Hjem Historie Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 4: Kristen Gundelach

Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 4: Kristen Gundelach

0

LYRIKK I en artikkelserie løfter Frihetskamp frem norsk, nasjonalsosialistisk lyrikk fra skyggen av etterkrigstiden, og gjengir dikt som forhåpentligvis kan inspirere også i dagens kamp. I denne fjerde og siste artikkelen presenteres lyrikk av Kristen Gundelach.

Jeg er i alt, for jeg er engens gress
og jeg er liljen og er lindens krone,
min kropp er vårblest og er allesteds,
mitt sinn er lerkens lykkelige tone.

[…]

Spør du hvem himlen er, så svares dig
at jeg beskuer dig med stjerneblikke,
men hvis du skulde spørre: hvem er jeg?
så får du intet svar – det vet jeg ikke.

(Utdrag av «Jeg er i alt – –», fra Utvalgte dikt)

K.-Gundelach-640x346
Kristen Gundelach

Kristen Gundelach (1891–1974) ga ut en rekke bøker fra han debuterte som forfatter i 1916 til sine siste utgivelser på 1960- og 70-tallet. Han var lyriker, gjendikter og skrev dessuten trivial- og spenningslitteratur.

Han studerte språk og litteratur, og hadde to utenlandsopphold, ett i 1921 da han var i Paris og Firenze, og ett i Bayern i 1923. I 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og deltok aktivt i partiets kulturarbeid, blant annet som medlem av Kulturtinget og som anmelder i Fritt Folk. Gjennom sitt radioforedrag «Vaktskifte i kunstlivet» bidro han til å forme Nasjonal Samlings syn på litteratur.

Diktningen
Blant Kristen Gundelachs gjendiktninger finner vi store klassikere som Goethes «Faust», Dantes «Den guddommelige komedie» (utvalg) og Vergils «Aeneiden» (utvalg). I tillegg gjendiktet han flere franske, spanske og italienske dikt. Gjendiktningsvirksomheten hans vitner særlig om to forhold: Han var orientert mot europeisk litteratur, og han hadde sans for eldre litteratur med klassisk formspråk. Dette ses tydelig i hans egen diktning. Ikke minst sonetten (en diktform) hadde han forkjærlighet for. I diktsamlingene «Soldagene» (1933) og «Ny vår» (1935) dyrket han «sonetteformen med betydelig hell», og særlig i Ny vår «finner en panteistisk livsanskuelse og ekstatisk livsfølelse et adekvat uttrykk», ifølge Norsk biografisk leksikon. Videre omtales hans dikt der som «velformede», «der klangen, rytmen og sansen for ordenes valører er slående».

Hans egne dikt og hans stilsikre gjendiktninger ga ham en høy status i litteraturmiljøet, og han hadde et publikum langt utenfor sine politiske meningsfeller. På bakgrunn av dette skulle man tro det var plass til Kristen Gundelach i den norske litteraturhistorien. I sin masteravhandling om nasjonalsosialistisk lyrikk skrev Kristian Aurebekk Andersen følgende om Kristen Gundelachs litterære ettermæle: «Hans befatning med nazismen og engasjement for NS er nok hovedgrunnen til Gundelachs status som kasteløs i litteraturhistorien. […] Til tross for et overveldende antall sonetter blir han ikke nevnt under norske sonetteskrivere i Litteraturvitenskapelig leksikon, noe han nok burde vært.»

«Inferno»
Vi skal se nærmere på et dikt som består av i alt ti sonetter, hentet fra samlingen «Strålen gjennem støvet» fra 1940. Diktet heter «Inferno», og leseren blir tatt med til helvete. Med andre ord: Oslo.

«Hvordan jeg kom dit kan jeg ikke si,
så søvntung var jeg denne skjebnestunden
at jeg kom bort fra rette vei og sti» –
– i menneskemylderet ved Studenterlunden.

Nedstigning-640x345

Diktet åpner med et sitat fra innledningen til Dantes Inferno. Inferno omhandler hovedpersonens nedstigning i helvete, og skildrer ulike synderes pinsler der. Verdt å nevne i den sammenheng er at i Dantes fremstilling tilhører fedrelandssvik den verste kategorien av synder.

