Hjem Nyheter Norge «Mysteriet» – den sympatiske NS-onkelen

«Mysteriet» – den sympatiske NS-onkelen

0

KOMMENTAR: En journalist har nylig besøkt det nyåpnede «landssvik»-arkivet og skrevet om sin «paradoksale» onkel, som var både godt likt og medlem i NS.

Arkiv_landssvik_ny

I forbindelse med åpningen av «landssvik»-arkivet har journalist Elisabeth Lunder i Romerikes blad nylig skrevet en politisk korrekt artikkel om sin onkel, Ole Eggum, som var medlem i Nasjonal Samling. På et vis som hører hjemme i skrekkhistorier, skildrer hun hvordan hun for første gang ser dokumentene i sin onkels «landssvik»-sak.

Det er ubehagelig å finne de tre dokumentene med brevhodet «Nasjonal Samling» i rødt. To til – et fra Ole. Det går en kald bekk nedover ryggraden min når jeg får øye på halvarket med Nasjonal Samling i rødt: «Heil og Sæl! O. Eggum» står det, med stempel.

Det som tilsynelatende utfordrer journalistens fatteevne, er at onkelen var en godt likt mann. Onkel Ole var nemlig ikke en drittsekk – «selv om» han var medlem i NS. «[J]eg husker onkel Ole så godt som den muntre, pianospillende onkelen», skriver Lunder. Den nærmeste familien hans syntes også han var en likandes kar: Han var «den oppfinnsomme og populære storebroren og sønnen som ville det beste for alle».

Grøss og gru! Foto: Lisbeth Andresen
Grøss og gru! Foto: Lisbeth Andresen

Kan nasjonalsosialister le?
Et så stort mysterium er tilsynelatende dette at Lunder likesågodt innleder artikkelen med å spørre: Kan onkelen overhodet ha vært «nazist»?

Minnene om latteren hans og de raske fingrene over pianotangentene har gitt næring til tvil: Var min onkel Ole virkelig nazist?

Selv om «latter» og «pianospill» nok ikke skal tas for bokstavelig, men som markører for «menneskelighet», fremhever sammenstillingen av «motsetninger» på eksemplarisk vis hvor absurd ideen er, at en nasjonalsosialist ikke kan være et anstendig menneske!

«Objektiviteten» seirer
Journalisten uttrykker i dramatiske vendinger sin bevissthet om at hun kanskje ikke er helt objektiv i saken, ettersom hun tross alt er i slekt med «landssvikeren».

Jeg har en dobbeltrolle i jakten på historien. Jeg er journalist med krav til objektivitet og jeg er niese med glade barndomsminner om onkel som drev hotell og hadde venner i hoppeliten og båt på Randsfjorden. En onkel hvis gode minne aldri har bleknet i familiefortellingen. Kampen mellom journalisten og niesen stilner under lesningen. Andre må dømme om journalisten er intakt i teksten.

Den politisk korrekte journalisten er så visst intakt. Artikkelen munner ut i en høytidelig konklusjon som selvfølgelig var premisset fra starten av.

Et lysende faktum står klart for meg – enten jeg er journalist eller niese: Ole Eggum valgte feil i 1940.

Det finnes måter å svike sitt land og sitt folk på, men NS-medlemskap er like lite blant dem som latter og pianospill. «Objektiv» journalistikk, derimot …

Nok en trivelig nasjonalsosialist
Trangen til å ta avstand fra sine slektninger, som under krigen sto på, la oss si det, den riktige siden, er et besyndelig utslag av det såkalte landssvikoppgjøret. Særlig pussig blir det når slekten ikke har et vondt ord å si om sin kjære, annet enn at vedkommende «valgte feil». At personen var et bra menneske, fremstilles som et paradoks – fordi den politiske undertrykkelsen av nasjonalsosialismen bygger på en dehumanisering av bevegelsens tilhengere.

Dersom stadig flere «usedvanlig» hyggelige nasjonalsosialister omtales av slekt og venner, vil kan hende propagandaen etter hvert virke mot sin hensikt. Spørsmålet reiser seg: Hvor «feil» kan de egentlig ha tatt, disse fantastiske menneskene!

Per Pedersen Tjøstland
Per Pedersen Tjøstland

I fjor høst ga forfatteren Ida Jackson ut boken Morfar, Hitler og jeg om morfaren Per Pedersen Tjøstland, som var SS-mann, frontkjemper og redaktør av «Germaneren», avisen til Germanske-SS Norge. Om sin morfar, hvis politiske engasjement hun tar avstand fra, sa Jackson i et intervju:

Han var en av de varmeste voksenpersonene jeg kjente.

Han beskrives videre som

en usedvanlig omsorgsfull mann som det var så godt å sitte inntil, og som ga så mange klemmer … Morfars favn var stor nok til 20 barnebarn. Ingen bursdager ble glemt, han så hver og en for den de var.

Relatert artikkel:
Oppgjørets time

Kilder:
Min onkel, en landssviker
– Morfar var SS-mann

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om