Hjem Artikler Kommentar Kommentar angående krigen i Ukraina

Kommentar angående krigen i Ukraina

KOMMENTAR Robert Eklund kommenterer krigen i Ukraina.

Natt til torsdag nådde nyheten oss om at Russland har innledet et fullskala militært angrep mot nabolandet Ukraina. Den russiske presidenten sa i en uttalelse i løpet av natten at landet gjennomfører militære operasjoner i Donbass i den hensikt å «hindre ukrainsk aggresjon» samt å «demilitarisere og avnazifisere» Ukraina. At det skulle dreie seg om en mindre militær operasjon begrenset til Donbass motsies av et stort antall kilder, da det finnes rapporter om flyangrep mo ukrainske byer så langt vest som Lviv. Det finnes også rapporter om at russiske bakkestyrker har krysset grensen mellom Ukraina og Hviterussland, og at kamper pågår i utkantene av Ukrainas nest største by Kharkiv. Andre rapporter taler om at russiske tropper avanserer mot vest også fra Krim og at russiske luftlandingsenheter har inntatt en flyplass i utkanten av Kiev.

Konflikten i Ukraina har pågått lavintensivt i et antall år siden vi hørte om kampene etter Maidan-kuppet i 2014. Utbryterrepublikkene i Donbass, Donetsk og Luhansk har i disse år vært de facto selvstyrende, om enn under kraftig påvirkning av Kreml.

Ukraina har på den andre siden nærmet seg USA og NATO i stadig større grad, både økonomisk og militært. Man har mottatt store subsidier fra både USA og EU, ofte med politiske motkrav. Man har også mottatt store leveranser av militærmateriell, fremfor alt av en defensiv sort i form av panser- og luftvern. Man har også siden konfliktens begynnelse hatt vestlandske militære instruktører på plass for å utdanne det ukrainske forsvaret.

Det ukrainske perspektivet er ganske enkelt å forstå, da man i lang tid har fått lide under det kommunistiske styret. De fleste land som lå under den kommunistiske støvelen etter 1945 huser i dag en stor motvilje mot å havne under russisk innflytelse igjen.

Før denne militære konflikten utbrøt har man fra russisk hold levert et antall krav til Vesten og da fremfor alt USA. Der har man krevd at NATOs ekspansjon østover skal opphøre helt, hvilket utfra en russisk synsvinkel er ganske rimelig og enkelt å forstå. Russlands krav – om de var alvorlig ment eller ikke lar jeg være usagt – fikk dog en kald skulder fra et mer eller mindre forent Vesten.

Russlands replikk på de benektende svarene angående deres krav kom så på mandag, da Putin gikk ut med en offisiell russisk anerkjennelse av de ukrainske utbryterrepublikkene, som ble fordømt av et forent Vesten. Denne fordømmelsen klinger dog ganske falsk, da Russland har lært seg av vestmaktene hvordan man kan gå frem for å «lovlig» splitte opp land. Jeg snakker her om Kosovo, som ifølge alle kunstens regler skal tilhøre Serbia, men som etter USA og NATOs militære angrep ble erklært selvstendig.

Krigen handler egentlig ikke om Russland versus Ukraina, men er i stedet en del av en større konflikt hvor et stadig mer ekspansivt NATO står mot et Russland som til en viss grad er i trengsel, men også huser revansjistiske drømmer om å gjeninnføre Russland til en rolle som en global supermakt som kan påtvinge land sin innflytelse i samme grad som de amerikanske imperialistene gjør.

Vi i det europeiske folket står på dette tidspunkt mellom to imperialistiske og globalistiske blokker, den ene dog mektigere enn den andre. Våre land benyttes som brikker i et stadig mer aggressivt geopolitisk spill. Hvite europeere dør i dag, både på ukrainsk og russisk side. Det er alltid tragisk når våre hvite folkekamerater skal ofres på det globalistiske alteret. Å la imperialistiske stormakter, det være seg om de kaller seg USA eller Russland, skulle tillates å diktere vilkårene for hvordan vi i Europa velger å leve og føre vår politikk kan vi ikke la skje.

Jeg vil ikke tro at ukrainske soldater tenker å ofre sine liv for muligheten til å la homofile marsjere i Kievs gater. Jeg vil i stedet tro at disse soldatene som nå kjemper for sitt land, kjemper for muligheten til å bygge et bedre Ukraina, fritt fra det korrupte regimet som ble satt til makten av utenlandske interesser. Det vestlige liberale demokratiet er ikke løsningen på et truet Europa. Det er heller ikke løsningen for å bevare et selvstendig Ukraina, slik løsningen på et fritt Ukraina og et fritt Europa heller ikke heter Vladimir Putin og den russiske republikken.

Løsningen for å beskytte seg mot imperialistiske krefter heter i stedet nasjonalisme, nærmere bestemt nasjonalsosialisme. Mitt ståsted er i hvert fall klart. Jeg står 100% opp for Ukrainas rett til selvbestemmelse. En selvbestemmelse uten verken russisk eller amerikansk imperialistisk innflytelse. Et nasjonalt Ukraina, et sunt Ukraina som kan fungere som en inspirasjon for andre.

Slava Ukraini! Heroiam slava!