Resten av den første sonetten beskriver hvordan det lyriske jeget en dag steg ned til helvete-Oslo.

En dag da livet hadde smil om munnen
forsvandt altsammen brått ved trolleri,
luften blev os og gaten syntes gli
og synke gjennem dynd mot undergrunnen.

Musikken fra tribunen tystnet ei,
men toners skjønne samhold med hverandre
blev opløst og de skingret hver for sig

og gjennem verre smug enn i Marseille
så jeg mig selv i rendestenen vandre
mens allslags monstre myldret rundt min vei.

Ordet «søvntung» i starten av denne første sonetten kan peke i retning av at jeget drømmer eller, kanskje bedre, har våknet opp, og ser omverdenen i et nytt lys. Neste sonett går videre i å skildre hvordan hovedstaden oppleves.

alt var fordreid, forkrøblet og forfalt:

Det var som gnidret med en gal manns pensel,
på brukken papp klint ruglede i hop
med linjespill som stumme redselsrop.

Jeget klarer heller ikke å gjenkjenne mennesker som mennesker.

i massen merket jeg dess mere det:
at intet, intet menske var å se!

[…]

Torske- og flyndrefjes på to-ben skravlet
på etslags knurresprog, et sprog av banden […]

Disse umenneskelige vesenene er ikke bare stygge, de er også truende.

Fullstendig uten sinn de såes glane,
klædt som sig selv i denne monstrumhammen.
Hodet var uten hemning bitt av skammen,
de kunde drept mig for sig vei å bane.

Cocytos_nær-640x480

Språket jeget først ikke forstår, viser seg å være en variant av morsmålet.

[…] jeg hørte efter –
– tenk, det var ordene i modersmålet!

Det er imidlertid et språk uten ånd.

En sverm av ord, gespenster av fornuften,
ord uten blodomløp og pust og ånd,
o redsel: ordene på egen hånd,

likså uhyggelig som nikk i luften
av hoder hugget løs fra hals og herder
til løse henders flaksende geberder.

[…]

Ja, grammofonen hørtes lirumlare
på ripet plate op og op igjen!
Ord! Ord! – men hvor var ansikter på menn,
frimodig ærlige, olympisk klare?

Bare kokottene med pyntet penn
til fals i sin bordell! – Jeg øinet bare
prostituerte intellekters skare
hvis sjel, sterkt sminket, gav sig skamløst hen.

Fy, denne pesingen av patos, fy
den simili av glød, det godtkjøpskram
av ideal, det maskinelle gny

om rettferds sak til anglofilt tam-tam
fra jazzbandniggere med hver sin tomme
ramlende tønnes propagandatromme.

Som i Dantes Inferno beveger jeget seg stadig lenger ned i helvete. Til slutt er det som djevelen selv viser seg. Gundelach gir her en interessant tolkning av hva nettopp det onde er.

hans ansikts hundrefoldighet, hvor alle
var glatte, kalde, enige og like –

I djevelens ansikt ser jeget massen av ensartede og viljeløse individer, «de er tilsammen ingen».

Slik skildret altså Kristen Gundelach Oslo i 1940.

Artiklene om lyrikken til Kåre Bjørgen, Arild Hamsun, Cally Monrad og Kristen Gundelach vil på et senere tidspunkt bli tilgjengelig i en samlet utgave på Nordfront forlag. Denne publikasjonen vil i tillegg inneholde ekstramateriale.

Relaterte artikler:
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 1: Kåre Bjørgen
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 2: Arild Hamsun
Nasjonalsosialistisk lyrikk, del 3: Cally Monrad

Kilder:
«Ein norrøn vår», Norsk nasjonalsosialistisk lyrikk, 1940–1945
Nasjonalsosialister i norsk diktning, 1. samling
Norsk biografisk leksikon
Norsk krigsleksikon 1940–45
Strålen gjennem støvet
Utvalgte dikt

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om