HISTORIE Den 16. august 1933 utbrøt et av de største gateopptøyene i Canada. I seks timer sloss hundretalls jøder og canadiske ungdommer med balltre og andre våpen.
Sommeren 1933 hadde stemningen mellom Torontos jødiske og hvite befolkning vært dårlig i flere uker. Mindre konfrontasjoner og sammenstøt eskalerte den 16. august til et av de største opptøyene i Canadas historie; opptøyene fant sted i Christie Pits Park (i dag Willowvale Park) i Toronto sentrum.
Bakgrunn
På tidspunktet for raseopptøyene i Christie Pits Park hadde jødene sin synagoge i byen, sine egne interesseorganisasjoner, lobbygrupper samt innflytelse i finansverden. Jødene kom til Toronto på begynnelsen av 1800-tallet og det ble med tiden det største jødiske senteret i Canada (Toronto har idag den største jødiske populasjonen i hele landet). Den hvite befolkningen i Toronto, hvortil mange jøder hadde flyttet på grunn av at de ikke var velkomne i Montréal, var meget skeptisk innstilt til disse utlendingene og ville ikke integreres med dem. Blant annet fikk jøder inngangsforbud til sportsklubber og andre foreninger. De over 35 000 jødene i Toronto samlet seg derfor i én del av byen, Kensington Market, og møtte motstand hvis de forsøkte å bevege seg utenfor grensene som den hvite lokalbefolkningen hadde satt opp.
En slik grense var et strandområde i byen hvor det var skilt som sa at det var for «gentiles only». Skiltene hadde blitt satt opp fordi mange lokale innbyggere klaget på at jødene ikke respekterte strandlivet, men bråkte og forsøplet. Bak dette igjen lå en allmenn mistenksomhet mot jødene. Da Europa på begynnelsen av 1930-tallet startet å bekjempe den jødiske innflytelsen og de bolsjevikiske revolusjonsforsøkene i sine hjemland, var man også i Canada klar over hva som skjedde på det Europeiske kontinentet. Det var også sterke nasjonalsosialistiske og andre rasebevisste krefter i Canada.
«Swastika Club»
I 1933 opplevde Toronto en ekstrem varmebølge med opp til 38 grader, og stranden ble derfor det naturlige tilfluktsstedet for byens befolkning. Dette også for jødene som gang på gang tok seg til det forbudte strandområdet. For å forhindre dette ble det opprettet en gruppe som gikk under navnet «Swastika Club» med det opprinnelige formålet å holde stranden «ren og pen», altså å holde borte de man oppfattet som inntrengere. Denne gruppen fikk raskt over 400 medlemmer og besto hovedsakelig av arbeidergutter. Medlemmene satte opp plakater, demonstrerte (også på stranden) og patruljerte strandområdet med hakekors malt på trøyene sine. Disse guttene var godt likt av innbyggerne i Toronto.
Opprettelsen av denne organisasjonen førte til motreaksjoner som mange mente bekreftet at det var en sterk jødisk innflytelse bak kulissene. Lobbyorganisasjonen Canadian Jewish Congress førte nemlig samtaler direkte med Torontos borgermester, William James Stewart, om å forby Swastika Club. Dette skapte ytterligere mistenksomhet mot den jødiske befolkningen. Mindre konfrontasjoner og sammenstøt fant også sted i flere uker mellom jødiske ungdomsgjenger og medlemmer av Swastika Club.
Raseopptøyene i Christie Pits
Den 16. august 1933, en onsdags kveld, ble det spilt en amatørkamp i softball i Christie Pits Park. På den ene siden sto et lag bestående av canadiere, The St. Peters team, og på den andre siden det jødiske laget The Harbord team. Mot slutten av kampen ble et hakekors-banner rullet ut på en bakketopp bak St. Peters’ tribune. De jødiske fansene, omtalt av politiet som hooligans, tok dette som en krigserklæring og stormet bakken. Sammen med dem ruset de jødiske softball-spillerne med sine balltre hevet til slag. Spillerne som ikke deltok i bråket sto som forstenet mens deres balltre ble rykket ifra dem for å brukes i bråket.
De canadiske ungdommene på bakketoppen hadde imidlertid ikke for hensikt å flykte og bli mishandlet, men gikk istedet til motangrep. Snart sloss hundrevis av mennesker med balltre, steiner og never. Opptøyene fortsatte så på Bloor Street hvor også knuste flakser ble brukt som våpen. Politiet ankom, men klarte ikke rote ned gruppene. Ved 21-tiden ble det pause i bråket da politi på hester og motorsykler klarte å skille de to gruppene. En halvtime senere var de igang igjen. Nå med forsterkninger på begge sider, inkludert «en vognlast med jøder».
Tusenvis av tilskuere hadde nå kommet til stedet. Raseopptøyene pågikk helt frem til etter midnatt. Ingen døde under de seks timers lange opptøyene, men mange ble skadet. Fire canadiske ungdommer ble pågrepet, men ble senere sluppet fri grunnet mangel på bevis.
Raseopptøyene fikk stor mediaoppmerksomhet og Toronto Daily Star skrev følgende den 17. august:
Mens grupper av jødiske og ikke-jødiske ungdommer svingte knyttnever og klubber i en serie voldelige slagsmål om et hvitt flagg med et hakekorssymbol ved Williwvale Park i går kveld, ble et publikum på over 10 000 innbyggere, opphisset av ropene «Heil Hitler», forvandlet til en uorganisert mobb. For å prøve å se de faktiske kjempende søkte denne mobben vilt ved parken og de omkringliggende gatene, som snart utviklet seg til vold og styrking av etniske følelser, til et av de verste slagsmålene byen har sett.
Mange ble skadet og mange fikk behov for lege- og sykehus. Skaller sprakk, øyne svartnet og kropper ble slått sønder når bokstavelig talt dusinvis av mennesker, unge som gamle, mange av dem ikke-kjempende tilskuere, ble skadet mer eller mindre alvorlig av de mangfoldige stygge våpnene i hendene på fanatiske, uansvarlige og unge hooligans, både jøder og ikke-jøder.
Sosiologene Cyrill Levitt og Dr. William Shaffir har sammen skrevet boken The Riot at Christie Pits (1987). Utfra dusinvis med intervjuer av personer som var involvert beskriver forfatterne hendelsen som idag er noe av en legende. På grunn av at hendelsen har legendestatus er det mange forskjellige opplysninger om hvor mange som deltok i opptøyene. Noen har oppgitt at 10 000 personer deltok, mens forfatterne bedømmer at 200–300 mennesker deltok i opptøyene, men at det utover dette også var «noen tusen tilskuere».
Den ene av forfatterne, Cyril Levitt, sier:
Utfra de menneskene vi har snakket med representerer dette [Christie Pits Park-opptøyene] en veldig betydelig forandring. I bunn og grunn var budskapet: «Du har ikke samme straffefrihet som tidligere» … mennesker følte stolthet over at de sloss tilbake.
