Hjem Artikler Historie Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 2: Arild Hamsun

Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 2: Arild Hamsun

0
DEL

LYRIKK I en artikkelserie løfter Frihetskamp frem norsk, nasjonalsosialistisk lyrikk fra skyggen av etterkrigstiden, og gjengir dikt som forhåpentligvis kan inspirere også i dagens kamp. Artiklene publiseres ukentlig på fredager klokken 20. I denne andre artikkelen rettes oppmerksomheten mot Arild Hamsuns lyrikk.

Bunkeren vår herute
har vi bygget otte mann,
for oss otte går den an
med sin ene rute.

[…]

Ingen sol kan finne
fram til briks og speil og bord,
men vi kan si så stort et ord
– vi har ovn herinne!

Og av pryd og fotos
mangler bare paven visst,
så å si vi har det trist
er å si imot oss.

(Utdrag av «Bunkeren vår», fra Dager og vers)

Bunker1-640x346

Arild Hamsun (1914–1988) var Knut og Marie Hamsuns yngste sønn. Han skrev to diktsamlinger: «Askeladden i gresset» (1941) og «Dager og vers» (1943). Foruten å være forfatter gikk Arild Hamsun i tjeneste for Waffen SS på østfronten. For sin innsats mottok han jernkorset av andre klasse.

Ham-fam-640x346
Arild Hamsun (lengst til høyre) sammen med sine foreldre Knut og Marie Hamsun (bak) og søsken, Tore, Cecilia og Ellinor. Bildet er fra 1940 fra gården Nørholm ved Grimstad, en gård Arild overtok etter faren.

Arild Hamsun debuterte i 1939 med boken «Ung mann kommer og går», som er en samling reiseskildringer. Etter krigen ga han ut to bøker om faren sin, den verdensberømte forfatteren Knut Hamsun: «Om Knut Hamsun og Nørholm» (1961) og «Ni artikler om Knut Hamsun» (1976).

Diktningen
Med tanke på at Arild Hamsun hadde førstehånds kjennskap til livet ved fronten, er det ikke overraskende at flere av hans dikt skildrer krigen konkret og på nært hold. Som i Kåre Bjørgens lyrikk gjør dessuten motiver som natur, den norrøne arven, heltedåd og utsikten til en lysere fremtid seg gjeldende.

Arild-Hamsun2-640x907
Arild Hamsun som krigskorrespondent for Waffen SS. Dekorert med jernkorset av andre klasse.

«Rim til en frontkamerat» kan leses som en hyllest til germansk offervilje og heltemot. I kontrast til egenskaper som feighet, blindt overmot og halvhjertethet løfter diktet frem dygdene til en sann frontkamerat.

RIM TIL EN FRONTKAMERAT

Nei ikke han som graver
nesen ned i slam
i redsel for det vonde
som kunde ramme ham,

og ikke han som stormer
blindt mot fienden fram,

og heller ikke han som
yder bare litt
og venter til det lar sig
yde smertefritt.

Men han som ofrer allting
i kampen for sitt land
og gir hvad krigen krever
– gir i full forstand –

ja han og bare han
er dådens mann!

(Fra Dager og vers)

Som kjent gikk Tyskland og dets allierte på et nederlag i slaget om Stalingrad. Diktet «Stalingrad» minner oss imidlertid om at det fins mange slag, og at det som overskrider et isolert tap eller en enkel seier, er selve viljen til å kjempe inntil døden for det man tror på.

STALINGRAD

Vi har gjemt de vundne slag.
Det vi kunde må vi kunne
fram til neste seirens dag.

Mistet vi en stendød by,
tapte vi med krutt og kuler,
vant vi trass og kraft påny.

Mannetapet falt oss tungt,
men det herdet oss i viljen
til å holde motet ungt.

Kjempet de i støv og stank,
segnet de bak barrikaden
i en likhaug rundt en tank –

Men de holdt en hellig bro
som i spenn mot nye strender
sine høie buer slo.

Og vi kjente troen gro.
La oss kjempe, seire, tape
– aldri skal de få vår tro!

(Fra Dager og vers)

Til slutt et utdrag fra et langt, fortellende dikt kalt «Slaget». Det begynner med å beskrive en stridskamerats død. Siden går det over til å skildre et hardt slag der fienden til slutt velger å overgi seg. Som i «Stalingrad» er diktets budskap at hevet over kampens utfall, det være seg seier eller tap, står frontkjempernes kampvilje: seire eller dø.

Båre1-640x346

Øinene søkte trette
dit sanitetsteltet sto.
Over hans gustne ansikt
størknet en stripe av blod.

Hendene grep i båren –
og løsnet i samme minutt
som lægene vilde ta ham.
Da var lidelsen slutt.

[…]

Åker i veldig vidde,
slagmark på fruktbar jord.
Fugler i flukt for livet,
kuer som slet sine tjor.

[…]

Vi møtte en mann der ute,
øiet var tatt av en splint.
Hastig forbunnet – og mannen
kjempet alt annet enn blindt.

Han stormet som en av de første
den brannskutte byen i øst.
Det gikk med hurra mot fienden,
vi fulgte hans flammende røst.

[…]

Stripet av støv og svette,
halvkvalt av kruttrøk og slam,
herjet av tørst og hete
arbeidet gruppen sig fram.

Solen sto midt på himlen,
men motstanden var ikke brutt.
Enda forsvartes høiden.
Når vilde kampen ta slutt?

Da kom de – først få av gangen –
siden i følge og flokk.
Endelig var de møre,
endelig hadde de nok!

Med armene over hodet,
utmattet, skitne som vi
kravlet de op fra graven,
hundre – et helt kompani.

Hundre som løper over,
som heller vil fanges enn blø.
Da kjemper vi større vi som
heller vil kjempe og dø.

[…]

Idag er det stilt langs fronten
hvor sollyset strømmer ned.
Lerkene fløiter mot himlen
og kuene beiter i fred.

[…]

(Fra Dager og vers)

Relaterte artikler:
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 1: Kåre Bjørgen
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 3: Cally Monrad
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 4: Kristen Gundelach

Kilder:
Dager og vers
«Ein norrøn vår», Norsk nasjonalsosialistisk lyrikk, 1940–1945
Hamsuns familie: Marie og Knuts barn, barnebarn, oldebarn

DEL

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om