HISTORIE Den 1. august 1936 arrangerte det nasjonalsosialistiske Tyskland de olympiske leker i Berlin. Hva mange dog ikke kjenner til, er at mange av de tradisjoner som hører til dagens olympiske leker, har sin opprinnelse i det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Forrige gang sommer-OL ble arrangert var i London i 2012, og kan beskrives som hentet ut fra George Orwells bok «1984». Idrettsutøvere som begikk det alvorlige lovbruddet «tankeforbrytelse» fikk ikke delta som alle andre. Den greske trestegshopperen Voula Papachristou, som på Twitter støttet det nasjonalistiske partiet Gyllent daggry, ble utestengt fra OL-troppen på grunn av «feil» meninger. Like etter ble også en tysk roer, Nadja Drygalla, utestengt på grunn av hennes kjærestes politiske meninger. Ifølge den olympiske komiteen hadde de meninger som strider mot «den olympiske bevegelsens verdier og idéer».
At «den olympiske bevegelsen» skulle ha verdier og idéer som går ut på å tvinge idrettsutøvere til meningsunderkastelse er dog et nytt fenomen. I 1936 lot de OL arrangeres av det nasjonalsosialistiske Tyskland, som til gjengjeld skapte mange av dagens OL-tradisjoner.
OL i 1936 var den ellevte gangen sommer-OL ble arrangert. Det ble gjennomført i Berlin i Tyskland mellom den 1. august og den 16. august. Ca. 3,8 millioner tilskuere så begivenhetene.
Lekene var et unikt arrangement på mange vis, og idrettsmenn, tilskuere og journalister fra hele verden sendte positive rapporter hjem. Berlins Olympiastadion var et praktbygg og har blitt et eksempel på den fantastiske arkitekturen som var typisk for Det tredje riket.
OL-fakkelen
Tradisjonen med å bære fakkelen fra Olympia i Hellas til den plassen der lekene skal finne sted, ble oppfunnet av Carl Diem. Diem var generalsekretær i den tyske olympiske komiteen. Nasjonalsosialistene, som ofte anordnet fakkeltog ved marsjer og massemøte, anså at ideen var god og fakkelløpet er nå en del av den olympiske tradisjonen.
Ildens vei mot Berlin startet i Olympia den 20. juli i 1936 og gikk via Athen, Delphi, Sofia, Belgrad, Budapest, Wien og Praha. Den 1. august klokken 11.42 nådde fakkelen Berlin og lekene kunne innvies. Lekene ble filmet av Leni Riefenstahl for den klassiske OL-filmen «Den store olympiaden». Leni Riefenstahl er en av historiens absolutt mest dyktige filmskapere. Til tross for Riefenstahls koblinger til det nasjonalsosialistiske Tyskland, kan ikke moderne filmmakere se bort ifra hennes verk. Riefenstahls uovertrufne evne til å skape propaganda blir ofte brukt som gode eksempler i skoler og kurs.
Ved innvielsen talte i tillegg til Hitler blant annet svensken Sven Hedin.
Direktesendinger
Sentrum for de olympiske lekene var Berlins olympiaområde, som da het Reichssportfeld, med hovedarenaen Olympiastadion, i bydelen Charlottenburg. Den første gangen et idrettsevenement noen sinne ble direktesendt var under OL i Berlin. Kameraene på Reichsportfeld filmet lekene og bildene ble sendt via en sender i forstaden Witzleben, ikke langt i fra stadion. Idrettsplassen var også forbundet med et radiotårn i Berlin. Lyd og bilde ble sendt hver for seg, så kommentatorene kunne ikke se de bilder han kommenterte. Til tross for visse mangler i bildekvaliteten, så flokket TV-seerne til de små teaterliknende stuene som postvesenet hadde satt opp i Berlin og forstaden Potsdam. Historikere antar at de totalt 72 timene med direktesendt sport ble fulgt av ca. 160 000 personer. Blant de trofaste seerne var naturligvis idrettsmennene selv. De konkurrerende hadde fått en egen TV-skjerm installert i de felles lokalene i OL-byen.
Olympisk boikott
Før OL i Berlin ble en intensiv boikott diskutert, men til slutt var det kun Spania og individuelle jødiske idrettsmenn som valgte å utebli. Boikott var da noe helt nytt ved de olympiske lekene.
Jesse Owens
Selv om Tyskland vant overlegent flest medaljer (av samtlige typer) var det den sorte sprinteren Jesse Owens som ble mest omtalt med sine fire gullmedaljer. Jesse Owens’ prestasjon har senere blitt utnyttet i løgnpropaganda for å svartmale nasjonalsosialismen. I historiebøker og massemedia skives det idag, gang på gang, om hvordan Owens skulle ha «knust myten om arisk overlegenhet», at Hitler nektet å ta Owens i hånda og så videre. I virkeligheten vinket Hitler oppmuntrende til Owens og inviterte ham til sin VIP-loge for å gratulere ham. Møtet fant imidlertid aldri sted da den olympiske komiteen mente at gratulasjoner av vinnere brøt mot de olympiske vedtektene.
Owens, som fikk en helt annen mottagelse da han kom hjem til USA, skrev i sin selvbiografi: «Da jeg passerte rikskansleren reiste han seg, vinket med hånda til meg, og jeg vinket tilbake. Jeg anser at skribentene viste dårlig dømmekraft med å kritisere Tysklands ledere på det tidspunktet.»
Adolf Hitler kommenterte OL i Berlin på følgende måte:
Den sportslige, ridderlige kampen vekker de beste menneskelige egenskapene til liv. Den adskiller ikke, men forener de kjempende i forståelse og respekt. Det bidrar også til å forene landene i en ånd av fred. Det er derfor den olympiske ilden aldri må dø.
Det tyske folket er ingen krigersk nasjon. Det er en militaristisk nasjon, hvilket betyr at den ikke vil ha krig, men ikke frykter det. Den elsker fred, men elsker også ære og frihet.
En stemme fra den tiden om deltagelsen i OL i Berlin
Leif Landin i Sveriges Radio intervjuet for noen år siden Harriet Gunnevall om hennes opplevelser fra de olympiske leker. Gunnevall var en del av en gymnastikktropp fra Sverige som var spesielt invitert til lekene. Landin forsøker naturligvis å vinkle innslaget og han beviser også hvor historisk ukyndig han er når han påstår at Hitler vegret å dele ut medalje til den sorte løperen Jesse Owens. Harriet Gunnevall har dog bare gode minner fra OL i Berlin og forteller om det vennlige møtet med det nasjonalsosialistiske Tyskland. I radioinnslaget fremgår det også at mange tyskere hadde hengt opp flagg med hakekors i vinduene sine, og at Hitler ble værende i stadion når de svenske gymnastene opptrådte.
