Hjem Opinion Kronikk Milliarder mot milliardærer

Milliarder mot milliardærer

KRONIKK Lars Torsman skriver om Kinas sterke økonomiske utvikling sammenlignet med andre land og politikken bak. Denne artikkelen er den fjerde i en serie dyptgående artikler om Kina.


Hverken kapitalistisk eller kommunistisk, men kinesisk

Vil Midtens rike, som Singapore, bli et land langt rikere enn Vesten? Autoritære Singapore er, målt i BNP per innbygger, et av verdens fem rikeste land. Denne bystaten er hjem til seks millioner (å nei … ikke igjen!) innbyggere, hvorav tre fjerdedeler er kinesiske. Den mest interessante lærdommen fra Singapore er at Hankineserne har klart å bygge en stat som anses å ha svært lave nivåer av korrupsjon. Korrupsjonsraten er lavere enn i Sverige, men ikke lavere enn i de mer skandinaviske landene Danmark og Norge. Til tross for at landet har en markedsøkonomi, brukes såkalt «dirigisme», noe som betyr at staten forbeholder seg retten til å kontrollere økonomien for folkets felles interesser.

Singapore lufthavn. Sug på den, Greta.

Kineserne, japanerne og koreanerne er relativt genetisk like hverandre, så er ikke de utviklede landene Taiwan, Japan og Sør-Korea et mer sannsynlig sluttnivå for Kina enn havnebyen Singapore? (Nord-Korea er feil målestokk fordi det er et boikottet land som har hatt en regjering som etterlot mye å ønske.) Det er noen ting som taler for dette. Det er utbredt forskningsfusk ved kinesiske universiteter, og problemet er også utbredt i resten av Øst-Asia, men ikke like alvorlig.[1] Kanskje er ærlighet og troverdighet en nesten like viktig ingrediens som intelligens for en sunn økonomi og teknologiske prestasjoner. Det kan derfor argumenteres for at Kina fortsatt vil være avhengig av europeisk oppfinnsomhet å kopiere for å utvikle seg teknologisk. Det faktum at Taiwan, som er bebodd av Hankinesere, er verdensledende innen halvlederteknologi, taler selvfølgelig mot dette.

Japan og Sør-Korea

Så hvordan ser Sør-Koreas og Japans økonomier ut? Begge landene (og også Taiwan) har BNP per innbygger på nivå med europeiske land. Japans økonomiske vekst i tiårene etter andre verdenskrig var, som et resultat av nasjonalsosialistisk økonomisk politikk,[2] strålende frem til Sovjetunionens fall, da synes noe å ha skjedd. Det er nesten som om en supermakt ikke lenger trengte et sterkt Japan for å fungere som en motvekt til det kommunistiske Sovjetunionen og Kina, og derfor endret de økonomiske spillereglene. De som hevder at dette er grunnen til at Japans økonomi stagnerte etter Sovjetunionens fall, sier at Basel I, som ble planlagt i 1988 og introdusert i 1992, er årsaken til at det japanske eiendomsmarkedet og aksjemarkedet kollapset tidlig på 1990-tallet. Basel I innførte kapitalkrav som japanske banker fant vanskelig å overholde. Lån ble trukket tilbake, og eiendomsboblen sprakk. Japan var blitt en torn i siden på bankfolkene i London og New York under landets storhetstid på 1980-tallet. Soros sa i 1987: «Det viser seg at Japan har blitt verdens bankmann. Dollaren er ikke lenger kvalifisert til å være verdens valuta.»[3] Men hvorfor har ikke Japan kommet seg nå og blitt like rikt som Singapore? Kanskje fordi landet deregulerte finansmarkedet i 1996–2001; vampyrens hoggtenner ikke trukket ut, men ble igjen i geishaens hals.[4]

Kilde: Verdensbanken

Sør-Koreas teknologiske og industrielle kunnskap lå langt bak Japans da landet fikk sin «uavhengighet» (dvs. amerikansk okkupasjon) ved slutten av andre verdenskrig. I løpet av 1950-tallet ble landet herjet av Koreakrigen. Men på 1960- og 1970-tallet ble landet ledet av den gudgitte Hitler-beundreren Park Chung-Hee, og økonomien tok av. De sørget for å beskytte sitt eget marked ved å ikke la utlendinger / utenlandske selskaper eie mer enn 26% av et selskap og hver enkelt utlending å eie maksimalt 7%. I løpet av 1990-tallet ble det sørkoreanske markedet liberalisert, og innen 2001 hadde restriksjoner på utenlandsk eierskap blitt opphevet. Store deler av det sørøstasiatiske markedet ble rammet av en stor krise i 1997 som følge av at Soros shortet den thailandske baht. Dette er hva liberale mener med økonomisk frihet, at jødiske multimilliardærer skal ha frihet til å tjene enda mer penger ved å ødelegge andre folks økonomier – det motsatte er antisemittisme. Etter gjenopprettingen fra Soros’ herjinger har landet nå nådd et BNP per innbygger som ligner Japans. Hvor mye kostet det? Alt. En arbeidende sørkoreaner jobber 32% flere timer enn en arbeidende svenske[6] og ser ut til å mangle tid selv til å få barn, da de med en fruktbarhetsrate på mindre enn 0,8 barn per kvinne er den laveste i verden.

