Hjem Opinion Kommentar Progressivt selvmål for Demokratene

Progressivt selvmål for Demokratene

USA Demokratenes stilling til Israels pågående folkemord i Palestina dytter unge demokrater i retning Donald Trump i det kommende presidentvalget.

Larry D. Moore, CC BY 4.0, via Wikimedia Commons

De åpne grensene i USA og landets uforbeholdne støtte til Israel henger sammen på flere måter enn demokratenes forslag til støttepakke for folkemordstaten i Midtøsten og Ukraina, og som da også innbefatter et punkt om strengere grensekontroll. Den demografiske endringen som innvandringen har medført, og som mest sannsynlig er bevisst, er en politisk utformet mosaikk av det amerikanske kartet som historisk har tjent Demokratene. Det vil si innvandringsgrupper som stemmer progressivt og liberalt. Israels folkemord i Gaza er imidlertid med på å snu dette på hodet, noe som kan få vidtrekkende konsekvenser.

Tirsdag denne uken var det demokratenes primærvalg i Michigan, et valg av hvilken kandidat partiet skal stille som deres presidentkandidat. Ikke uventet vant Joe Biden siden den sittende presidenten ikke har noen reell utfordrer i disse valgene, og i realiteten bare kan forhindres fra å bli demokratenes kandidat ved å dø, bli kjent udyktig for gjerningen eller få mistillit mot seg ved partikongressen senere i år. Alle tre punktene er høyst aktuelle for den 81 år presidenten, og man kan mistenke at de fleste i hans eget parti håper ett av de to første scenariene slik at de slipper å forholde seg til en kaotisk og opprivende prosess midt i valget.

Overraskelsen var dermed ikke det faktum at Biden vant, det alle snakker om er den store andelen blanke stemmer, hele 13,3 prosent, eller 101 000 personer stemte blankt. Michigan, med den tidligere blomstrende bilbyen Dearborn, har en stor andel immigranter med muslimsk opphav og det var i stor grad disse, sammen med progressive krefter, som ga et så pass tydelig signal om at et politisk, tektonisk skifte er i emning.

Mange av disse representerer bevegelsen som etter hvert har fått det ikke alt for kreative navnet «Abandon Biden» (forlat Biden), en bevegelse som oppfordrer til å være «uncommited», noe som i praksis er å stemme blankt. Grunnen til denne reaksjonen er naturligvis Israels pågående folkemord på palestinerne, og raseriet mot USA sin uforbeholdne støtte til denne staten. Pendelen har svingt så massivt at store deler av denne gruppen vurderer å stemme på Donald Trump ved selve presidentvalget.

Muslimske Samraa Luqman sier at hun hater Trump, «men hvis det står mellom kun de to, og min ene stemme avgjør, så velger jeg Trump. Jeg kan overleve å lide i fire nye år under Trumps diskriminering av muslimer, men 30 000 palestinere har ikke overlevd «Folkemord-Joe»». En annen innbygger er Sami Baraka, muslim, tilhenger av «Abandon Biden» og opprinnelig fra Gaza. Han mener Biden simpelthen er ond. «Trump var en islamofob og en rasist, som vil være ille for hele USA. Men vi vet i hvert fall hvor han står», sier Baraka. Mens direktøren i moskeen i Detroit, Sufian Nabhan, som opprinnelig er fra Vestbredden sier: «Da Biden stilte var han velkjent for sin støtte til Israel. Men vi oppfattet ham som det minste av to onder, og jeg oppfordret alle til å stemme på Biden. Nå vet vi at Biden ikke har sjel. Jeg håper Det demokratiske partiet finner en annen kandidat før november. I verste fall stemmer jeg på Trump.»

Dette er et veritabelt dilemma for Demokratene og den jødiske lobbyen i landet. Dette er sentimenter og holdninger som tar lang tid å endre eller snu, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre, og mest skremmende for disse er nok at dette er holdninger som har størst utbredelse blant de yngre velgergruppene. De som er presentert som og gjort til representanter for det fremtidige USA, nettopp av disse de nå går imot. Dette kommer også på verst tenkelig tidspunkt, med et valg under full oppseiling som er beskrevet som det mest avgjørende i nasjonens historie. Selve demokratiet skal visstnok stå på spill.

Overraskende nok kanskje har imidlertid ikke republikanerne eller konservative forsøkt å utnytte situasjonen politisk, ved i det minste å nedtone støtten til Israel eller innta en mer nyansert tilnærming til konflikten for å tiltrekke seg denne velgergruppen. Man kunne tenke seg at dette ville vært en gyllen mulighet for å faktisk ta initiativet bort ifra Demokratene og den åpenbare fordelen som immigrasjon har tjent for det partiet til nå, men den gang ei. Det er likevel stor sannsynlighet for at Republikanerne, med Trump, vinner presidentvalget, men det vil dermed være like mye på grunn av misnøyen med Biden og hans administrasjon, som en begeistring for Trump. Og det er ikke en vinnende strategi på lang sikt, verken for ham eller partiet, og mest sannsynlig vil et tredje alternativ manifestere seg som detroniserer og går utenpå to-parti systemet i landet.

Som en sidekommentar kan det også nevnes at når dette blir publisert er det klart at George Galloway, den aldrende britiske sosialisten, har gjort comeback i politikken og vunnet regionvalget i Rochdale i England, og blir dermed statsråd i den britiske regjeringen. Han har dermed slått en kile inn i dette to-parti systemet av Labour og Tories (konservative) på en plattform av anti-etablissement, anti-krig og anti-sionisme i en region av England kjennetegnet av arbeiderklasse, men også en stor andel muslimer. Og de vanlige mistenkte liker ikke det de ser. Den britiske «journalisten» og «fagforeningsmannen», jøden Paul Mason vil ha samme behandling av Galloway og hans parti, The Workers Party, «som Hellas behandlet Gyllent Daggry», det vil si attentater og forbud.