HISTORIE Den 18. juli 1944 innleder den britiske generalen Bernard Montgomery «Operasjon Goodwood» for å bryte gjennom de tyske linjene i nordre Frankrike.
Etter de vestalliertes landstigning i Normandie den 6. juni 1944 satt de mer eller mindre fast i brohodet. Frem til midten av juli hadde de overført nærmere 1,5 millioner soldater til Frankrike. Deres numeriske overlegenhet i mannskap beløp seg til 5:1 og i stridsvogner til minst 10:1. De andre våpentypene hadde også en veldig stor numerisk fordel for de vestallierte.
Etter landstigningen hadde de flere ganger forsøkt å bryte gjennom de tyske linjene, og mislyktes totalt hver eneste gang. Ved Villers Bocage hadde Waffen-SS-kapteinen Michael Wittmann omtrent alene stoppet et britisk gjennombruddsforsøk.
Under «Operasjon Epsom» hadde de tapre grenadierne i 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» stoppet enda et britisk gjennombruddsforsøk. Under ledelse av Kurt «Panzer» Meyer forårsaket de unge soldatene i Hitlerjugend britene store tap. Under denne striden fikk også den unge sersjanten Emil Durr Ridderkorset for å uselvisk ha ofret sitt liv for å ødelegge en fiendtlig stridsvogn.
Britenes neste store gjennombruddsforsøk ble planlagt til midten av juli. Den britiske «stjernegeneralen» Bernard Montgomery sto bak denne slagplanen. Planen fikk navnet Operasjon Goodwood og tanken var at britene skulle bryte gjennom de tyske linjene sør og øst for byen Caen og rykke frem mot Falaise.
Britene mønstret sine fremste tropper for å gjennomføre angrepet, blant annet den 7. panserdivisjonen, også kalt «ørkenrottene». De mønstrede styrkene for gjennombruddet var mer enn 1 300 stridsvogner i tre panserdivisjoner og to infanteridivisjoner med over 8 000 kjøretøy. For understøtte hadde angrepstroppene fått utdelt nærmere 800 artillerikanoner av diverse kaliber. Utover dette hadde den strategiske bombekommandoen stilt til rådighet over 2 000 tunge bombefly og like mange angrepsfly som skulle understøtte offensiven.
De tyske forbandene som holdt frontlinjene besto av en sterkt redusert Luftwaffe-feltdivisjon samt den 21. panserdivisjonen. I reserve bak linjene fantes deler av 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler under ledelse av Sepp Dietrich. De tyske forsvarerne hadde til rådighet omtrent 4 500 soldater og ca. 250 stridsvogner. Det var umulig å overse den enorme mønstringen av allierte tropper, så de var klar over at en offensiv ville komme i løpet av kort tid, og derfor hadde de organisert en dyp forsvarslinje med kraftig panservern.
Natten mellom den 17. og 18. juli mottok Montgomery lykkeønskninger fra Winston Churchill som han svarte med «Takk for hilsningen. Situasjonen er svært gunstig for den store offensiven i morgen […]»
Tidlig om morgenen den 18. juli innledet drøyt 2 000 tunge bombefly et angrep mot de tyske linjene i det ca. fire km. brede angrepsområdet. I 45 minutter slapp flyene tusenvis av tonn bomber over de tyske forsvarerne i et flammehav som hittil ikke hadde vært sett i løpet av krigen. Ilden var så kraftige at til og med noen av de 55 tonn tunge Tiger-panservognene som hadde blitt gruppert i området ble snudd opp ned av de kraftige eksplosjonene.
Etter de tunge bombeflyene fulgte tusener av angrepsfly som med bomber, raketter og kanoner beskjøt de tyske linjene. Bombardementet tok ikke slutt her, for nå startet også stormild fra det tunge artilleriet.
