HISTORIE Den 7. mai 1945, dagen før Tysklands kapitulasjon, skrev Knut Hamsun en nekrolog som hyllet Adolf Hitler.
Adolf Hitler begikk selvmord den 30. april 1945, og den 8. mai skulle Tyskland komme til å kapitulere. De nærmeste årene ville mange som støttet og arbeidet for det nasjonalsosialistiske Tyskland prøve å bortforklare seg eller skylde på andre.
Nasjonalsosialisten, forfattergeniet, nobelprisvinneren og kulturpersonligheten Knut Hamsun var dog ikke en av dem. Ved krigens slutt og helt til sin død i 1952 ville Hamsun komme til å stå som et symbol for den prinsippfasthet, heder og ære som kjennetegner det nordiske temperamentet. Den 7. mai 1945, samme dag som alt var slutt, men én dag før kapitulasjonen offisielt var skrevet under, skrev Hamsun en nekrolog over Adolf Hitler.
Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke.
Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske skjebne var den, at han virket i en Tid av eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham.
Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død.
Hamsun hadde hele tiden støttet det nasjonalsosialistiske Tyskland, og i de andre kreftene sett en trussel mot vår rase, folk og kultur. Han ble dypt antibritisk etter at han så hvordan det britiske imperiet behandlet det rasemessige broderfolket boerne, og var også motstander av Sovjetunionens antikultur og kommunisme. Han hadde også allerede i 1889, i boken «Fra Det Moderne Amerikas Aandsliv», kommet til konklusjonen at Amerika «i stedet for å gi grunnlegge en intellektuell elite», hadde «etablert en avl for mulatter». Det var i det nasjonalsosialistiske Tyskland som Hamsun så redningen for vår rase og vår kultur.
I Tyskland traff Hamsun blant annet Doktor Joseph Goebbels, som han gav sin Nobelpris i gave for hans innsats for kulturen. Han traff også Hitler under et tumultartet møte i Berchtesgaden i 1943. Hamsun aksepterte Tysklands okkupasjon av Norge, da han forstod at den var nødvendig av krigsstrategiske årsaker for å komme England i forkjøpet, som under Winston Churchill hadde planlagt å gå inn i Norge og Sverige og føre krigen i Norden. Derimot var Hamsun misfornøyd med Josef Terboven, som da styrte Norge, og ville ha ham avsatt fra sin post. Etter dette tumultartede møtet kom man frem til et slags kompromiss: Terboven ble ikke avsatt, men behandlingen av nordmennene ble forbedret.
Etter Hamsuns modige nekrolog over Hitler ble han utsatt for politisk forfølgelse. Eiendommene hans ble beslaglagt, og han ble tiltalt for høyforræderi for å ha bistått Det tredje riket intellektuelt. Han ble også sperret inne på mentalsykehus i et forsøk på å bryte ham ned, men ble friskmeldt etter fire måneder. Under rettsaken mot ham i 1947 holdt han fast ved innholdet i sin nekrolog over Hitler. Hamsun mente at han gjorde det beste for folket sitt, at han trodde på Tysklands seier og at han ville hjelpe Norge å sikre en plass i det kommende Storgermanske riket.
Les også:
«Hitlers verk er et mirakel av vilje og germansk kraft»
