HISTORIE Den 9. oktober gikk vikingen Leif Eriksson i land i Nord-Amerika – 500 år før Columbus.
Vi har alle på skolen og i historiebøkene lært at det var sjøfareren Christofer Columbus som oppdaget Amerika i slutten av 1492. Hva han egentlig kom hjem og fortalte om var at han hadde besøkt noen øyer i Vestindia. I dag vet vi at Columbus ikke var den første europeeren som besøkte dette stedet; en gruppe lyshårete skandinavere hadde gått i land på det nordamerikanske fastlandet allerede 500 år tidligere med Leif Eriksson i spissen.
Herjolfsson siktet land
For tusen år siden var Nord-Amerika trolig like kaldt og uforutsigbart som det er i dag. En sjømann kjenner kanskje havets skiftende vinder og stormer, men tåke og hardt vær kan holde seg i ukevis og gjøre det umulig å bestemme posisjonen. Ifølge en av de norrøne sagaene var det akkurat dette som skjedde med den unge Bjarni Herjolfsson – en dyktig sjømann og eventyrer. Han levde på vikingtiden, da vi nordboere begav oss ut over havet og ned gjennom Europa for å utvide vårt rike. Deres imponerende skip kunne ses på vidt forskjellige steder på jorden.
Ifølge grønlendingenes saga begav Bjarni seg ut på en lang ferd til Norge. I 986, da vinteren var på vei, returnerte han til Island med fullastet skip. Men ved ankomsten fant han til sin forbauselse at hans far hadde forlatt Island med en flåte som var under befal av Erik Raude. De hadde reist av sted for å kolonisere et stort land som Erik hadde oppdaget vest for Island. For å få øya til å virke mer tiltalende kalte Erik den for Grønland. Den unge Bjarni satt resolutt kurs mot dette landet, men vinden snudde og snart var vikingene omgitt av tett tåke. «Mange dager gikk uten at de visste hvor de var», sier de islandske sagaene.
Leif Erikssons ferd
Selv om Bjarni Herjolfsson ikke steg i land var dette den første kontakten med kontinentet som senere skulle bli kjent som Nord-Amerika. Bjarnis rapport om hva de hadde sett vekket stor interesse blant de andre nordmennene på Grønland. På deres frosne øy var det tynt mellom trærne og de var derfor henvist til drivved eller kostbare transporter fra andre land når de skulle bygge og reparere båter og hus. Men vestover, på den andre siden av havet var det tydeligvis et land hvor skogene var uendelig store.
Leif Eriksson, en av sønnene til Erik Raude, var veldig nysgjerrig på dette nye landet. Leif beskrives i de islandske sagaene som «en høyreist, kraftfull mann, klok og med et imponerende ytre». Omkring år 1000 kjøpte han Bjarnis gamle skip, og med en besetning på 35 mann reiste han fra Island for å finne kystene Bjarni hadde siktet. Da nordmennene til slutt siktet land så de en frodig skogkledd bergete kyst som overhode ikke stemte med hvordan Grønland ble beskrevet. De seilte nordover med kysten på babord (venstre) side. Da de for andre gang siktet land syntes beskrivelsen av Grønland passe like dårlig som første gangen. Etter flere dager ble de imidlertid møtt av et mer bergete og isete landskap. Da styrte Eriksson og besetningen østover, mot åpent hav, og fant til slutt Grønland og kolonien som Erik Raude hadde startet.
Tre nye land
Ifølge sagaene kom Leif først til et kaldt land, hvor store isbreer dekket høylandet. Ettersom dette landet liknet en stor flat steinhelle kalte Leif det Helluland, som betyr «Helleland». Historikere tror at Helluland var det samme som Buffin Island nordøst i Canada.
De nordiske oppdagerne fortsatte sørover. De kom til et andre land, som var flatt og dekket av skog og hadde hvite sandstrender. Leif kalte det Markland, som betyr «Skogland». Mange tror i dag at det var det samme som Labrador.
