Hjem Artikler Kronikk Nasjonalisme og sosialisme er fundamentalt uatskillelige

Nasjonalisme og sosialisme er fundamentalt uatskillelige

2

NASJONALSOSIALISME Russleman reflekterer over absurditeten iboende den politiske dialogen i liberale samfunn og den eneste naturlige samstillingen av politiske og økonomiske verdier.

En av de mest frustrerende aspektene ved den moderne politiske dialogen er at den gir ingen mening. Politiske posisjoner og prinsipper pakkes sammen på et vis som er fullstendig inkoherent og kontradiktorisk der hvert parti i økende grad representerer nisje-interesser, mens en helhetlig og holistisk forståelse av statsbygging har blitt en ettertanke. Intet sted kommer dette mer klart enn plasseringen av aksene som gjelder nasjonalistiske mot kosmopolitiske verdier og sosialisme mot kapitalisme som det overordnede økonomiske systemet.

I min livstid har jeg sett fremveksten av en overfladisk sosialistisk og aggressivt kosmopolitisk venstreside og en aggressivt kapitalistisk og overfladisk nasjonalistisk høyreside, begge i realiteten noe forskjellige variasjoner av nyliberalismen i hvordan de faktisk utfører politisk forandring. Hva mener jeg med dette?

En kosmopolitt forstås som «en verdensborger» som betror seg til universale prinsipper som omfavner hele menneskeheten. Dette verdenssynet vokser i dag ut av konsumpsjonen av jødiske massemedier som promoterer globalisme, anti-familie-verdier i form av feminismen og anti-sosiale verdier i form av LHBT. Kjernen utgjør en omfavnelse av individualisme som i realiteten ofte koker ned til nihilistisk hedonisme over alle andre hensyn, hvilket også utgjør essensen av anti-fascisme. Den naturlige tilknytningen mellom jødedom og disse verdiene har en lang historie, og har blitt anerkjent av jøder selv med deres klager over bruken av uttrykket «rotløs kosmopolitt» som et antisemittisk epitet.

Hvordan venstresiden understøtter kapitalistisk undertrykkelse

For å forstå en moderne venstrevendt, særlig den prototypiske anti-fascisten, ville det være fånyttes å plukke opp en kopi av «Das Kapital», eller «Maos lille røde». For å virkelig forstå hva som driver denne personlighetstypen simpelthen plukk opp en fjernkontroll og skru på Netflix, og du vil druknes i en konstant strøm av ideologisk-betinget «underholdning» der europeere viskes ut av sin egen historie når afrikanere spiller 1800-talls engelske aristokrater, homoseksualitet og «girl-power» er allestedsnærværende og hvite suprematistiske terrorister er antagonistene i krimdrama (til tross for at de knapt eksisterer i virkeligheten).

Denne prosessen har blitt så ille at du nå kan finne utrykket «sexarbeidere» brukt uironisk av venstrevendte aviser fra klassekampen til dagbladet. Slik skjønnmales moderne kvinnelig slaveri der det sosioøkonomiske prekariatet endemisk i kapitalistiske systemer brukes for å utnytte ofte øst-europeiske jenter med begrensede muligheter, dette i «inkluderingens» navn. Dette er imidlertid ikke noe begrenset fenomen. Et av anti-fascisters mest brukte våpen det siste tiåret gjør bruk av nettopp prekariat til å true jobbene til nasjonalister via «doxing» og å legge press på arbeidsgivere, dette hykleriet ofte rettferdiggjort under det latterlige slagordet «fascister er ikke arbeidere».

Et lite hint: Hvis du er i stand til å fremme din politiske sak ved bruk av kapitalistiske krefter, så er du ikke imot kapitalismen.

Men den moderne venstresidens schizofrene og inkoherente natur stanser ikke her. Den gjør seg vel så gjeldene når såkalte anti-kapitalister som Bjørnar Moxnes klager over sosial dumping, uten noen gang å forklare hvordan de akter å motarbeide dette uten jernhard grensekontroll. Hvordan kan Moxnes, en selverklært forkjemper for arbeideres klasseinteresser, forklare bort det faktum at hver eneste suksessfulle fagforeningsbevegelse i vår vestlige historie ville bli betegnet som rasistisk av hans anti-rasistiske, kosmopolitiske moraler?

