Hjem Historie Dagens historiske Lavon-affæren

Lavon-affæren

HISTORIE Den 31. januar 1955 ble to israelske agenter henrettet i Egypt. De hadde deltatt i Operation Susannah, en false flag-operasjon som hadde som mål å destabilisere Egypt og provosere frem utenlandsk intervensjon.

640px-lavon-dødsdømte

Den 31. januar 1955 ble de to Egypt-fødte jødene Moshe Marzouk og Shmuel Azar henrettet i Egypt etter å ha blitt dømt til døden for delaktighet i flere terrorattentater mot amerikanske og britiske institusjoner i Kairo. Dette var det rettslige etterspillet i det som skulle bli kjent som Lavon-affæren.

Operation Susannah var en israelsk false flag-operasjon som hadde som mål å skape politisk mistillit i vest mot Gamal Abdel Nassers regime i Egypt og destabilisere landet ved å provosere frem et voldelig og urolig politisk klima. Et mer konkret mål var at de britiske troppene som fortsatt overvåket den strategisk viktige Suez-kanalen skulle få en grunn til å forbli i Egypt. Dette slik at kanalen ikke skulle havne fullstendig under egyptisk kontroll.

Med hjelp av jødiske agenter, de fleste egyptiske borgere, skulle den israelske militære etterretningstjenesten gjennomføre en serie terrorattentat mot britiske og amerikanske mål i Kairo og Alexandria. Gruppen av jødiske agenter, som ble kalt for Enhet 131, ble ledet av den israelske majoren Avram Dar som opererte under dekkhistorien at han var en britisk borger med navn John Darling.

Avram Dar og hjelpere hans hadde alt i 1948 startet å rekruttere innfødte jøder til Israels militære etterretningsnettverk i Egypt. Rekruttene fikk i hemmelighet reise til Israel der de ble utdannet i spionasje og sabotasjevirksomhet.

Den 2. juli 1954 ble det første bombeattentatet gjennomført mot et postkontor i Alexandria. Den 14. juli ble tidsinnstilte brannbomber plassert på to amerikanske bibliotek i Kairo og Alexandria, som var drevet av United States Information Agency. Samme dag skulle en av de jødiske sabotørene, Philip Natanson, plassere en brannbombe på en britisk kino i Alexandria, men bomben gikk av for tidlig og den hardt skadde attentatmannen ble pågrepet av egyptisk politi.

Etter husransakelse og forhør tilsto Natanson sin innblanding og bidro til at hele gruppen av sabotører ble avslørt. Det påstås også at egyptisk sikkerhetspoliti hadde fått tips om at Natanson skulle begå et attentat den dagen og at de derfor spanet på ham.

Senere skulle israelerne mistenke en av sine egne for å ha forrådt terrorplanene til egypterne. Hans navn var Avraham Seidenberg, eller Avri Elad, og var en av lederne for terrorgruppen. Elad opererte under en mildt sagt interessant dekkhistorie. Han hadde i flere år møysommelig skapt en falsk identitet som den tidligere SS-offiseren Paul Frank og var i et slikt miljø i både Europa og Midtøsten. Elad forklarte senere at han til og med hadde gjennomgått en kirurgisk operasjon for å få tilbake forhuden slik at han ikke skulle kunne avsløres som jøde.

Forsvarsminister Pinhas Lavon sammen med Moshe Dayan.
Forsvarsminister Pinhas Lavon sammen med Moshe Dayan.

Israelerne kunne aldri bevise at Avri Elad hadde forrådt terrorgruppen, men han skulle senere, i et annet tilfelle, bli dømt til ti års fengsel for ulovlige kontakter med den egyptiske etterretningstjenesten.

Da egyptisk politi og etterretningstjeneste avslørte gruppen lyktes lederne Avri Elad og Avram Dar å rømme landet. Flere andre ble arrestert og elleve personer ble tiltalt for delaktighet i attentatene. To av de mistenkte begikk selvmord under etterforskningen (eventuelt døde den ene etter tortur).

To av de tiltalte, Moshe Marzouk og Shmuel Azar, ble dømt til døden. Syv andre ble dømt til lange fengselsstraffer og to ble frikjent. Media i vest hadde tendenser til å vinkle kringkastingen rundt rettssaken på en måte som antydet at de tiltalte heller var offer for en antisemittisk skinnrettssak, enn terrorister.

Israel kunne av naturlige grunner ikke gjøre annet enn fornekte sin innblanding. Den mislykkede operasjonen førte dog til at Israels forsvarsminister Pinhas Lavon måtte gå av. I de attentatene som ble gjennomført var antall døde heldigvis null, men om ikke terrorgruppen ble avslørt så raskt ville virksomheten deres kunne ført til hundrevis av døde. Til syvende og sist var de eneste som døde de to som ble henrettet og de to fengslede agentene som begikk selvmord.

For ettertiden har Lavon-affæren blitt et klassisk eksempel på en false flag-operasjon der en stat begår terrorhandlinger mot sine egne eller sine allierte og forsøker å få det til å se ut som et verk av fienden.