Sør-Koreas sterkt forstyrrede befolkningspyramide.

Den taiwanske økonomien fulgte også ordningen med statlig intervensjon som lettet byggingen av en industri, etterfulgt av høyteknologisk industri og deretter liberalisering fra 1980-tallet og fremover.

De europeiske og angelsaksiske landene industrialiserte ved å ha tariffer som beskyttet veksten av egen industri. De østasiatiske landene hadde som regel ikke denne luksusen, da kolonikreftene tvang dem til å åpne opp sine økonomier og i varierende grad forbød dem å beskytte seg med tariffer («frihandel» er ofte bare at det industrialiserte landet forhindrer de ikke-industrialiserte fra å beskytte innenlandsk produksjon med tariffer). Japan klarte å industrialisere seg uansett, fra 1868, ved å komme opp med et triks som senere ble fulgt av sine asiatiske naboer. Siden de ikke kunne beskytte sine selskaper med toll, ga de i stedet selskapene økonomisk støtte. Begge tilfeller fører til at folk må betale på kort sikt for å bli rikere i det lange løp: Gjennom toll blir varer dyrere, gjennom subsidier blir skattene høyere.

Ifølge ADL er 52% av sørkoreanerne antisemitter, langt flere enn i Japan og Kina. Kanskje har det å gjøre med talmudisten Paul Singers forretningspraksis i landet. På bildet over har Samsung fremstilt Singer som rovfuglen med det heftige nebbet.

Kinas økonomi og finans, som vi vil se nedenfor, er under kontroll av staten. Hvis Kina går forbi Japan og Sør-Korea økonomisk, vil det vise at de to sistnevnte landene holdes nede av internasjonal finans, hvis Kina i stedet lander på deres nivå, kan vi konkludere med at landenes stagnasjon (de utklasser ikke engang ZOG-Europa) skyldes folkets iboende kvaliteter.

BNP-sammensetningen

BNP, som sminke, kan lett bedra. Det er en god beregning om man sammenligner lignende land. Men det fungerer verre når man sammenligner et land dominert av en tjenestesektor og parasittisme (Sverige) med et land dominert av industri og landbruk (Kina).

Får man ti ganger mer verdi av å få en hårklipp av en iraner i Stockholm enn av en i Iran? Til tross for at det er den samme tjenesten, har den en BNP-verdi mange ganger høyere i Sverige enn i Iran. (Tjenesten kan til og med ha en høyere verdi i Iran fordi de får en hårklipp hjemme hos en landsmann, bare se på prisen på svenske frisører.)

Sverige blir ikke rikere fordi Jan Emmanuel tjener en formue på mottak av flyktninger, tvert imot langt fattigere, men det blir sett på som et pluss på BNP-regnskapet. En annen unødvendig utgift som vi finner i Vesten og Russland, men ennå ikke i samme grad i Midtens rike, er høyere utdanning for en ekstremt stor del av befolkningen. Universitetsutdanning har som regel en svært svak innvirkning på fremtidig jobbprestasjon, og i tillegg til å koste penger for staten og studenten, holder den studentene ute av arbeidsmarkedet. Gitt det kinesiske folkets holdning til utdanning, kan de snart bli enda mer uproduktive enn oss på dette området.

Vil fremtidens Kalergi-elite se ut som denne KI-representasjonen av en asiatisk-europeisk hybrid?

USA har seks ganger BNP per innbygger enn Kina. Av dette BNP går et sted mellom 1–2% til advokater; i andre vestlige land er tallet ofte under 0,5%. Har USA et bedre rettssystem på grunn av dette? USA bruker 18, 3% av BNP på helsevesenet, Kina bruker 7, 0%, men forventet levealder forblir den samme.

Energibruk

Et annet mål enn BNP er OPS, som tar hensyn til at en dollar gir mer valuta for pengene i for eksempel Beijing enn i Chicago, og forskjellen i OPS mellom Vesten og Kina er derfor betydelig mindre enn BNP-forskjellen. Men en mer kreativ måte å fange opp den produktive økonomien på, som unngår å inkludere helt uproduktive «tjenester» fra spesielt offentlig sektor, er å sammenligne energiforbruket i forskjellige land. Energiforbruket er direkte knyttet til landbruk, industri og infrastrukturbygging, det vil si de produktive delene av økonomien. Selvfølgelig er det problemer med dette også, for eksempel det faktum at folk i Europa kjører mer drivstoffeffektive biler enn i USA, og ikke alt fra servicesektoren er verdiløst heller. Kina bruker imidlertid 74% mer energi enn USA. Mens energiforbruket falt 4,4 % i EU i 2022 (mens befolkningen økte), økte det med 3% i Kina (mens befolkningen sank med i underkant av én million).[7] Siden 2020 har Kina brukt mer energi enn alle G7-landene til sammen.