Vi hører stadig om USAs rasistiske fortid, men et element av denne du neppe noensinne har hørt om er de mange massakrene av kinesiske importarbeidere på slutten av 1800-tallet, og mens du kan sette spørsmål ved om dette sinnet i større grad burde vært rettet mot industrialistene som brakte dem inn, snarere enn utenlandske de-facto slavearbeidere, så hadde de hvite arbeiderne helt rett i at denne arbeidsinnvandringen utgjorde en eksistensiell trussel mot deres levebrød, og kineserne selv ville ha gjort nøyaktig det samme hadde rollene vært reversert. En moderne venstrevendt ville imidlertid kun analysere disse hendelsene gjennom et kosmopolitisk og anti-rasistisk (hint: anti-hvit) spekter og fullstendig ignorere implikasjonene for trans-nasjonal arbeiderkonflikt som faktisk utgjorde den utløsende årsaken.

Og nå, 150 år senere, ser vi konklusjonen av denne prosessen. Uthulingen av det industrielle USA har kommet kinesiske arbeidere direkte til gode, som har bygget en middelklasse og robust lønnsvekst basert i stor grad på utkontraktering av hvite arbeidere. Interessene til en arbeidergruppe går ofte imot interessene til arbeidere på tvers av landegrenser (hvilket er grunnen til at grensekontroll tradisjonelt utgjorde en kjerne av fagforeningspolitikk), og når det kommer til skillet mellom vesten og den tredje verden er dette regelen, ikke unntaket.

Eksplosjonen av kinesisk lønnsvekst de siste 20 årene ville vært umulig uten den nyliberale utraderingen av vestlig industri, hvilket demonstrer hvordan interessene til arbeidsklasser å tvers av lands- og kulturgrenser ofte går imot hverandre.

Og selv innenfor den samme nasjonen gjør dette seg gjeldende. Det er ingen tilfeldighet at arbeiderrevolusjonene som fant sted i Europa i det 19. og 20. århundre skjedde i en kontekst av rasemessig, kulturell og religiøs homogenitet. Ei heller er det en tilfeldighet at etter hvert som denne homogeniteten har blitt rasert av masseinnvandring i etterkrigstiden at fremskritt for arbeidere har blitt reversert én etter én, med det endelige resultatet at de rikeste 1% av USAs befolkning nå eier mer enn hele landets middelklasse. Dette kunne aldri ha skjedd i en kontekst der dette landet fremdeles var 85% hvitt, men i et land så forvirret og splittet som 2021s USA var dette en uunngåelighet.

Fri bevegelse av menneskelig «kapital» har alltid vært en hjørnestein i den plutokratiske kapitalistiske elitens strategi for å undergrave arbeideres evne til å fremme sin sak, og i dag står venstrevendte skulder til skulder med dem i denne kampen i anti-rasismens og «inkluderings» navn.

Spør en moderne venstrevendt om å adressere denne fundamentale kontradiksjonen i verdenssynet deres og be om et fornuftig svar. Ei heller kan det tilsynelatende anti-kapitalistiske venstre svare på hvorfor så mye av den mest markante politikken deres, særlig med hensyn til anti-rasisme, multikultur og seksuell-, og kjønnsradikalisme er identisk til verdiene Google bekjenner seg til, et symbol for plutokratisk kapitalistisk undertrykkelse. Svarene finnes ikke, hvilket er grunnen til at det simpelthen ignoreres.

