HISTORIE Den legendariske panserkommandører og SS-kapteinen Michael Wittmann reiste til Valhall den 8. august 1944.
Michael Wittmann ble født den 22. april 1914, som andre sønn til Ursula og Johann Wittmann. Familien Wittmann drev et lite jordbruk i byen Vogelthal i Bayern. Etter endt skolegang meldte den snart 20 år gamle Michael seg frivillig til Riksarbeidstjenesten og tjenestegjorde der i seks måneder. I oktober 1934 vervet Wittmann seg til den tyske hæren. Under den to år lange verneplikten tjenestegjorde han i det 19. infanteriregimentet og avsluttet sin tid i hæren som underoffiser.
Like etter endt verneplikt meldte Wittmann seg til Waffen-SS. I seks måneder gjennomgikk han de meget harde testene alle nye rekrutter måtte gjennomgå, og i april 1937 var den harde prøvetiden over. Den da snart 23 år gamle Michael Wittmann meldte seg for tjeneste til det berømte Leibstandarte Adolf Hitler. Senere samme år fikk Wittmann føreropplæring i de pansrede rekognoseringskjøretøyene Sd.Kfz. 222 og Sd.Kfz. 232. Wittmann viste seg å være en dyktig fører og han ble stasjonert i regimentets panserrekognoseringskompani (som senere ble redusert til en tropp). I mars 1938 deltok Wittmann i Anschluss.
Ved krigsutbruddet i september 1939 tjenestegjorde Wittmann, nå SS-Unterscharführer, som vognsjef i en Sd.Kfz. 232 i Leibstandartes panserrekognoseringstropp. Under det korte oppholdet i Polen hadde Wittmanns overordnede sett mannens talent for panserkrigføring. Da felttoget i Polen var over ble Wittmann overført til regimentets erstatningsbataljon for å få opplæring i den første modellen stormkanonvogner, StuG III. Under angrepet på Hellas og Jugoslavia i april 1941 fikk Wittmann prøve panserkrigføring for første gang. Innen april var over hadde begge landene blitt beseiret, og Leibstandarte hadde spilt en avgjørende rolle i seieren over den greske hæren.
Den 22. juni 1941 startet Operasjon Barbarossa. Leibstandarte og Wittmann tilhørte armégruppe syd. Armégruppen angrep gjennom Ukraina mot oljefeltene i Kaukasus. Allerede den 12. juli fikk Wittmann sin første av mange medaljer. I kamp mot et stort antall sovjetiske T-34-stridsvogner slo Wittmanns StuG III ut seks fiendtlige vogner. På denne tiden var de tyske stridsvognene (selv StuG) underlegne de russiske T-34 og de tunge KV-1 i både ildkraft og panservern. Så for å beseire de fiendtlige stridsvognene var det nødvendig med kaldblodighet og en overlegen taktikk. Wittmann ble snart en mester i pansertaktikk. For denne striden ble han belønnet med Jernkorset av 2. klasse av divisjonssjefen Sepp Dietrich.
I de kommende månedene ble Wittmann lett såret flere ganger. I november 1941 ble han forfremmet til SS-Oberscharführer og ble samtidig anbefalt for offiserskolen. Etter de harde kampene den kalde vinteren 1941–1942 ble Wittmann belønnet med Panserkampmerket i sølv, som ble utdelt for deltakelse i 25 panserkamper.
I juni 1942 begynte Michael Wittmann sin offisersutdannelse ved SS-Junkerschule i Bad Tölz. Samtidig som Wittmann fikk sin offisersutdannelse ble Leibstandarte omorganisert til en pansergrenadierdivisjon med et fullt regiment stridsvogner. I september 1942 fikk Wittmann opplæring i stridsvogn. I desember samme år ble den nybakte SS-Untersturmführeren stasjonert i det 4. kompaniet i Leibstandartes panserregiment, som var utrustet med de nye PzKpfw VI Tiger. Wittmann tjenestegjorde dog først som sjef for kompaniets lette tropp, utrustet med PzKpfw III. I april 1943, etter de harde kampene ved Kharkov, fikk Leibstandarte fem nye Tiger-vogner. Michael Wittmann fikk nå befalet over Tiger nr. 1331.
