Hjem Historie Paul Rassinier – revisjonismens far

Paul Rassinier – revisjonismens far

2
DEL

HISTORIE Historikeren Paul Rassinier, som satt fanget i Buchenwald, regnes i dag for å være historierevisjonismens far. Hans rettsfølelse drev ham til å avsløre skrekkfortellingene om de tyske konsentrasjonsleirene.

debunking2-640x337

Paul Rassinier ble født den 18. mars 1906 i Bermon, Frankrike. Han var professor i historie og geografi ved College d’Enseignement General de Belfort i årene 1933–1943. Han var også medlem av kommunistpartiet på 1920-tallet og medlem i den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Rassinier var i sin tid i den franske motstandsbevegelsen blant annet delaktig i å smugle jøder over grensen til Sveits, og i oktober 1943 ble han anholdt av Gestapo. Rassinier havnet i den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Som kommunist, antinazist og aktiv i arbeidet med å smugle jøder ut av landet – kan det virke usannsynlig at Paul Rassinier en dag skulle drive forskning som tilbakeviste myten om «holocaust». Da Rassinier ble hyllet for sin kamp mot nasjonalsosialismen og i 1945 ble valgt inn i den franske nasjonalforsamlingen, hadde han en politisk karriere lagt ut fremfor seg – hvis han hadde valgt den. Men Rassinier var også en person som mer enn andre trodde på rettferdighet, og han kunne derfor ikke medvirke til å opprettholde en løgn når han selv visste sannheten.

Det hele begynte med Buchenwald, der Rassinier selv var internert. Etter krigen kom det flere vitnemål, som Rassinier visste var falske, fra hans medfanger. De handlet om at SS-personalet drev med forskjellige typer tortur, men også mord, og at leiren hadde «gasskamre». Rassinier konfronterte kort tid etter krigen flere av sine medfanger, samt fanger fra andre leirer, deriblant annet den franske presten Jean-Paul Renard, som påstod at mennesker ble gasset ihjel i Auschwitz – vitnemål som ble spredt videre i massemedia som sannhet. Renard hadde svart Rassinier at det var «en måte å uttrykke seg på».

Rassinier innså snart at disse propagandaløgnene ikke var unike for Buchenwald:

Så en dag innså jeg at et falsk bilde av de tyske leirene hadde blitt skapt, og at problemet med konsentrasjonsleirene var universelt, og ikke noe som kunne løses ved å laste nasjonalsosialistene for dem. De deporterte – hvorav mange var kommunister – hadde til stor del vært ansvarlige for å lede den internasjonale politiske tenkningen til en slik feilaktig konklusjon. Jeg følte plutselig at jeg ved å forbli stille var delaktig i en farlig innflytelse på andre.

Rassinier begynte å studere det materialet som skulle bevise «holocaust», en forskning han kom til å vie sine siste 20 år til. Han skrev: «I år 1950 var det fortsatt for tidlig å gi en klar bedømming om forekomsten av gasskamre i leirene. Dokumenter behøvdes, og de som fantes, var ufullstendige, feilaktige og åpenbart apokryfiske eller forfalskede.»

Rassinier gransket flere etablerte bøker der gasskamrene ble tatt opp. Men han gjorde mer enn som så – han lette opp forfatterne og krevde redegjørelser på samme måte som da han konfronterte Jean-Paul Renard.

Ingen av disse forfatterne kunne vise til et eneste autentisk øyenvitne, og flere av vitnene hadde passende nok gått bort. Han intervjuet blant annet Benedikt Kautsky, forfatteren av «Teufel und Verdammte», som hadde skrevet at flere millioner jøder ble gasset i Auschwitz. Kautsky hadde selv aldri sett et gasskammer, og hadde i boken sin bare gjenfortalt det andre «hadde bekreftet for ham».

Rassinier gjorde egne statistiske etterforskninger og kunne på denne måten avsløre pinlige løgner om antall døde jøder. Blant annet hadde pastoren og Adolf Hitler-motstanderen Martin Niemöller hevdet (eller gjenfortalt) at 238 000 døde i Dachau, en leir som i virkeligheten kun hadde 200 000 internerte og hvor cirka 30 000 døde først og fremst som følge av tyfus og andre sykdommer. Rassinier kunne også utfra jødisk befolkningsstatistikk vise at minst «fire femtedeler av antatte seks millioner absolutt var i live ved krigens slutt».

I 1964, i skriften «Le drame des juifs européen» (De europeiske jødenes drama), konstaterte Rassinier at det eksisterte hverken systematiske gassinger eller en ordre eller politikk om å utrydde jøder. I samme skrift skriver han også om den politiske og økonomiske betydningen som holocaust-myten allerede da hadde for Israel, sionistiske organisasjoner og kommunistene.

Rassinier stilte også spørsmål til vitnemålene og den tekniske gjennomførbarheten i den påståtte utryddelsen i Raul Hilbergs magnum opus «Destruction of the European Jews». Den jødiske historikeren Hilberg, «verdens fremste ekspert på holocaust», kunne i et kryssforhør i 1985, under rettssaken mot Ernst Zündel, ikke bevise at det fantes en ordre eller politikk om å utrydde de europeiske jødene, noe som Rassinier hadde kommet frem til 20 år tidligere.

Paul Rassinier skrev et titalls skrifter og bøker, hvis flere finnes på nettet. Han hadde foredragsturnéer i Vest-Tyskland på 1960-tallet hvor han oppfordret tyskere til å konfrontere disse beskyldningene og påførte skyldfølelser av seiersmaktene. Richard Harwood refererte flittig til Rassinier og tilegnet ham et eget kapittel i boken Døde virkelig seks millioner?. Paul Rassinier gikk bort i 1967. De siste 20 årene av sitt liv utførte han et utakknemlig arbeid hvor han, ofte ensom, gikk i konflikt med andre verdenskrigs seiersmakter og myten om «holocaust».

2
Delta i debatten

avatar
2 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
2 Comment authors
Einar ORogaland Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Rogaland
Rogaland

Tydeligvis ikke en jøde da, ettersom han alltid søkte sannheten og til slutt konkluderte med at det ikke var noen jødeutryddelse.

Hehe 🙂

Godt at han ikke tok med seg løgnen i graven.

Bra artikkel!

Einar O
Einar O