Madagaskarplanen

HISTORIE Den 24. juli 1942 diskuterer Hitler en mulig løsning med en jødisk stat i Madagaskar etter krigen. Samtalen foregår seks måneder etter at det påståtte «holocaust» skal ha startet.

Det nasjonalsosialistiske Tyskland ville på sikt få bort jødene fra Europa – men ikke utrydde dem. Én plan var den såkalte Madagaskarplanen, som gikk ut på å forflytte jødene til den franske kolonien Madagaskar. På denne måten skulle jødene få et eget hjemland mens Europa ville bli uten jødisk innflytelse.

Idéen om jødisk emigrasjon til Madagaskar hadde blitt funnet på allerede i 1885 av en prøyssisk politiker, Paul de Lagarde, og hadde også støtte blant sionister. Det nasjonalsosialistiske Tyskland adopterte senere idéen.

Det var andre destinasjoner enn Madagaskar, men Hitler støttet Madagaskarplanen etter en presentasjon av Heinrich Himmler den 29. mai 1940. Måneden etter diskuterte Hitler mulighetene for å realisere Madagaskarplanen med Mussolini og den italienske utenriksministeren. Planen skulle kunne bli mulig etter at Frankrike var beseiret.

Da Frankrike falt for Tyskland så det ut som at planen skulle kunne bli realisert. Men motstand fra Vichy-regimet og den pågående sjøkrigen mellom Storbritannia og Tyskland gjorde at planen ikke kunne bli realisert. Dette førte til beslutningen om å deportere jødene til de tyskokkuperte områdene i øst.

Under Wannsee-konferansen den 20. januar 1942 ble det diskutert hvordan jødene skulle forflyttes østover via en rekke konsentrasjonsleirer og transittleirer, den såkalte endelige løsningen på jødespørsmålet. Det finnes ingenting i Wannsee-protokollen som støtter opp om noen utrydding av jødene, så derfor har holocaustpropagandister tolket det slik at «emigrasjon» og «deportasjon» egentlig er «kodeord» for «utryddelse». Det råder dessuten usikkerhet rundt hvorvidt protokollen er ekte.

Men Hitler hadde ikke gitt opp Madagaskarplanen, og den 24. juli 1942 talte han igjen om den. Denne gang under en middag i Wehrmachts hovedkvarter «Werwolf» i Ukraina. Dette skjedde altså seks måneder etter at tyskerne, ifølge holocaustpropagandaen, skal ha besluttet å «gasse alle jøder».

Hitler skal ha snakket om en løsning på jødespørsmålet som skulle kunne inkludere en jødisk stat etter krigen, noe som klart motsier at det fantes en plan om å «utrydde» jødene. Hitlers ord har blitt nedskrevet av stenografen Henry Picker og publisert i boken Hitler’s Tischgespräche im Führerhauptquartier (Hitlers bordsamtale).

Under gjengis den opprinnelig uttalelsen på tysk samt en engelsk oversettelse.

In diesem II.Weltkrieg als einem Ringen auf Leben und Tod dürfe nie vergessen werden, daß das Weltjudentum nach der Kriegserklärung des Weltzionistenkongresses und seines Führers Chaim Weizman (in seiner Botschaft an Englands Premier Chamberlain) der unerbittlichste Gegner des Nationalsozialismus, der Feind Nummer 1 sei. Geschäftlich suche das Judentum Europa, Europa müsse es aber schon aus Sakroegoismus ablehnen, da das Judentum rassisch härter sei. Nach Beendigung des Krieges werde er sich rigoros auf den Standpunkt stellen, daß er Stadt für Stadt zusammenschlage, wenn nicht die Juden rauskämen und nach Madagaskar oder einem sonstigen jüdischen Nationalstaat abwanderten.

In this second World War as a struggle for life or death it must never be forgotten that after the declaration of war of the World Zionist Congress and its leader Chaim Weizman (in his message to English Prime Minister Chamberlain). World Jewry is the most inexorable opponent of National Socialism, the enemy No. 1. For business reasons, Jewry is seeking Europe, but Europe has to reject it simply for holy egoism, for Jewry is racially harder [than the European peoples]. After the end of the war he will rigorously insist upon smashing town after town, if the Jews are not coming out and emigrate to Madagascar or any other Jewish national state.