japanerne kontrollerte sørlige Sakhalin til 1945.
Bilde: Nordfront

Taiwan

Japan tok Taiwan fra Kina i 1895 og mistet øya i tapet av andre verdenskrig. Da kommunistene triumferte i fastlands-Kina i 1949, trengte de hvite (i betydningen antikommunistene), ledet av Chiang Kai-shek, seg inn på øya. I dag bor det 23 millioner mennesker der og over 96% er hankinesere. Skal man tro vestlige meningsmålinger fra øya, er flertallet av befolkningen imot å forene seg med Kina.

I motsetning til i Donbass, der russerne fikk sine landsmenn over grensen drept, har Kina ingen hast med å innlemme Taiwan. De kan vente i håp om at det velges en taiwansk regjering som velger å forene landet med fastlandet, eller at den kinesiske økonomien blir så mye større enn USA at sistnevnte ikke kan konkurrere i fly-, missil- og skipsproduksjon.

Som nevnt i den første artikkelen er Vesten avhengig av Taiwan for halvledere/databrikker. De har imidlertid tilgang til noe produksjon i Sør-Korea, Japan og USA, samt en mindre produksjon i Malaysia, Storbritannia, Nederland og Israel.

USA både selger og donerer våpen til Taiwan.[4] Dessverre for krigsalliansen NATO har USA slitt med å levere våpen som er solgt i tide, spesielt etter Ukraina-krigen. En annen medvirkende årsak kan være at det amerikanske våpenmarkedet har beveget seg mot et monopolmarked. Fra å ha 54 konkurrerende selskaper i militærindustrien i 1990, er det nå redusert til snaue fem.

I 2022 intensiverte Kina det diplomatiske, politiske og militære presset på Taiwan. Kinas militære økte sine provoserende handlinger i og rundt Taiwanstredet gjennom overflyvninger av ballistiske missiler, kraftig økte flyvninger over Taiwans selverklærte luftforsvarssone, og et stort antall militærøvelser nær Taiwan. I 2020 gjorde Kina færre enn hundre inngrep i taiwansk luftrom, i 2021 var det i underkant av tusen, og i 2022 over 1 700. Med andre ord, Kina spiller det gamle barneleken «luften er fri» med Taiwan og huter med nevene rett foran øyboerne.

40 millioner kinesere bor utenfor Kina og Taiwan. Mørkerøde land (USA, Thailand,…) har over 1 million kinesere, røde land (Tyskland, Russland,…) har over 100 000, lyserøde (Sverige, Algerie) har over 10 000 og rosa har minst 1 000. Data mangler for grå land.
Bilde: Allice Hunter CC By-SA 4.0

Australia

Kinesere utgjør 5% av Australias befolkning. Australia var det første landet som forbød kinesisk 5G-teknologi, noe de gjorde i 2018 – de vil bare at amerikanere og israelere spionerer på dem. Som vi kan se i grafen nedenfor, var det samme år som den australske opinionen endret seg mot Huaweis hjemland. Året etter svarte kineserne med å forhindre lossing av australsk kull ved havnen i Dalian; i 2020 ble denne importen helt forbudt. Eksporten til Kina har imidlertid økt de siste årene, med 14% i 2021 og ytterligere 6% i 2022. En militær samarbeidsorganisasjon ved navn Aukus ble grunnlagt i 2021 av USA, Storbritannia og Australia. Gjennom denne militære organisasjonen har fangenasjonen i sør bestilt åtte atomdrevne ubåter, noe som gjør dem til den syvende nasjonen i verden som har dem.

Australiernes holdning til Kina.
Bilde: Lowy Institute Poll 2023

En potensiell årsak til krig

Halvledere har vært i nyhetene i Ukraina-krigen fordi den vestlige embargoen mot Russland har gjort det vanskelig for dem å skaffe seg høyteknologiske slike (bygget med lave nanometer). Jo lavere nanometer, jo flere transistorer kan plasseres på brikken, men Russland trenger ikke den nyeste teknologien for sin krig. Man trenger ikke brikken fra den nyeste iPhone for en rakett; en stor brikke som passer i en vaskemaskin er mer enn nok for det.

Som tilfellet har vært de siste årene har Beijing ikke hatt noen grunn til å fremskynde innlemmelsen av Taiwan. Men med den kraftige utviklingen av KI de siste årene, har en ny faktor dukket opp. Denne utviklingen drives delvis av programvareutvikling (hva programmererne gjør), og delvis av maskinvareutvikling (raskere chips). Det er vanskelig for Kina å påvirke amerikansk programvareutvikling, men de kan sette kjepper i hjulene, i det minste for en tid, av maskinvareutvikling ved å ta Taiwan og forby eksport av viktig teknologi til Vesten.

I oktober i fjor innførte USA eksportrestriksjoner til Kina på mikrobrikker, samt maskiner for å lage mikrobrikker og programvare som brukes til å designe brikkene. De forbød også amerikanere å jobbe i denne bransjen i Kina. I november 2023 ble disse eksportforbudene ytterligere strammet inn. Tre dager senere svarte Kina ved å forby eksport av grafitt av høy kvalitet fordi dette karbonmaterialet brukes til fremstilling av halvledere. Derfor kan nyheter som dette (kraftig KI-oppdagelse sies å ligge bak oppsigelser) skape ringer i vannet i Sør-Kinahavet. Som Putin sa for en del år siden, «den som blir en leder på dette feltet [KI] vil bli verdens hersker».[5] Nasjonen (eller selskapet) som blir den første til å utvikle KI minst like intelligent som en dyktig ingeniør, vil ha et stort antall «ingeniører» som er villige til å bli «rekruttert» for prisen av maskinvaren og for en «lønn» som tilsvarer datamaskinens strømregning. Kanskje vil de også kunne tenke tusen ganger raskere enn et menneske. Hvor lenge vil det gå før de i sin tur utvikler en overmenneskelig intelligens? Fjorten dager? Med verden på spill, hvor stor er risikoen for at en «KI-krig» bryter ut mellom land som prøver å sabotere konkurrenters evne til å utvikle denne teknologien?

  1. Den muslimske verdens stillhet om uigurer
  2. Utviklingsland skylder Kina minst 1,1 billioner dollar – og gjelden forfaller
  3. Beijing har grønt lys for å bruke den russiske havnebyen Vladivostok for sin innenlandske handel
  4. Biden dirigerer våpen for 345 millioner dollar til Taiwan
  5. «Den som leder an i KI vil styre verden»: Putin til russiske barn på kunnskapsdagen