Snart oppdaget de et tredje og enda mer lovende land. Sagaen fortsetter: «De gav seg til havs og tilbragte to dager der med en nordøstlig vind til de siktet land.» Dette nye landet falt så godt i smak at de bestemte seg for å bygge hus og overvintre. På vinteren «ble det aldri frost og gresset visnet knapt». Leif Eriksson kalte senere landet Vinland etter landets rike enger («Vin» er et norrønt ord for eng). Neste vår seilte mennene tilbake til Grønland. Båtene deres var da lastet med mye godt fra det nyoppdagede landet. Forskere har funnet at topografien på Newfoundland stemmer med beskrivelsene fra de gamle sagaene og en utgravning der viser at nordboere besøkte øya.
Hva er bevisene?
Ingen vet med sikkerhet hvordan man skal få denne nordiske sagaens detaljer til å stemme med dagens geografi. De korte og kryptiske strofene i sagaene har lenge forvirret historikerne. Det mest påtagelige beviset for at nordmenn var i Amerika før Columbus’ tid finnes på Newfoundland på et sted som ble utgravd på 1960- og 1970-tallet i nærheten av byen L`Anse aux Meadows. Her ble det funnet rester av hus som ubestridelig ble bygget av oss nordboere. Det ble også funnet en smie og objekter som har blitt datert til Leif Erikssons tid.
En dansk forsker som arbeidet sør på Newfoundland fant for et par år siden en rikt dekorert stein som trolig har blitt brukt som ballast i et vikingskip. Nordmennene var ikke hemmelighetsfulle om sine reiser til de nye landene langt borte i vest; Leif Eriksson reiste til Norge for å rapportere til den norske kongen om hva han hadde sett. Da Adam av Bremen, en tysk historier og magister i domstolen i Bremen, reiste til Danmark rundt år 1070 for å øke sine kunnskaper om Nordens land, fortalte den danske kongen Sven Estridsson for ham om Vinland. Dessuten omtaler islandske krøniker fra 1100- og 1300-tallet at nordmennene tidligere begav seg på reiser til Vinland vest for Grønland. Selv Christofer Columbus kan meget godt ha kjent til reisene til Vinland som ble gjort rundt 500 år før hans egen tid.
Hva hendte så med nordmennene?
Så sent som i 2014 presenterte arkeologen Patricia Sutherland sine funn på en konferanse i Canada. Hun hadde oppdaget en ny vikingbosetning som hadde vært bebodd helt til 1400-tallet. Byttehandel og konfrontasjoner mellom vikinger og de innfødte skjedde med all sikkerhet, ifølge de fleste forskere. Vikingene hadde et spesielt ord for disse innfødte: skrælinger. På Grønland forsvant Erik Raudes og Leif Erikssons ætt etter fire- eller femhundre år og den siste nedskrevne skildringen av nordmenn på Grønland handler om et bryllup i 1408. Mer enn hundre år senere ankom et tysk handelsskip til Grønland og fant da hele kolonien forlatt, bortsett fra liket av en mann. Ved siden av den døde lå fortsatt hans kniv! Man kan tenke at han hadde vært blant de siste til å forsvare sin øy. Deretter ble det stille om nordmennene på Grønland. Det var ikke før på 1700-tallet at nordmenn og dansker igjen kom og bosatte seg på øya.
Men det var fra Grønland som de nordiske vikingene med Leif Eriksson i spissen seilte mot nytt land vestover. Man kan forestille seg hvordan disse fryktløse, heltemodige og stolte sjømennene navigerte sine råseilskip i ukjent farvann for å oppdage land etter land. I USA besluttet kongressen i 1964 at den 9. oktober skulle oppnevnes til Leif Eriksson-dagen. Hensikten med denne dagen er å hedre og rette fokus på de mange amerikanerne som har nordisk opphav, samt alle de nordiske påvirkningene i amerikansk kultur og utvikling gjennom historien.
