Hjem Verdensanskuelse Raselære Rase – det store grunnproblem #3: Rasenes opprinnelse

Rase – det store grunnproblem #3: Rasenes opprinnelse

0

RASELÆRE «Rase – det store grunnproblem» av Jürgen Rieger, kapittel 3: Rasenes opprinnelse.

Da det allerede fra middelpleistocen(1) er funnet rasemessig tydelig forskjellige antropoider(2) lar det seg gjøre å stille opp forskjellige teorier:

1. Alle raser lar seg føre tilbake til en felles opprinnelse og har differensiert seg i løpet av utviklingshistorien – i samsvar med kravene fra omverden og klima.

I så tilfelle er differensieringen av rasene en viktig naturlov, og det ville mao. være naturstridig å oppheve den gjennom raseblanding.

Midlene til differensieringen og dermed dannelse av rasene er arvelig variasjon, seleksjon og isolasjon.(3)

2. Selv om differensieringen er en mulighet til rasedannelse, kan bestemte rasegrupper føres tilbake til forskjellige opprinnelser.

a) En tese går ut på at de tre storrasene har tre forskjellige røtter. Kinesiske forskere har gjennom seks skallefunn kunnet trekke den utviklingshistoriske forbindelse mellom sinantropus, som er ca. 400 000 år gammel, og hulemennesket, som er ca. 10 000 år gammelt. Dermed har de også bevist at mongolidene har utviklet seg uavhengig av den øvrige menneskehet.(4) I Afrika er utviklingen fra miocenapen over den opprettgående rovapen til negroidene fastslått.(5)

Hittil har en egen utviklingsgang for europidene ikke kunnet påvises. Det kan komme av at de europeiske klimaforhold (som ikke duger til preparering) og den geologiske historie (istider, tallrike jordskorpeomdannelser) har umuliggjort kontinuerlige funn. Det kan også ha sin bakgrunn i at den menneskelige utviklingshistorie her foregikk mellom England og Norge – mao. på et område som inntil for 10 000 år siden var fastland til det sank i Nordsjøen.

En kjent og aktet representant for den polyphyletiske teori er prof. R. Ruggles Gates,(6) som har tydet menneskehetens historie ut fra de fossile levninger og – idet han slutter seg til teoriene til Franz Weidenreich og Sir Arthur Keith – er kommet til at storrasene har utviklet seg adskilt og tidvis i parallelle retninger, men med ulike hastigheter og fra ulike forfedre(7). Carleton S. Coon har vist at overgangen fra homo erectus til homo sapiens hos europidene (Steinheim- og Swanscombemennesket) fant sted for mellom 300 000 og 350 000 år siden, hos mongolidene for mellom 100 000 og 150 000 år siden, mens negroidenes historie oppviser sapiens-rester for først 10 000 år siden.(8)

b) En annen tese går ut på at de blonde og blåøyde rasene med svært lys hud (den nordiske og fäliske rase) har en annen opprinnelse enn de øvrige raser og storraser.

Holdepunktet for dette er det faktum at blondt hår og blå øyne er ressessive egenskaper i arveprosessen, Ved krysning mellom rene individer fra en brunøyet og en blåøyet rase vil samtlige barn i første generasjon være brunøyede, i annen generasjon vil i følge Mendels arvelover tre være brunøyede og ett blåøyet.

Hvis et blåøyet barn gjennom mutasjon blir født i en brunøyet befolkning, vil blåøyetheten, da den blåøyede bare har mulighet til å parre seg med brunøyede, efter all sannsynlighet forsvinne igjen. For at en slik mutasjon skulle bli bevart i en brunøyet befolkning, måtte flere blåøyede mutasjoner forekomme samtidig, og disse blåøyede måtte bare inngå ekteskap seg i mellom. Sannsynligheten for at begge deler inntreffer er lik null.

Det kunne sågar gå slik at individer hvor en avvikelse i øyenfarven opptrådte, ikke engang fikk anledning til å forplante seg. De innfødte i Mexico ofret eksempelvis albinos som kom til verden i sin befolkning, til gudene.(9).

Selv når en ressessiv form opptrer vesentlig oftere enn tilfellet er med en mutasjon, er deres opprettholdelse – sålenge kastesystemet ikke kan opprettes – nærmest umulig i en omverden av rasefremmede: Skandinaverne som omkring år 1000 e. Kr. reiste et rike i Syd-Italia, kan i dag ikke lenger observeres i områdets rasebilde.

Det kan derfor ansees som utelukket at de blåøyede rasene har utviklet seg fra en eller annen brunøyet rase eller storrase. De har sin egen utviklingslinje.

Grunnen til at deres linje ikke er blitt påvist, lar seg likeledes forklare gjennom istidene og undergangen til Nordsjø-området. Det finnes også holdepunkter for at den nordiske og fäliske rase oppstod i Arktis, som først ble nediset som følge av polforsyvningene i Tertiær og Quartær.(10) Avesta og Rig-Veda beskriver uthjemmet til arierne som et sted som kjenner bare en dag og en natt i året. Beskrivelsen passer på Arktis, hvor solen ikke går ned et halvt år, og natten rår et halvt år. Antar vi at de lyse rasene har sin opprinnelse her, kan vi også forklare mangelen på pigmenter hos disse rasene: Pigmentopphopning virker beskyttende i områder med varig, sterk solstråling. Derimot er det unødvendig i regioner hvor solstrålene ikke har noen høy intensitet.

Hvis den nordiske rase virkelig er oppstått i Arktis, ligger dens utviklingslinje i dag selvfølgelig begravet i is, og kan aldri mer påvises.

  1. S. Carleton Coon: «Race and Ecology in Man», Cold Spring Harbor Symposia on Quantitative Biology, Vol. XXIV, 1960, s. 154.
  2. Halvaper, menneskeaper, mennesker.
  3. H. M. Roland, Donald A. Swan: «Race, Psychology and Education: Wilmington N. C.», s. 17.
  4. S. Carleton Coon, «Das umstrittene Experiment: Der Mensch», s. 354.
  5. Robert Ardrey: «African Genesis», New York 1961.
  6. R. Ruggles Gates: «Human Ancestry from a Genetical Point of View» (1948) og «The Origin of Races» (1963).
  7. D. A. Swan siterer R. Ruggles Gates, «The Emergence of Racial Genetics», s. 1.
  8. Carleton Coon: «The Origin of Races», New York og London 1962.
  9. Brinton: «The Nation as an Element in Anthropology», juli 1893, Smithsonian Institute, s. 592.
  10. Hermann Wirth: «Der Aufgang der Menschheit», bind I, Jena 1928, s. 61–81, især s. 65–73.

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om