Hjem Artikler Korrupt tingrett tror de kan tvinge motstanden til passivitet

Korrupt tingrett tror de kan tvinge motstanden til passivitet

0

KOMMENTAR Denne uken ble en 90 år gammel dames rettssikkerhet ofret av en forvirret tingrett som sannsynligvis følte et massivt press fra et samlet etablissement til å straffe en ulovlig gest som ingen har sett.

Foto: Nordfront.se.
Foto: Nordfront.se.

Etter Den nordiske motstandsbevegelsens demonstrasjon i Borlänge ble spesielt to bilder spredt av våre fiender. Det ene var av Tess Asplund, da hun forsøkte å stoppe den tillatelsegitte demonstrasjonen samtidig som hun hevet sin høyre arm i en hilsen som Stockholm tingrett senere skulle klassifisere som ulovlig – men bare da Simon Lindberg utførte den. Det andre fikk ikke like stor oppmerksomhet, men fikk til tross for dette langt større konsekvenser: Bildet som viser Vera Oredsson vinke til motdemonstranter som sto flere hundre meter unna.

Da jeg selv kan ses stående ved siden av Vera på bildet har jeg indirekte vært innblandet i hendelsesutviklingen. Fra samme dag som det ble klart at fiendtlige krefter hadde til hensikt å bruke bildet i en masseanmeldelseskampanje mot Vera har jeg ønsket å få vitne til hennes fordel, ettersom jeg vet nøyaktig hva som skjedde da bildet ble tatt. Overraskende nok har politiet under sin forundersøkelse avhørt mange personer, men ikke anstrengt seg det minste for å komme i kontakt med hverken undertegnede eller noen av de mange andre personene som kan ses stående ved siden av henne på bildet og altså bør ha sett tydeligere enn noen andre hva som egentlig skjedde.

Etter mye om og men fikk jeg så mulighet til å vitne gjennom videolink fra Umeå. Selve vitnemålet gikk utmerket da jeg har et veldig klart minne av alt vesentlig i sammenheng med gesten som ses på bildet. Det var jeg som begynte å vinke til motdemonstrantene og det var også jeg som oppfordret Vera til å gjøre det samme. Vi var for øvrig en hel gruppe av mennesker som sto i Liljekvistska-parken og på tur vinket til den opprørte, men sørgelige gruppen som hadde samlet seg med et felles hat mot at det finnes mennesker som kan tenke selvstendig og annerledes.

Etter rettssaken fikk jeg gjennom min redaksjonskollega Johanna Hagberg, som var på plass under selve rettsforhandlingen i Falun tingrett, vite noe som sjokkerte meg: Aktor hadde ikke evnet å innkalle et eneste vitne som under ed skulle kunne hevde at de med egne øyne hadde sett Vera Oredsson utføre den påståtte Hitlerhilsningen. Til tross for at gruppen som ligger bak masseanmeldelseskampanjen har skrytt om at flere mennesker skal ha sett det, var det altså ingen som var villig til å stå frem og vitne om saken. Jeg vet selvfølgelig at ingen har sett noe slikt, men jeg trodde likevel at det skulle finnes noen som var beredt til å begå mened for å ramme Vera. I deres øyne er Vera Oredsson tross alt intet annet enn en «naziveteran» og derfor egentlig knapt et menneske.

Som man kan lese av dommen hadde ingen av politimennene på plass sett noe. Heller ikke fotografen så noe rart mens han fotograferte, men reagerte først da han tittet på bildene i ettertid, forklarte han ovenfor Falun tingrett.

Ettersom man i et samfunn med rettssikkerhet ikke skal straffedømmes hvis det er den minste tvil, hadde en seriøs og ansvarsfull aktor selvfølgelig aldri engang funnet det nødvendig å rette tiltale: Han hadde ingen vitner på sin side, samtidig som det fantes to vitner som under ed imøtegikk anklagerens handlingsbeskrivelse. Det eneste som fantes var bildet, som egentlig ikke beviser noen ting. Dette skriver også Falun tingrett i dommen:

Det er også viktig å huske på at et fotografi kun skildrer en ytterst kort del av et lengre forløp samt at det er ukjent hva som skjedde like før og etter gesten.

Hva som hender like før og etter bildet er selvfølgelig helt avgjørende, da det er dette som skiller et vanlig vink fra en såkalt Hitlerhilsen, og dermed en domfellelse fra en frifinnelse. Til tross for at den eneste informasjonen om hva som hendte før og etter som tingretten hadde tilgang til var mitt vitnemål og et annet vitne, som begge under ed fortalte at Vera vinket helt vanlig, så fortsetter tingretten:

Uavhengig av dette fremstår som sagt Vera Oredssons gest objektivt som en hitlerhilsen og hennes arm er også unødvendig hevet med tanke på at hun skulle ha vinket til folk som måtte ha stått lavere plassert enn henne.

