HISTORIE Den 11. juni 1743 startet tusentalls dalamenn marsjen mot Stockholm i det som kalles for Den store daldansen, eller det fjerde dalaopprøret.
I 1743 var det opprørsstemning i Sverige. Misnøyen var spesielt stor blant folket i Dalarna. Etter Karl XII død i 1718 hadde det kongelige eneveldet blitt opphevet og den påfølgende tiden kalles i Sveriges historie for frihetstiden. Fredrik av Hessen ble importert fra Tyskland til Sverige, og han giftet seg med dronning Ulrika Eleonora. I 1720 ble han utstedt til konge av Sverige. Strindberg kalte senere Fredrik I for «Sveriges verste regent».
Fredrik I var i praksis maktesløs, og landet ble i stedet styrt gjennom ståndsriksdagen der to partier, «hatter» og «luer», kjempet og plottet mot hverandre om makten; en situasjon som bestod frem til Gustav IIIs statskupp i 1772.
I mangel på en sterk regent var Sverige i praksis i hendene på adelen og deres interesser, med økende korrupsjon og uenighet som følge. Fra 1738 hadde hattepartiet makten i landet og i 1741 startet en angrepskrig mot Russland som var svært dårlig administrert og som sluttet i nederlag for Sverige. Tapet i krigen bidro sterkt til at misnøyen gjæret rundt om i landet, spesielt i Dalarna.
Dalregimentets tap i krigen, stor hungersnød og hattepartiets innføring av en tollordning mot Norge som vanskeliggjorde dalfolkets handel med nabolandet bidro sterk til at opprørsstemningen i Dalarna nådde et kritisk nivå. Folket var lei av maktmissbruk, korrupsjon og mangelen på enighet som rådde i landet gjennom adelsveldet. Budskapet ble spredt i landet om at man burde gjøre opprør og «klippe av vingene på adelen for å få én konge, ikke så mange».
Den maktesløse kong Fredrik I hadde ingen arvinger og bondestanden, det vil si det vanlige folket i Sverige, ville ha en sterk konge som kunne holde adelen tilbake. Spørsmålet om arvefølget, hvem som skulle bli konge etter Fredrik I, gjorde situasjonen enda verre og både innenlandske og utenlandske interesser blandet seg i intrigene.
Bøndene krevde til slutt at den danske prinsen Fredrik skulle bli svensk konge, og folket mente at en union med Sverige og Danmark, og dermed med Norge, var det beste alternativet under de gjeldende omstendighetene. Dette var dog ikke adelen interessert i, og en av grunnene til dette var at Danmark fortsatt var et enevelde og dermed var deres egen makt truet. I stedet tenkte makthaverne i Stockholm seg å imøtekomme Russlands krav om at den tyske prinsen Adolf Fredrik skulle utses til tronfølger.
Dalfolkets hovedkrav var følgende: at den dansk kronprinsen skulle bli svensk tronfølger, at handelshindrene mot Norge skulle avskaffes og at de ansvarlige for krigen mot Russland skulle stilles for retten.
Den 30. mai 1743 besluttet folket i Dalarna seg for å gå mann av huse og marsjere mot Stockholm. Budstikker ble sendt ut. Opprørsmennene samlet seg den 8. juni i Falun hvor de tok forsyninger, penger, våpen og ammunisjon fra kronens forråd. Også soldatene i Dalregimentet sluttet opp. Som ledere opptrådte Skinnar Per Andersson fra Mora og Gustav Schedin som var bokholder i Insjö. Til å hjelpe seg hadde de major Vilhelm Gustav Wrangel fra Dalregimentet.
Den 11. juni begynte marsjen mot Stockholm, som tok 9 dager. Den sammenlagte styrken skal ha vært ca. 4 500 menn hvorav 1 000 menn var soldater fra Dalregimentet. Det oppgis at ordenen på dette tidspunktet var god. Veien gikk via Hedemora og Sala. I Stockholm var det først forvirring og uenighet om hva de skulle gjøre med dalmennene.
Den 18. juni nådde de frem til Stäket utenfor Stockholm og der ble det forhandlet med en delegasjon fra Stockholm som forsøkte å få opprørsmennene til å bli værende der. Dette gikk de ikke med på og marsjerte videre mot Norrtull. Der ble dalmennene møtt av kong Fredrik I som oppfordret dem til å ikke fortsette inn i byen, men i stedet sende en delegasjon. Under forhandlinger med opprørslederen Schedin skal han ha gått med på dette, men dalmennene fulgte ikke hans oppfordring til dem om å bli. De fortsatte, nå uten en virkelig ledelse, inn i byen.
Opprørsmennene tok i praksis over byen, men manglet nå et tydelig lederskap som kunne få dem til å handle disiplinert og etter en plan. Den 21. juni ble det forhandlet mellom opprørsmennene og en riksdelegasjon.
De styrende var urolige da fattige innbyggere i Stockholm hadde startet å tilslutte seg til opprørsmennene inne i byen, samtidig som det kom nyheter om at ytterligere opprørsmenn var på vei fra Uppland, Södermanland, Västmanland og Västra Dalarna. Den svenske skjærgårdsflåten hadde dog ankommet og landsatte tropper lojale til makthaverne. Disse soldatene, sammen med andre tropper stasjonert på Ladugårdsgärdet, fikk ordre om å besette strategiske steder inne i byen.
Da troppene hadde inntatt sine stillinger den 22. juni ble en kongelig resolusjon annonsert om at opprørsmennene innen klokken 17.00 på ettermiddagen skulle legge ned sine våpen og marsjere ut av byen. Gjorde de det ville de slippe straff, hvis ikke ville de bli betraktet som landsforrædere. Soldatene begynte deretter å avvæpne de som ikke gjorde motstand. Men mange nektet, og soldater fra Västmanlands og Upplands regimenter fikk ordre om å åpne ild, hvilket de nektet. Andre soldater lød dog sine ordre og begynte å skyte mot opprørsmennene som ikke hadde leder og derfor ikke kunne gjøre noe organisert motstand.
Opprøret ble raskt slått ned. 150 opprørsmenn hadde falt og ca. 3 000 blitt tatt til fange. I kjølvannet slapp de fleste straff og kunne returnere til Dalarna, dog med militæreskorte under ydmykende former. Lederen Gustav Schedin ble dømt til halshugging og spidding på påle. Skinnar Per Andersson og fire andre ble også dømt til døden.
I ettertid kan det konstateres at dette svenske opprøret kunne fått en helt annen utgang hvis opprørsmennene hadde hatt et sterkere og mer målbevisst lederskap som visste hva de ville oppnå. I stedet fikk opprøret mer et preg av en protestmarsj som ble slått ned med vold, enn et regelrett væpnet opprør.