Høyresidens falske nasjonalisme

Når det kommer til høyresiden trenger man ikke å se lenger enn til Frps lange vei til å balansere på randen av kollaps i 2021 fra storhetstiden rundt 2000 da partiet på sitt høydepunkt kommanderte en tredjedel av landet på meningsmålingene. Partiet den gangen var knapt til å kjenne igjen, med profilerte medlemmer som John Alvheim, en mann hvis medmenneskelighet ingen kunne så tvil om, talte varmt om Cubas sosialistiske helsesystem i all offentlighet og partiets brede innvandringskritikk var basert rundt en positiv forståelse av den etniske nordmannen som en skapning som måtte beskyttes. Femten år med Siv Jensen senere var ikke partiet til å kjenne igjen, med en leder som brant for privatisering over alt annet med en innvandringskritikk basert på en negativistisk motstand mot Islam som aldri kunne piske opp den gløden som Arne Myrdal i sin tid kunne skape. Og mens partiet nå er resolutt nyliberalt med tanke på sitt økonomiske program er det interessant å observere at det ikke bruker ordet «kapitalisme» en eneste gang i partiprogrammet vedtatt i år, en erkjennelse av hvor fundamentalt upopulært k-ordet har blitt.

En såkalt nasjonalkonservatisme basert på de egoistiske klasseinteressene til et fåtall som fordømmer statlige inngrep som løfter opp de svake blant våre sanne landsmenn kan aldri utgjøre noen sann nasjonalisme, da den mangler en genuin kjærlighet for den forlengede familien som nasjonen i realiteten er. En hul og falsk nasjonalisme som ikke kan inspirere massene til handling.

Forandringen som har skjedd i FRP har skjedd blant annet under innflytelsen av den kontrajihadistiske triaden, med sin besettelse med å demonisere sosialismen for enhver pris, med artikkeltitler som Resetts: «Sosialister og islamister har én ting felles – de er alltid veldig sinte», Documents: «Sosialismen lover samhold, men leverer hat og splittelse» og sist men ikke minst Rights sin: «Befolkningen er skiftet ut. Baner vei for sosialistisk styre i uoverskuelig fremtid».

Strategien her, perfeksjonert av amerikanske konservative meningsmakere, går ut på å knytte alle av samfunnets negative forandringer, masseinnvandring, seksuell revolusjon, statlig overformynderi, etc. til ordene sosialisme/sosialist, ikke basert på noe logisk eller intuitivt resonnement, men kontinuerlig repetisjon som til slutt kultiverer en pavlovsk og refleksiv respons som er følelsesmessig og ikke rasjonelt betinget. Tilbring en time i Documents kommentarfelt og du vil umiddelbart se fenomenet finne sted.

Sosialismen i sin reneste form er et fundamentalt europeisk og moralsk prinsipp basert på at nasjonens økonomiske system burde strukturers for å bygge sine borgere opp, i motsetning til kapitalismens tendens til å konsentrere alt i hendene til en dekadent og moralsk fordervet plutokratisk elite. Den oppstod som en ideologi lenge før marxismen, en jødisk og parasittisk korrupsjon av sosialismen, som i all realitet var en jødisk maktstrategi som global jødedom i etterkant har forlatt til fordel for nyliberalismen.

Den største suksessen for sosioøkonomisk fremgang i det 20. århundret fant sted i Tyskland mellom 1933 og 1939, basert på det følgende prinsippet:

Hitler betraktet nasjonalismen som et patriotisk motiv som plasserer ens land sitt beste foran personlig ambisjon. Sosialismen var et politisk, sosialt og økonomisk system som forlangte den samme underordningen av selvinteresse for samfunnets beste. Som Hitler sa i 1927: «Sosialisme og nasjonalisme er de store forkjemperne for sine egne, de hardeste forkjemperne for overlevelse på denne kloden. Derfor er de ikke lenger krigsrop mot hverandre.» Die SA oppsummerte: «Marxismen drar forskjeller mellom de som har og ikke har. Den forlanger ødeleggelsen av de første for å bringe all eiendom inn i offentlighetens besittelse. Nasjonalsosialismen plasserer konseptet om det nasjonale samfunnet i forgrunnen… Den kollektive velferden til et folk utrettes ikke gjennom å overfladisk likeverdig distribuering av alle verdier, men ved å akseptere prinsippet om at foran interessene til individet står interessene til nasjonen.»

«Hitler’s Revolution», av Richard Tedor, side 32.