Montgomery kunne se ut over slagfeltet og se ødeleggelsene som bombardementet forårsaket. Han gav angrepsorderen til sine panserdivisjoner som hadde betraktet spetakkelet og de rykket selvsikkert fremover i troen at intet levende skulle finnes for å møte dem. En offiser i den britiske 11. panserdivisjonen forteller:
Jeg nøt faktisk de første minuttene, noe jeg tror de fleste gjorde. Vi ble møtt av veldig svak motstand og vi hadde en fantastisk følelse av overlegenhet …
Denne selvsikkerheten ble veldig raskt forvandlet til skrekk og kaos hos de britiske panserbesetningene.
Det innledende bombardementet hadde rystet de tyske forsvarerne. Luftwaffe-divisjonen hadde mer eller mindre blitt utslettet. Enhetene fra den 21. panserdivisjonen som lå i de fremste linjene hadde blitt rammet av store tap. Under ledelse av oberst Hans von Luck, som var regimentssjef i den 21. panserdivisjonen, begynte det kaotiske tyske forsvaret å våkne til liv. von Luck samlet sammen de spredte forbandene som nå startet å gjøre effektiv motstand.
Et batteri med 88mm luftvernskanoner ble med pistol beordret til panserbekjempelse, og batteriet gjorde i løpet av dagen underverker og ødela oppimot 40 fiendtlige stridsvogner.
De tyske reservene ble også satt i bevegelse. Stridsvogner fra Leibstandartes panserregiment under befal av Jochen Peiper og Tiger-vogner fra Schwere SS Panzer Abteilungen 101 under ledelse av Michael Wittmann startet et kraftig motangrep.
De erfarne stridsvognbesetningene i Waffen-SS-enhetene satt i løpet av kort tid fullstendig stopp for det britiske angrepet. Da dagen var over hadde de tyske forsvarerne ødelagt mer enn 300 fiendtlige stridsvogner, og noen av de britiske angrepsforbandene var mer eller mindre utslettet.
Montgomery telegraferte i det britiske hovedkvarteret til tross for dette ut at hans styrker hadde gjort et stort gjennombrudd ut av de fiendtlige linjene. Nyhetene ble formidlet stort i britisk og amerikansk presse. «Operasjonene denne morgenen var en fullstendig suksess. Effekten av flybombingen var avgjørende og resultatet var fryktelig.» Montgomery fortsatte pressemeldingen med en rekke stedsnavn han påsto hadde blitt erobret. Problemet var imidlertid at beskjeden hovedsakelig var ren og skjær løgn.
Dagen etter fortsatte kraftige britiske panserangrep som igjen ble slått tilbake med store tap. Samme dag nådde deler av Hitlerjugend-divisjonen frem til fronten, hvor de avløste den krigsherjede 21. panserdivisjonen.
Den 21. juli stoppet den britiske offensiven helt, da flere tyske forsterkninger ble ført frem. Sammenlagt mistet de britiske styrkene oppimot 500 stridsvogner og nærmere 6 000 soldater. Mellom den 16.–23. juli mistet det tyske panservernet på vestfronten 75 stridsvogner; flesteparten av dem under Goodwood-kampene.
I den offisielle etterkrigshistorien har Operasjon Goodwood blitt utmalt som en stor britisk suksess. Det har i ettertid blitt forsøkt argumentert med at Montgomerys intensjon med operasjonen overhode ikke var å bryte ned det tyske forsvaret, men i stedet binde opp tyske forband til forsvarslinjen. Noen historikere i nåtid har dog hevdet at angrepet var som et moderne «Charge of the light brigade», som fant sted under Krimkrigen i 1854.
De britiske tapene av mannskap og stridsvogner ble erstattet iløpet av 36 timer, men til tross for den enorme overlegenheten i materiell og mannskap klarte de ikke å opprettholde en stridstakt hvor de led tap som var 10 ganger større enn det de forårsaket fienden.
Anbefalt lesning:
«Pansarchef under Rommel» – Hans von Luck
«Avgöradets ögonblick» – Michael Tamleander & Niklas Zetterling
