KRONIKK Energi er blitt krig, og partene i krigen er flere. På denne slagmarken er imidlertid alliansene og konfliktlinjene ikke umiddelbart klare. Den beste rettesnoren får man likevel nok med tidligere amerikansk utenriksminister og sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger som uttalte: «Det er farlig å være USAs fiende, men å være USAs venn og alliert er fatalt, dødelig.»
Etter at Vesten påla sanksjoner mot Russland og de som kunne finne på å handle med landet, har et omriss av en energikrise materialisert seg. Russland har riktignok stengt mange av kranene, men det er fordi disse, i hovedsak, vestlige nasjonene ikke vil betale for gassen fra Russland i rubler. Og siden disse nasjonene selv har innført et forbud mot handel i dollar med Russland, skyter de seg hver dag i det som en gang lignet en fot. Putin uttalte senest onsdag 12. oktober at Russland var klar til å eksportere gass til Vesten, men sistnevnte vil da ikke betale i rubler og vil ei heller oppheve forbudet mot handel i dollar. Og Russland driver ikke med veldedighet, om noen skulle være i tvil, i hvert fall ikke overfor uttalte fiendtlige blokker eller nasjoner.
At noen vestlig nasjon skulle komme til å fremvise tendenser til selvstendighet og en prioritering av egen befolkning, ved å handle gass
fra Russland, er helt utenkelig under de rådende omstendighetene og det politiske klimaet. Rent bortsett fra historiske allierte som Ungarn og Serbia, er det ingen i Vesten som påberoper seg en selvstendig og uavhengig vurdering i disse spørsmålene. Konsekvensene er for store, en ekskludering fra «det gode selskap» har de samme illusoriske mekanismene som i en jentegjeng i skolegården, innbilte, men effektive for å disiplinere partene.
Det har imidlertid gått rykter om at Tyskland var på vei til å føre en selvstendig politikk på dette feltet; landet er i en kraftig resesjon og vinteren vil bli hard for privatpersoner så vel som næringslivet. De har etter hvert innsett at de ikke vil være konkurransedyktige i en globalisert økonomi. Så smeller det i Østersjøen, de to rørledningene Nord Stream 1 og 2 med gass fra Russland til Europa, inkludert Tyskland, blir sprengt. Ikke i internasjonal sone nærmere Russland, men bekvemmelig nok i territorialfarvannene til Sverige og Danmark. Noe som nå gjør at disse landene med hevd og lov kan sperre av området, slik at Russland ikke har tilgang til å foreta undersøkelser.
Uansett skyldspørsmål, noe som aldri vil bli 100% avklart, har denne saken flere aspekter ved seg enn det som er allment kjent.
Gassrørledningene er eiet og drevet av det russiske gasselskapet Gazprom og ble satt i drift i 2011. Nord Stream 2 er imidlertid aldri tatt i kommersiell bruk fordi USA truet Tyskland til å skrinlegge planene om å koble seg på. Rørene var likevel satt under gasstrykk av sikkerhetshensyn og vi har vel alle sett bildene av lekkasjene som viste seg på havoverflaten. Senere er det konkludert med at det var sabotasje med en sprengladning. Med forbehold om riktigheten av selve konklusjonen om hva som har skjedd så stiller saken seg uansett i nytt lys når Gazproms talsmann Sergei Kupriyanov tidligere denne uken gikk offentlig ut og opplyste om at sprengladninger tidligere har blitt funnet plassert under rørledningene. Hendelsen skjedde i 2015 under en rutinemessig inspeksjon av rørene, hvor Gazprom fant en type mine og umiddelbart kontaktet svenske myndigheter. Sverige sendte en militær avdeling for desarmering av sprengladningen, og med denne uskadeliggjort ble saken snart glemt. Helt til nå. For ikke bare sammenfaller disse hendelsene på det meste: minen som ble funnet er identifisert som en Atlas SeaFox, en undervannsmine som kan styres som en drone, og som er brukt av NATO. Den kan fjernstyres med kabel, eller den kan styres trådløst. Den kan tidsinnstilles til å gå av flere år frem i tid; i mellomtiden ligger den uvirksom på havbunnen, eller objektet, den skal sprenge. Den kan også virke som en farkost som selv avleverer sprengladninger. Alle detaljer er imidlertid ikke kjent; sivil teknologi som blir konvertert og tilpasset militære formål kan ha mange spesialiteter som allmenheten ikke kjenner. Offentlig markedsfører produsenten farkosten som et anti-mine-fartøy. NATO innrømte for øvrig i forbindelsen med hendelsen i 2015 at fartøyet var deres, men hevdet at denne var «mistet» under en øvelse.
