LESERINNLEGG Johan Persson reiser i denne artikkelen spørsmål ved hvorvidt det virkelig er nasjonalsosialismen som er ekstrem fra et historisk perspektiv. Hvordan hadde de øvrige moderne ideologienes talsmenn blitt tatt imot, om de hadde blitt sendt tilbake i tiden, til en annen æra enn den nåværende?
Jeg vil tro mange i blant har fundert over hva nordmenn fra eldre tider hadde ment om vårt samfunn om de hadde kunnet reist i tid. Et minst like interessant tankeeksperiment er hvordan dagens nordmenn hadde blitt oppfattet om vi hadde reist tilbake i tid. Hvordan ville en skrikende feminist blitt tatt hånd om i antikkens Hellas? Hvordan ville en mann som drikker caffè latte med bena i kors, som meget pertentlig unnviker å få drikken i den prydsomme barten sin, smeltet inn i senantikkens Rom? Hvordan ville du selv blitt oppfattet av mannfolkene om en tidsmaskin hadde satt deg på en knarr i vikingtiden? Ville folk sett på deg som en udugelig fjolle, om du brått dukket opp blant 1800-tallets bønder? Hadde du kunnet bli en av dem?
For å få et inntrykk av hva mennesker i tidligere tider ville ha tenkt om oss, så kan vi tenke på hvordan vi selv oppfattes når vi reiser til andre verdensdeler. Det er i møte med andre at vi ser klarest hva som kjennetegner oss. Men man oppdager også hva vi har felles med andre folk, og innser at det i store drag kan kokes ned til tradisjonelle verdier: familie, slekt, folk, jord (for de som ikke har flyttet til byer), solide kjønnsroller og respekt for forfedrene, er noen av de verdiene som spenner over tid og sted. Holder man seg innenfor Europas grenser, så kan man skjelne enda flere fellesdrag: gavmildhet mot besøkende gjester, hjelpsomhet og en stor interesse for den andres kultur, omtenksomhet og velvilje mot dyr, og en kjærlig oppfostring av våre barn.
Hva som derimot lyser med sitt fravær når man gjør en likedan sammenlikning, er mangelen på de verdier som kalles for »menneskelige», men som ironisk nok har oppstått i Europa først under de seneste århundrene, og som virkelig har fått fart på seg i våre europeiske samfunn først de seneste tiårene. Det som i dag sies å være «våre» verdier: feminisme, fiendtlighet mot eget folk, verdsettelse av fremmede folkeferd mer enn sitt eget, bevisst provokativ (homo)seksualitet, respektløs oppførsel mot eldre, oppfordring til opprørskhet mot foreldre, latterliggjøring av åndelige verdier, «toleranse» og likhet», for ikke å glemme forakten mot naturens hierarki.
Ingenting av dette er naturlige verdier. Det er verdier bundet til vårt sted og vår lille stund på jorden. De må tvinges frem, og nettopp derfor er disse verdiene unaturlige, rent ut sagt naturfiendtlige! De er ikke mer anvendelige til å beskrive fenomenet «mennesket», mer enn hva menneskeofrende aztekeres ritualer var for å definere hva «mennesket» er. At disse såkalte menneskelige verdiene er sykelige synes tydeligst ved å kaste et enkelt blikk på de som promoterer dem aller ivrigst.
Hvem av de tre nedenfor ville blitt mest verdsatt i alle europeiske samfunn, gjennom alle tider, unntatt vår?
Er det feministen?
Antirasisten?
Eller nasjonalsosialisten Adolf Hitler?
Nasjonalsosialismen versjon 1.0 ble først til rundt forrige århundreskifte, i og med at det først var da industrialisering, fraflytting fra hjembygden, demokrati, korrupte politikere, liberalisme, jødisk etablissement, og senere den første verdenskrigen, som kulminerte forfallet, spredte nød blant folket. Nød som ikke kom fra kulde og sult, men fra den politiske makten og impulsene i tiden. Europeeren hadde beseiret sulten, men homo homini lupus, mennesket er en ulv for menn; og om vi i dag hadde utryddet faren for sult, så gjenstår blant annet faren for krig, og nye trusler har oppstått i og med massemedias fremvekst, og i kjølvannet av masseinnvandringen.
Hvordan skal vi så møte truslene som vårt folk står overfor? Gjennom å etterstreve de evige verdiene, de må rent definisjonsmessig ha størst livskraft. De idéer, fenomener og oppfatninger som har overlevd årtusener i Europa, de tradisjoner som begunstiget familie og folk, antyder også hvilket samfunnssystem som er overlevelsesdyktig.
Ser man da i stedet på vårt folks baktalere, så ser man fort at deres idéer mangler den forutsetningen. Feminister tror at menn undertrykker kvinner fordi deres ideologiske skylapper hindrer dem i å se kjønnenes biologiske forskjeller. Men om disse feministene ikke dør gjennom sine lave fødselstall, blir de nødt til å endre mening når menn, vi eller en annen gruppe, tar fra dem deres statsbidrag, og dermed gjør deres livsstil umulig. Sosialister med en egalitær ideologi som forbyr dem å se raseforskjeller, kommer til å bli begravd under en tyngende bølge av realistiske menn, som ikke deler deres marxistiske natur. Konservative som tror at de kan assimilere horder av fremmede folk, som setter sin lit til prestisjetunge universiteters forklaring av hvordan storfinansen fungerer, eller som benekter betydningen av jødespørsmålet, vil få se sine barn falle offer for multikulturalismen, og få sin jammer dempet med ordet «rasist» fra jødisk-styrt media. Samme skjebne venter øvrige ideologier som lar sine teorier triumfere over virkelighet.
Å følge en ideologi som bygger på teorier i stedet for empiri er som å balansere langs en klippekant i nattens mørke. Mange sier at kommunisme er «fint på papiret», men ignorerer den virkelige bolsjevikiske røde terroren. Anarkosyndikalister, antirasister, marxister og andre filosemitter som baserer sitt verdenssyn på løgner, vrangforestillinger og en feilaktig oppfatning av mennesket hadde blitt hundset og hatet, hvis de hadde blitt brakt til en tid som ikke kjente til deres perverse idéer. Dette er kjernen i ekstremisme; å bære en idé som er så uholdbar, at den bare kan blusse opp som en kortvarig parasitt, før den spiser opp verten innenfra, slik marxismen alltid gjør.
Så for å vende tilbake til artikkelens begynnelse. Hvem hadde passet best inn i middelalderens Europa, eller kanskje et utviklingsland i dag? En valgfri hysteriker fra Dagbladet eller en av de tradisjonelle karene fra Radio Nordfront? Hysterikerne som forfekter idéer som undergraver det folk som omfavner dem? Eller nasjonalsosialisten som deler grunnleggende verdier med alle historiens folk? Den hatefulle slaskete journalisten som skriker seg hes hvis man ikke deler dennes vrangforestillinger? Eller mannen som har hørt sin tids syke idéer, og forkastet dem til fordel for det evige, for å ivareta vårt blod og vår jord slik at vi kan overrekke våre barn denne arven, slik den har blitt gitt oss av våre forfedre?
