HISTORIE Den 19. august 1960 reviderte den tyske historikeren Martin Broszat det etablerte synet på «holocaust» da han i et brev til Die Zeit skrev at ingen mennesker hadde blitt gasset på rikstysk jord – Bergen-Belsen, Dachau eller Buchenwald – som det tidligere hadde blitt påstått.
Under Nürnbergprosessene ble det presentert en mengde «vitnemål», rapporter og filmer som bevis for at konsentrasjonsleirene i Dachau, Buchenwald og Bergen-Belsen var «utryddelsesleire» hvor det ble «gasset» fanger. Blant annet aksepterte tribunalen en rapport fra den franske regjeringen som bevismateriale (exhibit RF-301). I denne sto det:
Alt hadde blitt planlagt i minste detalj. I 1944, i Buchenwald, hadde de forlenget et jernbanespor slik at de deporterte skulle føres direkte inn i gasskamrene. Noen [gasskamre] hadde et gulv som tippet og førte fangene direkte ned i rommet med krematorieovnen.
Flere av de tidligere historierevisjonistene – Paul Rassinier, Harry Elmer Barnes og David Hoggan – avviste disse påstandene og mente for eksempel at det ikke skulle ha eksistert noen funksjonelle gasskamre i Dachau, som blant annet en film som ble vist i Nürnberg påsto. De talte dog for døve ører, da det allerede var bestemt at det ble gasset fanger i disse leirene.
Men den 19. august 1960 skjedde en stor revidering av den etablerte forestillingen om «holocaust» da den tyske historikeren Martin Broszat avviste alle tidligere påstander om «utryddelsesleire» og «gasskamre» i leirene som var på rikstysk jord – områdene som hadde vært tyske før 1937. Dette ble gjort i et brev til avisen Die Zeit med overskriften «Keine Vergasung in Dachau» (Ingen gassing i Dachau) som forklarte at «hverken i Dachau eller i Bergen-Belsen eller i Buchenwald ble det gasset jøder eller andre fanger».
Brevet ble berømt og ble spredt i massemedier også utenfor Tyskland. Såvel nazistjegeren Simon Wiesenthal som den jødiske historikeren Raul Hilberg – noen av de fremste sprederne av holocaustmyten – har senere innrømmet at det ikke fantes noen gasskamre i Dachau, Buchenwald eller Bergen-Belsen.
Martin Broszat selv har i sin rolle som sjef for historieinstituttet Institut für Zeitgeschichte brukt en stor del av sitt liv på å holde holocaustmyten i live. Revisjonister mener derfor at Broszat for å holde myten i live har vært tvunget til å revidere den og innrømme at anklagelsene i det minste delvis har vært falske, noe som Rassinier, Barnes og Hoggan allerede hadde vist. Broszat var nemlig fortsatt en tilhenger av forestillingen om at gassing av mennesker fant sted i de okkuperte områdene, spesielt i Auschwitz-Birkenau, hvilket også fremgår i brevet.
Professoren og revisjonisten Robert Faurisson har rettet følgende kritikk til Broszats brev:
How does Dr. Broszat know that «gas chambers» in the Old Reich were frauds?
How does he know that the «gas chambers» in Poland are genuine?
Why do the «proofs,» the «certainties,» and the «eyewitness accounts» concerning the concentration camps in the west suddenly have no value, while the «proofs,» «certainties,» and «eyewitness accounts» concerning the camps in Poland Communist territory still remain true?
Men uavhengig av Broszats motiv er det et faktum at han i sitt brev innrømmer at alle holocaustoverleveres vitnemål, rapporter og annet bevismateriale som angår gassing i Dachau, Bergen-Belsen og Buchenwald, som ble presentert som autentiske under Nürnbergprosessene, i historiebøker og i massemedia, hadde vært falske – en del av en svindel.
Nedenfor gjengis en engelsk oversettelse av Martin Broszats brev:
Neither in Dachau nor in Bergen-Belsen nor in Buchenwald were Jews or other prisoners gassed. The gas chamber in Dachau was never entirely finished or put «into operation.» Hundreds of thousands of prisoners who perished in Dachau and other concentration camps in the Old Reich [that is, Germany in its borders of 1937] were victims, above all, of the catastrophic hygienic and provisioning conditions: according to official SS statistics, during the twelve months from July 1942 through June 1943 alone, 110,812 persons died of disease and hunger in all of the concentration camps of the Reich. The mass extermination of the Jews by gassing began in 1941-1942 and occurred exclusively in a few facilities selected and equipped with appropriate technical installations, above all in the occupied Polish territory (but at no place in the Old Reich): in Auschwitz-Birkenau, in Sobibor on the Bug [river], in Treblinka, Chelmno and Belzec.
It is at those places, but not in Bergen-Belsen, Dachau or Buchenwald, where the mass extermination facilities, spoken of in your article [in an earlier issue of Die Zeit], were built and disguised as shower baths or disinfection rooms. This necessary differentiation does not, of course, change anything regarding the criminal character of the facility that was the concentration camp. However, it may perhaps help eliminate the annoying confusion that arises from the fact that some ineducable people make use of a few arguments that, while correct, are polemically torn from the context, and that, rushing to respond to them are other people who, although they have the correct overall view, rely upon false or mistaken information.
Dr. M. Broszat
Institute for Contemporary History
Munich
Nedenfor er originalbrevet fra Die Zeit den 19. august 1960 (trykk for å forstørre):
Anbefalt lesning:
‘No Gassing In Dachau’
The ‘Problem of the Gas Chambers’
Wiesenthal Re-Confirms: ‘No Extermination Camps on German Soil’
