Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Lenken til fortiden

Lenken til fortiden

IDEOLOGI Et folk som ikke lenger forsvarer sitt territorium er et folk som er dømt til å gå under. Et folk som tviler på sin egen identitet og mister viljen til selvstendighet, er et folk savner viljen til å leve.

FREMSTE1_640x369

Det er ikke uvanlig at man møter personer som stiller spørsmålene: «Hvorfor er de nordiske folkene så spesielle?», eller: «Hvorfor skal akkurat vårt folket leve?»

De enkleste svarene her, er å senke seg ned til vedkommendes nivå: «Hva er det som er så spesielt med deg, hvorfor skal akkurat du leve?» Å «være eller å ikke være» gjelder like mye for et folk som for et individ. Forskjellen er at et folk er mange millioner ganger viktigere enn det enkelte individ.

I dagens ekstremt individualistiske samfunn har vi glemt at et individ kun er som et løv på et stort tre. Treet er viktigst, ikke løvet. Når alt kommer til alt, så er deres personlige skjebne, i sammenligning med folkets, av mikroskopisk betydning.

Slike dumheter som «hvorfor eksisterer jeg og hva er meningen med livet?» hører egentlig til barndommen. Problemet er at vårt samfunn ikke lenger kan svare på slike grunnleggende spørsmål enkelt og korrekt. Det virker som om de fleste mennesker forblir svært barnslige på dette punktet, hvilket er en katastrofe for vår fremtid.

Folket må ta sin del av skylden, men hovedansvaret bærer de som har, og har hatt, ansvaret for hvordan vårt land styres. De som utformer undervisningen og oppfostringen, de som kontrollerer mediene, og så videre. De har ikke bare sveket sitt ansvar, men bærer også skylden for de løgner som spres i skoler og i media.

Før, når vi levde nærmere naturen, og levde med en ubrutt og ren tradisjon, kunne oldemor sitte med barnet på fanget og forklare hvordan og hvorfor ting var som de var. Det med å forsvare sin egen folkestamme – sitt tre, satt i ryggraden på hvert eneste individ. Det hele var så selvklart at ingen noen gang behøvde å stille seg et slikt spørsmål.

vandring1-640x349

Siden urgamle tider har vi levd i dette landet, siden urgamle tider har vi vært på vei et sted – vi har utviklet oss. Nå har vi mistet det, vi har gått oss vill. Spørsmålet er ikke bare «hvem er jeg?», men også «hvor er vi?», eller «hvem er vi?». Et helt folk har blitt infantilt. Et helt folk utviser en egoisme og naivitet som kun burde finnes hos barn.

Hvorfor det har blitt slik er en altfor lang historie for denne artikkelen. Det holder vel med å si at det begynte vel allerede når Ansgar og hans følge kløv i land på nordisk mark for tusen år siden. Tusen år med åndelig forgiftning setter sine spor. Kristendommen myket oss opp for det som senere skulle komme. Det som har kommet nå. Til våre forfedres forsvar vil jeg si at de ikke kunne lese latinsk og således ikke forstod bibelens innhold før det var for sent. Datidens prester holdt sikkert messer som var mer tilpasset Norden, enn det orientalske. Jesus og hans apostler ble antageligvis fremstilt som blonde og nordiske. Alt for at våre forfedre ikke skulle bli sjokkerte over «budskapet».

Under disse tusen år kjempet vårt instinkt og våre gamle tradisjoner mot det kristne. Først etter fem hundre år kunne Gustav Vasa delvis bryte dette fremmede grepet over våre tanker. Etter han vokste vi oss sterke i en lang tid, helt til nye og fremmede idéer brøt igjennom vårt folks åndelige immunforsvar.

Så ille som det er nå, var det ikke på Gustav Vasas tid. Aldri har vi befunnet oss i en slik alvorlig situasjon som nå. Aldri før, har det vært større grunn til å kjempe enn nå.

Hva vi nå bevitner er en total oppløsning. Ikke bare av vårt folk og vårt land, men også av alle verdier. Det er naturligvis vanskelig for det vanlige mennesket å få et ordentlig perspektiv på dette, da vi pumpes fulle av flerkultur, materialisme og nye «verdier» døgnet rundt – på Internett, gjennom TV-serier, film, aviser, og så videre.

Hele massemedias virksomhet virker gå ut på å føre frem, oppmuntre og forsvare alskens degenererte fenomen. Vi bombarderes med oppmuntringer om at vi må være tolerante. For hvert år skal vi tolerere mer og mer. Mange spør seg hva blir det neste vi skal tolerere?

Jeg er stolt over å si at Den nordiske motstandsbevegelsen ikke er en tolerant organisasjon. Vi tolererer ikke den smørje det flerkulturelle samfunnet spyr ut over oss.

Motstandsbevegelsen spør ikke «hvorfor». Vi er fast forbundet med den folkestamme, hvis røtter går ned i dypet av den fortid vi ble født for å verne, og som strekker sine grener og løv mot den fremtid vi er født for å sikre.