Skjermdump fra Twitter
I Norge har vi tragisk nok også erfaring fra mistenkelige, alvorlige hendelser i petroleumsindustrien til havs. 27. mars 1980 kollapset et av benene på oljeplattformen «Alexander L. Kielland» og 123 oljearbeider omkom. Dagen etter uttalte både plattformsjefene på «Alexander L. Kielland» og direktøren for selskapet som eide plattformen at havariet skyldes en eksplosjon. Granskningskommisjonen konkluderte riktignok med at det ikke var tilfelle, men de hadde av en eller annen grunn bare undersøkt det av plattformen som hadde befunnet seg over vannflaten.
Riksrevisjonen tok på sin side kontakt med sivilingeniør Przemyslaw Zagierski som fikk tilgang til deler av benet som hadde vært under havoverflaten. Han uttalte: «Etter å ha sett bruddene var vi overbevist over at årsaken til katastrofen var en eksplosjon. Eksplosjonen kunne ha ristet konstruksjonen slik at sveisesømmene i stag D6 også kunne ryke, og resten falt sammen i en dominoeffekt.» I tillegg støttet autoriteter som Nils Leif Nilsen fra forsvaret og Nils G. Skarning, tidligere teknisk sjef i Kripos, muligheten for eksplosjon. Den norske sivilingeniøren Ole Chr. Østlund er mer eksplisitt: i boken «Sabotasjen mot «Kielland» sier Østlund rett ut at «Alexander L. Kielland» ble senket av en eksplosjon, og at eksplosjonen var en bevisst handling. Noen sprengte med vitende og vilje plattformen. Mange, fra Østlund selv til Høyre-politiker Kåre Willoch, ønsket en ny etterforskning, men Stortinget var klar på at «Alexander L. Kielland» skulle senkes, uten mulighet for ytterligere undersøkelser. Før dette hadde imidlertid noen deler av benet blitt sendt til Frankrike for en uavhengig vurdering, men Stortinget kom til et forlik med de franske ekspertene og advokatene som hadde saken der, om aldri å offentliggjøre sine foreløpige funn og om å destruere delene. Detaljene fra forliket er hemmelig.
Historien om «Alexander L. Kielland» er relevant og interessant av mange årsaker. Jeg hørte eksplosjonsteorien under en sikkerhetskonferanse i Oslo tidlig på 2000-tallet. En erfaren, tidligere etterforsker fra Kripos sa midt under et resonnement, og uten særlig relevans til temaet: «Vet dere forresten at plattformen «Alexander L. Kielland» ble sprengt? Alle i sikkerhetsmiljøet vet dette. Det er en dårlig skjult hemmelighet. Det eneste man ikke har fastslått er om sprengladningen gikk av ved et uhell eller om den faktisk skulle sprenge når den faktisk gjorde det.»
Hvilke motiv kunne da ligge bak, og hvem kunne ha motiv, og gjennomføringsevne?
Det man vet er at Det norske forsvaret, sammen med NATO, etablerte det som het KOMØD, eller kommunikasjonsødeleggelse under Den kalde krigen, for å hindre eller sinke russerne i å benytte seg av eller ta over kritisk infrastruktur og/eller installasjoner i et NATO-land. Et av de viktigste og mest prioriterte områdene var nettopp oljeinstallasjoner, og flere store militærøvelser ble lagt nettopp til slike. Det finnes for øvrig lite informasjon om KOMØD, men fra tid til annen dukker etterlevninger om dette ufrivillig opp. Sist på Sognefjellet hvor man under vedlikehold av veien kom over noen ringer i veibanen. Man kontaktet av en eller annen grunn umiddelbart Forsvaret som kunne informere om at det under veien var sprengstoffkammer som kunne fylles med flere tonn sprengstoff for å sinke russerne ved en invasjon. Sprengstoffet var heldigvis fjernet og en potensiell katastrofe ble avverget.
Var kritiske deler av «Alexander L. Kielland» som en del av KOMØD fylt med sprengstoff som gikk av ved et uhell? Var det en forhåndsplassert mine? En tidlig utgave av Atlas SeaFox? Er det samme hånd bak alle disse hendelsene, gjennom de to, kalde krigene?
