Hjem Verdensanskuelse Raselære Rase – det store grunnproblem #14: Rase og kamp

Rase – det store grunnproblem #14: Rase og kamp

6

RASELÆRE Frihetskamp presenterer den siste delen av Jürgen Riegers bok «Rase – det store grunnproblem», kapittel 14: Rase og kamp.

Historien preges av rasekamper. «Vi finner at hver art er delt i grupper, at hver gruppe beherskes av en selvaktende fellesskapsånd, at konkurranse, utvelgelse og overlevelsesdrift innbefatter en kamp, ikke mellom arter, men mellom grupper av den samme art.»(1)

Av undergruppene som lever på samme område, overlever vanligvis bare den ene.(2) Hva enten det dreier seg om mus eller aper, «… de kjemper og dreper hverandre, eller som resultat av en mindre direkte kamp tar individene i den seirende underart den beste næring og områder som er best egnet for oppdrett av avkommet og for vern mot fienden.»(3)

Kampen mellom menneskerasene tar forskjellige former. Vi har de ytre rasekamper, hvor to raser på forskjellige områder kjemper med hverandre fordi den ene vil innta territoriet til den annen. Har en seiret og den annen har måttet underordne seg, går kampen fordekt videre. Den underlegne forsøker å bygge ut sine posisjoner overfor den herskende. Rathenau viste til at rasekamp ikke «… kan sees i et klart bilde av oppstander, revolusjoner og sammensvergelser….»(4) For selv ikke de kjempende er seg kampen bevisst. Den ene gruppen forsvarer rettigheter, fordeler, privilegier og eiendom efter hvilken den andre gruppe strekker sine hender. Fordi begge grupper bor i samme land, taler det samme sprog og dyrker den samme religion, innser de ikke kampens opprinnelse, som jo for bevisste øyne har så klare rasemessige kjennetegn. Gruppene tolker den snart hvilende, snart våknende fiendskap heller ut fra sosiale og standsmessige motsetninger. Indre rasekamper er rike på fredelige erobringer: målet for den underlegne er «… assimilasjon og blanding. Hvert blandet ekteskap, hver rangsforfremmelse er en seier og et nederlag.»(5)

I eksempelvis Tyskland er få klar over hvordan raseblandingen er et redskap for den som vil oppover. Hos middelhavsfolkene er imidlertid denne følelsen levende. Et eksempel på dette kunne vi lese i en avisreportasje fra en europeisk ungdomsfestival. «De blonde pikene virket som en magnet på de mørkhudede.»(6)

Midler i denne indre rasekampen kan også klassekamper eller forandring av rettsformer (arve- og eiendomsrett) være.(7) Institusjoner, arbeidsinnretninger og økonomiske systemer kan tjene en rase bedre enn en annen, og derigjennom fortrenge den annen. Forandrede verdier og idealer som setter opp et annet utvelgelsesideal, kan likeledes som statssystem være et redskap i den inder og ytre rasekamp. Til erkjennelse av dette har særlig Walther Rathenau ydet et viktig bidrag.

I rasekampen er ikke intelligens uten videre en fordel. I kampen mellom sort og hvit synes en stor del av den hvite verden å være forgiftet av «eftertankens kranke blekhet». Belysning av et spørsmål synes hos mange hvite å føre enten til manglende besluttsomhet, eller til at de vil hjelpe andre. Dermed oversees at de andre bare er innstilt på å hjelpe seg selv. Desto intelligentere et menneske er, desto mindre er det også tilbøyelig til å begå voldshandlinger, som kriminalstatistikken viser. Denne tilbøyelighet er til liten hjelp når man konfronteres med vold. Moralske regler («broderskap», «fredsommelighet»), som egentlig bare duger som innskrift på en gravstøtte, hjelper ingen. Vi må ta et oppgjør med de sortes misunnelse og hat. For negerføreren Malcom X er «blonde, blåøyde og hvithudede» europeere fiender.(8) «Når alle vi som våknet opp i dag ser oss omkring her i Detroit og i Michigan, og overhodet i Amerika, da innser vi at vi også i Amerika har en felles fiende, likegyldig om han lever i Georgia eller Michigan, i California eller New York. Han er den samme – blå øyne, blondt hår, lys hud – nøyaktig det samme mennesket».(9)

