Hjem Historie Europeisk historie «Malmedymassakren»

«Malmedymassakren»

1

HISTORIE Den 17. desember 1944 påstås den såkalte Malmedymassakren å ha funnet sted.

640px-malmedy1

Den 16. desember 1944 startet den siste strategiske offensiven til Tyskland i vest. Dagen etter reiste en styrke fra 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler, under ledelse av Joachim Peiper, gjennom søndre Belgia og byen Malmedy. Der oppdaget de en gruppe amerikanske soldater som de klarte å overraske. En kort skuddutveksling utbrøt før amerikanerne gav opp og retirerte. Under flukten etterlot de seg både døde og levende soldater; de som var i live ble tatt til fange av tyskerne.

640px-Joachim_Peiper

Angående hva som skjedde etterpå avviker historiene fra hverandre. Den mest sannsynlige historien, basert på vitnemål fra amerikanske soldater, uavhengige belgiske vitner og tyskerne selv, var at fangene ble beordret lengst bak i rekkene – en veldig vanlig ordre i slike situasjoner – men at en misforståelse oppsto, alternativt at amerikanerne forsøkte å rømme, og de ble skutt ned av de bakre tyske soldatene. Feilsteget ble raskt oppdaget og skytingen opphørte. «Kampfgrupp Peiper» tok seg videre med fangene og krigen fortsatte.

Ifølge amerikansk massemedia og den påfølgende tiltalen i militærdomstolen etter krigen var imidlertid historien en helt annen. Ifølge disse gav Joachim Peiper ordre om at ingen fanger skulle tas og at tyskerne derfor utførte en massakre ved å stille de amerikanske fangene opp på rekke og rad, rane dem for verdisaker og henrette dem én etter én med et skudd i hodet på nært hold.

640px-malmedy2

Denne historien passet trolig bedre inn i propagandabildet der amerikanerne ble fremstilt som «de gode» og tyskerne som demoner.

«Bevisene» for massakren var hovedsakelig fremtvungne vitnemål fra de tiltalte. Det var snakk om ferdigskrevne dokumenter som bare trengte en signatur for at de mistenkte erklærte seg selv skyldige. De allierte brukte flere måneder lang isolering, manipulerende knep og tortur for å tvinge frem underskriftene. Forhørsmetodene besto blant annet av kraftig vold mot mennenes testikler, trusler om at deres familier skulle deporteres til Russland og ved minst ett tilfelle var en mann utkledd som prest som i fortrolighet forsøkte å få de tiltalte til å skrive under. Én av tyskerne tok sitt eget liv istedet for å gjøre dette.

Under rettegangen i 1946 i Dachau, hvor amerikanske statsborgere, hovedsakelig av jødisk ætt, agerte forsvarsadvokater, aktorer, dommere og juryer, fikk de fleste tiltalte selv ikke komme til tale. Istedet ble disse ferdigunderskrevne «tilståelsene» lagt frem. Én som fikk komme til tale var Joachim Peiper; han var beredt til å påta seg hele straffen og ansvaret hvis de andre tiltalte ble sluppet fri. Dette ville ikke militærdomstolen gå med på.

640px-Joachim_Peiper_Malmedy

Allerede etter to timer og tyve minutter var rettegangen over og samtlige 73 tiltalte ble dømt for den påståtte massakren. 42 av dem ble dømt til døden med henging og resten fikk fengselsstraff. Ønske fra de dødsdømte om å istedet få bli henrettet ved skyting ble avslått.

640px-malmedy3

Rettegangen ble i etterkant kritisert av flere mennesker; både bevisføringen og fremfor alt behandlingen av de tiltalte og forhørsmetodene ble kraftig kritisert. Den amerikanske senatoren Joseph McCarthy var en av de fremste drivkraftene i saken. En egen utredningsgruppe ble tilsatt og utførelsen av dødsstraffene ble lagt på is.

I tillegg til de fremtvungne underskriftene på tilståelsene var det flere ting som i virkeligheten ikke stemte overens med aktors versjon. Det var flere overlevende amerikanske soldater (som bare det ved å ha overlevd er interessante ettersom det skulle ha vært en massakre hvor alle hadde blitt henrettet) som hadde vært i fangenskap av tyskerne som vitnet om at de ble veldig godt behandlet. Ved rettsundersøkelser av de dødes kropper ble det funnet flere gullringer, klokker med mer til tross for at de skal ha blitt ranet før de ble henrettet.

I ettertid fikk samtlige dømte sine straffer redusert og i 1956 hadde den siste av tyskerne blitt sluppet fri. Ingen dødsstraff ble utført. Til tross for denne oppreisningen lever den falske historien om massakren ved Malmedy videre i blant annet historiebøker og på Wikipedia.

Anbefalt lesning:
SS Panzergrenadier: A True Story Of World War II av Hans Schmidt
Der Malmedy-Fall av Rudolf Aschenauer
The Malmédy Massacre and Trial

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Anonymsurfer
Anonymsurfer
2 år siden

Selv hadde aldri amerikanske soldater noen skrupler når det gjalt å henrette fanger, voldta europeiske kvinner, eller stjele fra sivile. Men lovene gjelder jo aldri for dem som kjemper på siden til de utvalgte. Hverken den gang eller som idag med terrorhjelpen som amerikanerne gir til islamistene i Syria.