I de forrige artiklene har vi snakket om viktigheten av maskinvare og programvare for utviklingen av KI. Men tilgang til energi spiller også en rolle. For å gi et talende eksempel, KI-en som først løste Rubiks kube krevde energi for dette tilsvarer produksjonen til et atomkraftverk under to timer.[8] I skrivende stund er kineserne i ferd med å bygge over tjue atomkraftverk. De har til hensikt å bygge 30 i nye silkeveien-land innen 2030 og planlegger 70 nye store atomkraftverk i Kina. Samtidig øker EU forbrenningen av kull, om enn marginalt.[9] Kullbrenning dreper rundt 1 000 mennesker for hver person som dør av kjernekraft (inkludert Tsjernobyl og Fukushima) når det gjelder kWh produsert, men det er hovedsakelig fattige menn som dør av det, så politikerne bryr seg lite.[10]

Utvinning av kobolt, som kan være helseskadelig, men sparer inn den dieselen som brukes i kinesisk utvinning.
Foto: fishki.net

Fordelene med energiforbruk

Mens svenskene betaler dyrt for å reise i sakte tog fylt med solsikke-gumlende somaliere som skriker i telefonen, reiser kineserne i nybygde tog med tre ganger høyere hastighet. Hvis høyhastighetstog defineres som tog som kjører minst 200 km/t har Kina en større høyhastighetstog-infrastruktur enn resten av verden kombinert.[11]

Her kan se hvordan kineserne bygger en togstasjon på ni timer. Kan vi gjøre det på ni måneder i Sverige?
Foto: Reddit.

Det er anslått at rundt 30% av verdens energiforbruk brukes på transport. Ifølge World Shipping Council ligger alle unntatt tre av de ti største havnene i Kina. De tre unntakene er: Singapore (2. plass), Busan i Sør-Korea (6. plass) og Rotterdam (10. plass). Det er anslått at oppvarming og vedlikehold av verdens bygninger krever ytterligere 30% av energiproduksjonen.[12]

Finanssenteret i Shanghai om natten. Kanskje ikke så pent, men det er noe imponerende i utsikten. Greta gnisser tenner bare av bildet av de tente lysene.
Foto: Steffen Wurzel  CC BY SA 4.0
Verdens tredje høyeste bygning ligger i Shanghai. Av verdens 20 høyeste bygninger ligger to i New York, en i St. Petersburg og resten i Asia.
Foto: Baycrest CC BY-SA 2.5

Finans for folket, ikke folket for finansen

Kinas svar på Amazon, Alibaba, har over en milliard brukere i Kina. Da selskapet ble børsnotert i 2014, skjedde det ikke i hjemlandet, men på New York Stock Exchange. Det var den største børsnoteringen i manns minne. Alibaba Group, som ble grunnlagt og ledes av Jack Ma, har også et finansselskap, Ant Group, som blant annet tilbyr betaling via mobil (Alipay). Da Ant Group skulle børsnoteres i 2020, skulle det skje samtidig i Hong Kong (slik at utenlandsk kapital kunne strømme inn) og i Shanghai (Kina tillater ikke utlendinger å kjøpe opp landet). Det var ventet at det ville bli en større børsnotering enn i 2014. Noen dager før lanseringen holdt Jack Ma en tale der han kritiserte det kinesiske regelverket for finans- og banksektoren. Kanskje som svar på dette suspenderte det kinesiske regimet børsnoteringen to dager før det hele skulle finne sted. Ant Group ble senere partert og bøtelagt. Kinesiske teknologiselskaper falt 20–30 prosent på børsen etter dette. En frimarkedsliberaler kan se dette som en stor fiasko, og det er utenkelig at noe lignende ville ha skjedd i Vesten. Men det kan også tolkes som at det fortsatt er regimet i Beijing som styrer landet og ikke milliardærene. I Kina blir milliardærer noen ganger arrestert, dømt og henrettet (som skjedde med Liu Han i 2015). Hva om Vesten begynte å gjøre det samme med Soros, den korrupte Hunter Biden eller den morderiske Hillary Clinton? For at den kinesiske økonomien skal fortsette å vokse sterkt, må regimet fortsette å hindre innenlandsk kapital i å forlate landet (slik at den brukes til produktive investeringer i Kina i stedet for å kjøpe eiendom i California eller lignende), og det må også fortsette å hindre utenlandsk kapital i å kjøpe og kontrollere landets selskaper. Kinesiske selskapers overskudd bør gå til Kina, ikke til eiere på den andre siden av kloden.

Hvis Kina skulle «liberalisere» sitt finansmarked, ville utenlandsk kapital strømme inn, noe som selvfølgelig alltid er en attraksjon, men noen år senere ville økonomien deres sannsynligvis stagnere som Japans og Sør-Koreas. Men hvis de fortsetter med en nasjonalistisk og sosialistisk politikk, som reinvesterer fortjenesten, og dermed de siste tre tiårenes årlige vekst på 9%, vil Kina ha en høyere PPP per innbygger enn Sverige på mindre enn 15 år.

Referanser: