Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Livskampen

Livskampen

3

VERDENSANSKUELSE Tor Bjørnsen deler sine livsbetraktninger fra et nasjonalsosialistisk perspektiv.

For hver dag som går innser jeg at denne striden ikke defineres ut fra mitt snevre perspektiv. Det har i sannhet vært en kamp å vandre den smale sti vi er forutbestemt å vandre, uten å finne en eneste sjel som lengtet etter å svømme i vishetens sjøer, eller i det minste å beundre de som har, og aldri hvile, aldri slå seg til ro med noe mindre enn storheten andre har kjent før dem.

Jeg skulle ønske jeg ikke lot mine egne kvaler styre utfallet av mine handlinger, – eller deres uteblivelse. Sammenlignet med andre folkefellers skjebner blekner mine byrder og blir ubetydelige. Jeg er det bevisst, og strever etter å leve for de som ikke kan. Verdens tilstand får meg til å undres om vi lykkes å finne det skinnende eksempelet som bringer våre hjerter så mye håp og glede. Jeg tenker: «Jorden er ufruktbar, jorden er skjemt, hvordan kan man dyrke noe på slik mark?». Hvordan kan vi oppdra våre barn i et samfunn som vil korrumpere og frata dem deres selvrespekt og verdighet? Som, når vi er borte, vil fastholde og videreføre det vi har skapt, og legge det i sine etterkommeres hender? Vi bringer dem ikke til verden for at de skal forfalle og svinne hen, samtidig som vi håper på det beste.

Mitt ønske er å se det edle og skjønne bli gjenfødt. At jeg får muligheten til å leve og dø for verdier som er begravet under den moderne verdens forgjengelighet. Sinn, kropp og sjel har blitt forringet. Jeg vil kunne ta et åndedrag uten å kjenne meg kvalt og fordervet, jeg vil puste i frisk luft og kjenne meg født på ny. Jeg ønsker å streife rundt på landsbygden, i fjell og daler i dagevis. Friheten til å forsvinne, igjen og igjen til jorden omsider krever mitt tomme skall tilbake, og kanskje, bare kanskje, kan jeg tilføre henne noe og gjøre henne litt bedre enn før. Lever jeg mitt liv edelt og rent, da håper jeg og drømmer om at jeg kan være av verdi for vår vakre klode, – i liv og død. Jeg kaster mine tvil på dør og frigir meg fra alle bekymringer. Hva enn som hender i livet, hva enn som kommer min vei, vil jeg ha berørt fremtiden med lærdom fra fortiden, og bundet det sammen med nåtiden. Jeg ser ned på mine hender og jeg tenker, «hva er disse for?», mens de danser over ordene, – «hva er deres formål?».

Foto: Jan Erik Lothe.
Foto: Jan Erik Lothe.

Ingenting er hugget i stein. Skjebnen er ikke beseglet for mitt vedkommende, og for det er jeg evig takknemlig, da jeg kan blomstre og bli fagrere enn de blomstene som allerede har blitt plukket fra engen. Det ligger i min natur aldri å gi meg, aldri å se meg tilfreds med noe mindre enn hva jeg drømmer om. Jeg elsker å skrive, dog savner jeg tiden hvor det involverte penn og papir, hvor man uforstyrret lot tankene strømme utover papiret, – da man talte fra hjertet. Da bøkene inneholdt mer enn fraser og tilbød lærdom og intellektuell stimuli heller enn ren distraksjon. Tingene som omgir meg er nettopp det – ting. Materie. De har ingen verdi for meg. Man misforstår konseptene «rik» og «fattig» og tror livet er fullkomment om man har en tykk lommebok. Salige er de fattige i ånden!

Det gjør meg vondt å se tilbake på vår ærefulle historie, og alt de som kom før oss ofret og gav – og vi ødsler bort denne rikdommen og vanakter deres minne. Et sørgelig skue! Jeg gråter for begge parter. Den ene kjente ærverdighet og oppofrelse, mens den andre ikke kjenner dets betydning overhodet. Verden kjennes livløs og tom og jeg søker ut av byen til landsbygden og skogene. Her ute blant åkrene, engene og trærne finner jeg ro og sjelefred, hvor jeg kan danse med åndene fra de som levde før oss, og kjenne vindens pust som om gudene selv red den. Tid og sted blir så ubetydelig, – så umerkelig.

Om jeg lever et liv som er autentisk, om jeg får leve for det som er rent og hellig, og bringe ære til folket på de mest ærbødige vis, vil jeg kunne kjenne meg tilfreds med livet jeg har levd her på jorden. Dog kan jeg ikke la være å undre på om jeg fortjener en slik rik gave. Ville jeg vernet og skattet et slikt privilegium som seg hør og bør? Kanskje er jeg fanget i mitt eget tankespinn. Hva om vi ikke er ment å kjenne lykke i en ulykksalig verden, fordi vi da ikke ville funnet noen grunn til å endre den. Men ved å gjøre hva vi gjør, og gjøre hva vi kan, vil vi sikre en blomstrende fremtid for våre barn på den lille flekken utallige slekter før oss har skjøttet og hedret, og innfri hva vi ble brakt til verden for å gjøre.

Tilblivelsen av nytt liv sørger for at fremtiden vil bli opprettholdt som en mulighet. Det er vår oppgave å oppdra barn med sterke og verdige karakterer, med en forståelse av hva som er edelt og rent, slik at de får de verktøy de behøver for å søke seg tilbake til det evige om de skulle miste seg selv på veien. De vil innse og erkjenne sin plass i en større sammenheng, og bære lysets byrde som vi har gjort før dem.

I oss selv ser vi kilden til nytt liv. Ansvaret for å kultivere fremtidens bærende element hviler utelukkende på våre skuldre. Vi sår et frø som i sin tur spirer og gror av seg selv. På den måten har vi gitt våre barn et nødvendig verktøy slik at de vokter seg for farene i verden. Men også slik at de bringer videre den fakkelen vi har tent, like fast i troen som vi selv. Like overbevist om sin egen betydning. Og om harde tider frister å ta motet fra dem, vil de finne ny iver og glød fra samme flamme som vi har overrakt dem. Vi står sammen, i ett og alt, og slik finner vi styrken til å fortsette. Vi løfter hverandre opp fra motløshet og tvil!

Når vi betrakter oss selv, når vi ser til våre egne liv og hvordan vi utfolder oss som mennesker, kan vi se et menneske med selvaktelse? Er hva vi ser i speilet noe som vekker en uutsigelig stolthet innom oss? En refleksjon som får bringa til å heve seg. Et menneske som lever med verdighet, et liv i ære og stolthet, som tjener som et forbilde for vårt folk. Kan hende opplever noen av oss misnøye, kanskje vi føler vi kunne ha utrettet mer. Vært mer. Og kanskje er her også andre medvirkende omstendigheter. Kanskje dømmer vi oss selv for hardt i blant. Individet selv tenderer å være sin strengeste dommer. Vi synes å glemme det.

Vi behøver alle en drivkraft i våre liv som gir oss vilje og styrke til å fortsette. Som får oss til å ville bli en bedre utgave av oss selv – et bedre menneske og alt hva det innebærer. Vi kjenner ilden som har brent i oss hele tiden, og aldri skal vi la den slokke! Potensialet vi bærer innom oss er for dyrebart til å la gå til spille. Våre talenter, våre ferdigheter og evner – la det være opp til oss å kultivere dem! Faren for å feile er der bare om vi lar det være et alternativ. Mulighetene er mange, og viljens kraft er mektig nok i seg selv. La alltid tanken om hva du kan utrette være en rettesnor for dine foretakender. Vi må aldri tvile på oss selv og hva vi kan realisere, – som individer og i lag, som ett folk.

Jeg er redd muligheter seiler av sted fordi jeg var for ubesluttsom og ikke tok tilfellet i akt mens det ennå var innen rekkevidde. Og jeg sikter ikke til karriere, materielle goder eller forgjengelige og forbigående fenomener. Heller vil jeg vandre i ensomhet og se skjønnhet for det den er enn å vandre i et folkehav og aldri vite hva skjønnhet er. Aldri å stanse og la seg bli grepet av ærefrykt, aldri å la seg henføre, begeistre og verdsette slike fantastiske vidunder, – oftest glemt. Heller vil jeg holde meg i skjønnhetens selskap enn å være omringet av skygger som ikke holder noen verdi. Hvor sørgelig er det ikke at så mange har en totalt forvridd oppfatning av hva skjønnhet er. I stedet sier vi at «skjønnhet er i øyet som ser». Vi finner på unnskyldninger for å betrakte degenerasjon og forviser de sanne malerne, poetene og musikerne – og fortrenger dem omsider.

Jeg tror ikke en eneste sjel der ute med den største overbevisning kan bedyre at de er tilfreds med livet som vi kjenner det i denne materialistiske tidsalder, unntagen de som vandrer denne verden lykkelig uvitende i sine tomme jordiske skall med sitt dypeste indre ukjent for dem. Hvorfor er det så få som legger ut på en reise i søken etter et liv med dypere mening, en høyere eksistens og væren? Alle disse mennesker jeg ser med noe i ørene sine til enhver tid, musikk til enhver anledning. Er de redd for en ledig stund hvor de må være alene med sine tanker? Vi lever disse travle liv hvor vi ikke tar oss tid til å stanse opp i en hektisk hverdag og beundre verdens mirakler, dens skjønnhet og under. Den fritid man har hvor man ikke jobber for bankene bruker man på overfladiske og forgjengelige sysler og gjøremål. Samtidig glemmer man å skatte nuet og tiden man har her og nå.

Jeg har slått meg fri fra disse lenkene, og jeg ser meg ikke tilbake. Jeg vandrer en smal sti som er hard og brysom, og endog beriker den mitt liv og gjør det mangfoldig. Et liv i verdighet, med en fri vilje under min kommando. Jeg har intet annet enn et åpent landskap foran meg.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
3 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Andreas Haglund Arnesen
Andreas Haglund Arnesen
2 år siden

Meget bra skrevet!

Thule
Thule
2 år siden

Vakkert!

Anonymsurfer
Anonymsurfer
2 år siden

Er saktens enig.

Vi får bli en nasjon med småbønder og bureisere igjen! Da kan vi tale fritt uten å frykte å miste jobben eller bli forfulgt av det onde regimets lakeier. Søk opp videoer om permakultur på youtube:)