Hitlers politikk, som var basert på å forene klassene basert på rase, snarere enn den urealistiske fantasien om å forene rasene basert på klasse, vant ham en overveldende parlamentarisk seier i 1933 i et system som var langt mer demokratisk enn det falske liberale demokratiet vi kjenner i dag. Blant hans første handlinger, som du kan lese om i Tedors bok, var å sette av en hel milliard Reichsmark til byggprosjekter over hele Tyskland som massivt forbedret landets infrastruktur og reduserte arbeidsledigheten, og stipulerte til og med at prosjektene var nødt til å bruke tyske materialer.

I tillegg tilbød den nye regjeringen generøse lån til arbeidende kvinner såfremt de sa opp jobbene sine og giftet seg, hvilket åpnet enda flere jobbmuligheter for arbeidsløse menn. Lånene var rettet mot husholdningsobjekter som møbler og klær, og for hvert fødte barn ble lånene redusert med 25%, og for større familier ble gjelden strøket fullstendig etter fødselen til det det fjerde barnet. Denne genistreken hadde ikke bare innen sommeren 1936 tatt 750 000 kvinner ut av arbeidsmarkedet og inn i ekteskapet, men stimulerte dessuten den tyske industrien ved å skape et marked for en rekke produkter.

Sammenlign dette med hvordan den gjennomsnittlige borgeren behandles av vestlige nyliberale regjeringer i dag, er det virkelig så vanskelig å forstå hvorfor det tyske folk forble lojale mot Hitler til den bitre slutt, selv etter at det var klart at krigen var tapt?

Nasjonalsosialismen er til syvende og sist den mest naturlige og intuitive måten å strukturere en post-industriell nasjon, og står som et skinnende eksempel sammenlignet med høyresidens falske nasjonalisme og venstresidens falske sosialisme.

Kast en stemmeseddel for høyresiden og du vil få noen brødsmuler av nasjonalisme i bytte mot stadig mer brutal kapitalisme. Kast en stemmeseddel for venstresiden og du vil få noen brødsmuler av sosialisme i bytte mot stadig mer aggressiv kosmopolitisk kulturradikalisme. Uansett hva du velger vil du oppdage at ting har blitt verre etter fire år.

Sannheten er at hvis du er en genuin nasjonalist SÅ ER DU NØDT til å være en sosialist, og hvis du er en genuin sosialist SÅ ER DU NØDT til å være en nasjonalist. Alt annet er en distraksjon ment for å kaste bort tiden din mens vi glir videre inn i den nyliberale dystopien, hvilket er i ferd med å begynne overgangen til nyføydalismen, hvor du vil eie ingenting i et tekno-kapitalistisk helvete.

Avis disse falske valgene. Omfavn den tredje veien. Den nasjonalsosialistiske veien.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
2 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Gjallarhorn
Gjallarhorn
19 dager siden

Meget bra observert og uttrykt. Dagens høyre og venstre er kun to sider av samme mynt som begge angriper eller forderver nasjonalismen og sosialismen. Høyresiden har sporet nasjonalismen vekk fra folk og rase og omdefinert begrepet til å bety integrering og «kok frosken på svakere varme». Venstresiden har omdefinert begrepet sosialisme til å bety klassekamp der man setter A opp mot B, god gammeldags splitt og hersk, som i realiteten er det motsatte av sosialisme, dvs. enighet, et folkefellesskap. Nasjonalsosialismen er tro til ekte nasjonalisme. Ordet nasjonalist refererer til en person som ønsker å bevare ens nasjon, og ordet nasjon… Les mer »

Proverbs 26:11
Proverbs 26:11
18 dager siden

Mange og korrekte observasjoner fra Russleman, som så ofte tidligere. Den sanne nasjonalismen, som er omsorgen for eget folk(rasen), lar seg ypperlig kombinere med ekte sosialisme, som løfter hele folket via god familiepolitikk, især hva angår barne- og eldreomsorg, og som utnytter landets ressurser til gavn for fellesskapet. Ens eget folk og dets behov må gå foran alle snevre egeninteresser, individuelt og på gruppebasis.