Vi må endelig få revet ut «Onkel Tom»-stemningen. Harriet Beecher-Stowes tendensroman, hvor negeren heller lar seg pryle til døde enn å løfte en hånd til motstand, er forlengst gjendrevet av virkeligheten. Den som ikke lar seg overbevise av forbryterstatistikkene, burde våkne opp av negerføreren Carmichaels ord: «Det sorte folk kan bare overleve hvis det skaffer seg våben. Sorte menn dør i Vietnam. Det er bedre at de tar med seg så mange hvite som mulig».(10)

Morgendagens rasekamper skal ikke møte oss uforberedt.

  1. A. Keith: «A New Theory of Human Evolution», New York 1949, s. 39.
  2. E. Raymond Hall: «Zoological Subspecies of Man», s. 3.
  3. E. R. Hall: «Zoological Subspecies of Man», s. 3.
  4. Walther Rathenau: «Zur Kritik der Zeit», s. 43.
  5. W. Rathenau: «Zur Kritik der Zeit», s. 43.
  6. «Hör Zu», nr. 39, 1968, s. 19.
  7. Morgenthau-planen, som hadde som mål å utslette Tyskland, hadde blant 14 punkter (som nedrustning, oppdeling av jorden, nedleggelse av tungindustrien) et punkt som før syntes meg uforståelig, malplassert og nærmest som en meningsløs kjepphest, nemlig opphevelse av odelsretten. Først fra denne synsvinkel blir dette punktet forståelig, fordi odelsretten hindret pantsetting og oppdeling av jordeiendommene, og sikret dermed en selvstendig bondestand.
  8. Malcom X: «Botschaft an den einfachen Mann», Black Power Dokumentation» , Kleine revolutionäre Bibliothek 2, Berlin.
  9. Malcom X «Botschaft an den einfachen Mann», Black Power Dokumentation», Kleine revolutionäre Bibliothek 2, Berlin.
  10. Sitat fra «Die Welt», 20.4. 1968.

6
Delta i debatten

avatar
4 Comment threads
2 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
4 Comment authors
StephenSteinarMariusanonymHanne Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Hanne
Hanne

Interessant lesing.

anonym
anonym

En ting jeg har hørt har blitt sagt er at den nåværende konflikten i vesten mellom oss europeere er et utslag av små etniske forskjeller mellom oss. Det jeg har merket er at mange på venstresiden har svarte øyne og ofte svart hår. Eksempler er Moxnes, Støre og Folkvord. Stemmer dette med deres erfaring?

Steinar
Steinar

Ja, det stemmer. Mange ledere i Europa er ikke europeere av blod, men jøder. Og mange Europa-fiendtlige venstreorienterte er raseblandet, derfor deres illojalitet og ønske om at resten skal bli det samme som dem. Richard von Coudenhove-Kalergi er et godt eksempel på dette. Hans Kalergi plan forklarer dette.

anonym
anonym

De jeg tenker på, har gjerne norske navn og når man snakker med dem og spør dem ut så har de ingen kjent innvandrerbakgrunn, men de har som sagt mørke øyne og mørkt hår. Jeg har bitt meg merke i en del også på privaten som er slik. Det jeg lurer på er hva er det som skiller oss? Hvem de er og hva slags bakgrunn de har. Nå tenker jeg i all hovedsak på de vanlige menneskene som aggresivt kjemper mot nordmenns gjennreiselse, ikke hvorvidt lederskapet på kontinentet har eller ikke har jødisk blod.

Marius
Marius

gleder meg allerede til neste del.

Stephen
Stephen

Is there an english translation?