Hvordan kan det «uavhengig av dette» da fremstå som en Hitlerhilsen? Mener tingretten at det er takket være hvordan bildet fremstår? Dømmes altså Vera på grunn av at en annen, uten hennes kjennskap, har tatt et bilde av henne i et for henne ufordelaktig øyeblikk? Mener de at en faktor som har ligget fullstendig utenfor hennes kontroll skal være det som i hennes disfavør avgjør og gjør henne skyldig?

Nei, det handler ikke bare om dette. For spektakulært nok fortsetter tingretten resonnementet på et spor der fraværet av rettssikkerhet er enda tydeligere:

Videre er og var Vera Oredsson en kjent nasjonalsosialist og en hitlerhilsen er selvfølgelig velkjent i hennes kretser. Gesten ble dessuten gjort ved en nasjonalsosialistisk demonstrasjon.

Det at Vera Oredsson er en kjent nasjonalsosialist og at dette skjedde under en nasjonalsosialistisk demonstrasjon er altså noe som ytterligere skal regnes til hennes ugunst. Her opphever altså Falun tingrett helt skamløst prinsippet om likhet for loven. Hvis Falun tingrett hadde opprettholdt det Grunnloven fastslår: «Domstoler samt forvaltningsmyndigheter og andre som utfører oppgaver i offentlig forvaltning skal i sin virksomhet ta hensyn til alles likhet for loven samt være saklig og upartisk», så hadde det naturligvis ikke spilt noen rolle hvilke politiske meninger Vera Oredsson har. Heller ikke hvilken 1. mai-demonstrasjon hun skal ha valgt å delta på.

Men dette er ikke første gangen nasjonalsosialister behandles ulikt overfor loven. Den nordiske motstandsbevegelsens leder Simon Lindberg ble nylig dømt av Stockholm tingrett for under en demonstrasjon den 12. november 2016 å ha løftet sin neve og ropt «Hill seier!». Dette til tross for at samme gest hyppig brukes av andre politiske grupperinger uten problem.

Ikke engang da det viste seg at en av lekdommerne som dømte Simon Lindberg hadde uttrykt at organisasjonen han leder burde forbys, ble rettssaken ansett som upartisk.

Selv om det ikke bare er organiserte nasjonalsosialister som rammes når gummiparagrafen «hets mot folkegruppe» nå tøyes til sitt ytterste, så er det dog tydelig hva loven egentlig har for oppgave: Det handler ikke i første omgang om å beskytte «utsatte grupper» fra hets, men snarere ved hjelp av juridiske midler å bekjempe opposisjonelle aktører.

I et rettsdokument fra 2016 utferdiget av den svenske påtalemyndigheten, med formål å veilede operative anklagere som rettsforfølger «hatkriminalitet», står det svart på hvitt om lovens virkelige formål:

FNs rasediskrimineringskomité […] har også konstatert at Sverige har problemer med rasistiske og ekstremistiske organisasjoner og at Sverige ikke fullt ut lever opp til konvensjonens [Den internasjonale konvensjon om eliminering av alle former for rasediskriminering fra 1965, red. anm.] forbud mot slike organisasjoner.

Sverige anser at konvensjonens forpliktelser er oppfylt ettersom lovgivningen om hets mot folkegruppe tvinger organisasjonene til passivitet gjennom å forby rasistiske ytringer. En begrensning av politiske meninger skulle stride mot Regjeringsformens beskyttelse av ytringsfrihet- og foreningsfrihet. Kriminaliseringen er rettet mot de gjerninger som begås, men formålet med den svenske lovgivningen er at slike organisasjoners virksomhet skal forhindres.

«Hets mot folkegruppe» brukes således, i det minste av anklagere, som et verktøy man bekjemper organisasjoner som anses «rasistiske» med. Formålet «deres virksomhet skal forhindres», erkjennes helt åpent. Selv om «hets mot folkegruppe» aldri noensinne kommer til å kunne tvinge Den nordiske motstandsbevegelsen til noe som engang likner passivitet, så er det helt tydelig at akkurat dette er et av gummiparagrafens primære formål.

Og denne gangen ble en 90 år gammel dame dømt, hvis eneste virkelige forbrytelse er at hun er nasjonalsosialist, deltok på en nasjonalsosialistisk demonstrasjon samt at en annen fanget hennes arm i en for henne ufordelaktig vinkel på et bilde.

Dommen mot Vera Oredsson beviser at vi nasjonalsosialister nå kan dømmes for hvordan noen fotograferer oss. I det minste om man skal tro Falun tingretts resonnement, gjennom hvilket man i dag har opphevet all form for rettssikkerhet.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om