Under Operasjon Zitadelle ble Wittmann og Leibstandarte satt på prøve. Wittmann og hans besetning – skytter Bobby Woll, fører Siegfried Fuss, lader Max Gaube og radiooperatør Karl Lieber – ødela under Zitadelle 30 stridsvogner og 28 artillerikanoner. I slutten av juli ble tigerkompaniet i Leibstandarte stammen i den nye tunge panserbataljonen sSSPzAbt 101. Bataljonen ble sendt sammen med Leibstandarte til Italia hvor de fikk nytt mannskap og materiell. I oktober 1943 var Wittmann tilbake i Ukraina og ble kastet rett inn i harde kamper. Den 13. oktober ødela Wittmanns Tiger-vogn 20 fiendtlige T-34-vogner og et stort antall panservern-kanoner. I de videre harde kampene begynte Wittmanns legendestatus å vokse frem.
Den 13. januar 1944 ble Michael Wittmann tildelt Ridderkorset. I radiomeldingen som fulgte utmerkelsen ble det fortalt:
Fra juli 1943 til begynnelsen av januar 1944 har han ødelagt 56 fiendtlige panserkjøretøy, inklusiv T-34 og supertunge stormkanoner. Den 8. og 9. januar stoppet han og hans tropp et gjennombruddsforsøk av en fiendtlig panserbrigade, og i den kampen ødela han ytterligere 10 vogner. Den 13. januar 19 T-34 og 3 tunge stormkanoner. Hans samlede sum lå da på 88 ødelagte fiendtlige kampkjøretøy.
Bare noen uker senere fikk Wittmann et telegram fra Adolf Hitler:
I takknemlighet for dine heroiske innsatser i kamp for vårt folks fremtid belønner jeg deg som den 380. soldaten i den tyske krigsmakten Eikeløv til Ridderkorset.
I februar 1944 mottok Wittmann Eikeløv til Ridderkorset fra Adolf Hitler personlig. Litt senere samme måned ble Wittmanns enhet relokalisert til Belgia for hvile og restitusjon. Etter den sårt tiltrengte hvilen ble Wittmann og hans forband stasjonert som panserreserve for den ventende vestallierte invasjonen av Frankrike. Invasjonen kom den 6. juni 1944. Wittmann og hans forband var et av de første panserforbandene som møtte fienden. Den 13. juli samme år gjennomførte Wittmann sin mest berømte strid: slaget ved Villers Bocage. For denne kampen fikk Wittmann Sverdet til Ridderkorset, og ble forfremmet til SS-Hauptsturmführer. Wittmann var nå verdens mest berømte stridsvognsjef. Elsket av sine underordnede og kampkamerater, fryktet og hatet av sine fiender. Alle hadde hørt snakk om Michael Wittmann.
Den 8. august 1944 ble Wittmanns siste dag i livet. Han deltok i et viktig motangrep i nærheten av byen Saint-Aignan-de-Cramesnil i nordvestre Frankrike. Høydene rundt den lille byen hadde tidligere på dagen blitt inntatt av sterke britiske og kanadiske styrker. Under oppmarsjen til angrepsmålet havnet Wittmann og den angripende styrken i et bakholdsangrep; meget sterke britiske panserstyrker ventet på de tyske Tiger-vognene. Wittmanns vogn ble mest sannsynlig truffet av en granat fra en britisk Sherman Firefly-stridsvogn. Granaten antente ammunisjonslageret i Wittmanns vogn og eksplosjonen som fulgte var så kraftig at det 11 tonn tunge tårnet ble slengt av vognen. Ingen i besetningen overlevde.
