Hjem Artikler «Pinkwashing» av Israel

«Pinkwashing» av Israel

«PINKWASH» Arjuna skriver i denne artikkelen om fenomenene «Whitewashing» og «Pinkwashing» og Israels bruk av sistnevnte for å hvitvaske sine krigsforbrytelser ved å fremstille seg som et tolerant og homovennlig samfunn.

Under rettssaker i alvorlige volds- og drapssaker hører man ofte vitner uttrykke forbauselse over at nettopp den siktede kan være gjerningsperson, basert på deres erfaring med vedkommende. Han var tilsynelatende en snill familiefar, streng, men rettferdig, hjelpsom, han kunne ha sine utbrudd, men det ville vel alle i tilsvarende situasjoner, og dessuten hadde han mye press på seg fra omgivelsene. Man kommer dermed også fort inn i den medisinske verden ved å kunne diagnostisere slike, og ofte vil diagnosen «psykopat» eller «sosiopat» bli etablert (samlebetegnelsen dyssosial personlighetsforstyrrelse). Denne er selvsagt også gjeldende på nasjonsnivå. Kalkulerende, manipulative, med lav terskel for voldsbruk, tendens til å bebreide den andre parten og liten eller ingen bekymring for straff eller represalier. En av de mest klare eksemplene i så måte er naturligvis Israel.

Voldsbruken som Israel til enhver tid utøver taler for seg selv, men strategien for å legitimere denne overfor omverdenen er flere, og de kan samles under betegnelsen «Whitewashing», som også er en universell anerkjent betegnelse på denne formen for strategi. Whitewashing har da underkategorier, og i Israels tilfelle er de mest, men ikke utelukkende, kjent for å benytte seg av det som heter «Pinkwashing». Sistnevnte handler om å selge Israel som et åpent og tolerant samfunn, ved å innta en homovennlig profil, blant annet som å markedsføre Tel Aviv som verdens mest homovennlige by og arrangere en av verdens største homoparader. Man har dermed greid det kunststykket å legitimere vold, drap, undertrykkelse og okkupasjon med det som skal være det mest progressive sosiale og politiske temaet i vår tid. Således at Israel skulle vinne den europeiske musikkonkurransen var ingen overraskelse; dette er et ledd i en nøye utformet strategi på myndighetsnivå og stemmetallene var mest trolig manipulert (som de for så vidt er hvert år med strategisk stemmegivning). Og vinneren kunne til alt overmål i seierstalen uttrykke: «Neste år til Jerusalem!». Slagordet som er mer et kamprop å regne, brukt av jøder verden rundt før opprettelsen av staten Israel. Det får dermed et tragikomisk skjær å høre at pastor Hans Reite i Volda, som mente at deltakerne i homoparaden i byen ville havne i helvete, ikke var tilgjengelig for kommentar til paraden da han var på ferie i (trommevirvel) … Israel! Derfor vil man mest trolig ei heller se noen organisert boikott. Som vi vet så er identitetspolitikken altoverskyggende i dagens politiske diskurs, alle andre hensyn er underordnet. Så lenge Israel fremstår som homovennlig kan de drepe hvor mange uskyldige barn de vil; din seksuelle legning trumfer disse barnene.

Så homolobbyen er i høyeste grad reell, men den er ikke alltid det folk flest assosierer med betegnelsen, og derfor vil mange avfeie dens eksistens. Hva Israel gjør i en europeisk konkurranse er et annet betimelig spørsmål, likeledes hvorfor de er med i europamesterskapet i fotball, eller utgjør startetappen av Giro d’Italia. Alt er politikk, og alt er nøye gjennomtenkt og en del av den politiske og militære strategien til Israel. De som er på sosiale medier har kanskje lagt merke til en spesiell form for billedpresentasjon; særlig gjelder dette Instagram. En kvinnelig skjønnhet med bikini på ett bilde, og på det andre den samme kvinnen, men i uniform. De fleste er publisert av det Israelske forsvaret av det som kalles Hasbarah (elektronisk krigføring), og hvor dette er en del av strategien med Whitewashing (Hasbarah-enhetene er også svært aktive i ulike debatt-forumer og sjansen for at du har hatt nærkontakt med en slik er stor da de også rekrutterer frivillige verden rundt). Vi ser også denne trenden i andre land etter hvert, også i Norge (ikke bare i sosiale medier; åpningen av Cyberforsvaret på Jørstadmoen i 2012 besto for eksempel av syv lettkledde blondiner, og to rasefremmede i full militær utrustning. Sex selger og samtidig selges det inn et politisk/ideologisk budskap).

I det siste har også en av Israels allierte, Saudi Arabia, vist takter i samme retning. Det Sharia-styrte, strengt konservative Wahhabist-kongedømmet, er i gang med en sjarmoffensiv med en klar strategi for Whitewashing av sine forbrytelser og generelt dårlige omdømme. Målet er klart: bli oppfattet som mer liberalt enn erkefienden Iran. Kronprins Mohammad bin Salman Al Saud har vært en flittig besøkende i europeiske og amerikanske hovedsteder og institusjoner. I vestlig, krøllet dress med løs snipp, men uten helt å skjule hvor ukomfortabel han synes kledningen er, har utallige fotografier blitt publisert. Som en Kim Jong Un sprader han rundt og gjør fornøyelige saker med verdensledere og andre innflytelsesrike personligheter. Besøkene har også inkludert AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), ADL (Anti-Defamation League) og JFNA (Jewish Federations of North America). Den førstnevnte er antakelig den største og kvalitativt den med størst gjennomslagskraft av alle lobbyorganisasjoner i verden, JFNA er en bosetter-organisasjon mens ADL er en amerikansk borgerrettighetsorganisasjon med klart fokus på det jødiske («forsvar» av Israel overfor myndigheter, journalister og organisasjoner, og sikkerheten til jøder verden over, er deres uttalte formål). Kontakten med disse jødiske organisasjonene er nok ikke bare som ledd i en strategi overfor den jødiske befolkingen verden over, den retter seg like mye mot kristen-konservative og ikke-jødiske Israel-venner, og kanskje utelukkende om disse sistnevnte når alt kommer til alt. Mest trolig er det et felles prosjekt mellom Israel og Saudi-Arabia hvor sistnevnte får bruke disse jødiske organisasjonene og interessegruppene som et verktøy til å hvitvaske seg.

Så gjenstår det å se hvor effektiv denne vaskeprosessen er. I Israels tilfelle har den vist seg svært effektiv, som sagt: identitetspolitikken trumfer alt i dag. Krigsmotstandere og Palestina-venner av i går har andre prioriteringer i dag, og folk for øvrig ser bare en sangkonkurranse. Slikt vet en kalkulerende psykopat.