Hjem Artikler Kommentar Refleksjoner angående debatten om konflikten i Ukraina

Refleksjoner angående debatten om konflikten i Ukraina

0

KOMMENTAR I denne teksten tar jeg opp vanskelighetene med å bevise eller vite ting vedrørende store som små spørsmål rundt krigen. Jeg tror også at valget av side kommer av hva personen hater minst.

Ukrainske tropper (arkivbilde).
Foto: Ukrainas forsvarsdepartement (CC BY-SA 2.0).

Jag føler at situasjonen nå har roet seg ned litt, den opprinnelige lidenskapen har ebbet ut. Lik et barslagsmål er to menn lei av å slåss og krangle med hverandre og har nå gått videre med fornøyelsen av å jage kvinnfolk. Den mer rolige holdningen gjør at jeg forhåpentligvis kan nå frem til folk.

Siden Russland angrep Ukraina har jeg ikke gravd meg ned i konflikten. Det lille jeg har viet til konflikten har i stedet gått til å iaktta hvordan folk debatterer mot hverandre. Debatten utenfor den nasjonale sfæren har vært like polariserende som da koronadebatten var på det mest opphetede. Fakta, hendelser, vitnesbyrd, propaganda og nyhetsreportasjer, alt ble støtt og bløtt under opphetede former mellom de som hadde valgt side. Men også deler av den nasjonale diskusjonen hadde delvis slik retorikk. Støtter du Russland, ja da er du en putinist. Støtter du Ukraina? Da er du en NATO-forfektende jødeelsker!

På Flashback er retorikken enda mer ødeleggende, da det finnes brukere som systematisk går inn i hver tråd for å skrive (skrike) ut sitt ofte ensformige hat mot fremfor alt russere, likedan er det på flere sosiale medier. Dette statssponsede hatet er noe som fremfor alt podcasten Lederperspektiv har løftet frem flere ganger, og med rette. Dette landet påstår seg å ha skapt «hets mot folkegruppe»-paragrafen for å beskytte minoriteter, og russere er definitivt minoritet i Sverige. Likevel tillater man og gjødsler dette hatet, hvilket viser at deres retorikk er falsk og æreløs. Ta en russerhaters budskap og bytt ut ordet «russer» med «jøde». Hadde du siden publisert budskapet, da kan jeg love dere at dere hadde hatt politietaten etter dere. Maktens retorikk om å ville beskytte minoriteter er altså falsk, de beskytter ikke folk med utenlandsk opphav de ikke liker.

Buffet av grunner til å hate

Denne konflikten er så komplisert at en person kan ta mange legitime uretter fra begge sider fra historien, eller fra nåtiden, for å berettige sitt hat mot Russland eller Ukraina og Vesten. Russland kan man ikke støtte, for de har historisk bekjempet Det Tredje Riket og kuet folk omkring ved å flytte russere inn i deres land. Ukraina er dårlig, de er jødenes knehunder med en jødisk president. Støtter man Ukraina, så støtter man den jødifiserte verdensordningen. Men Putin har flere jødiske oligarker, så Putin er også dårlig, kontrer den andre. Min personlige favoritt i det opphetede diskusjonene jeg har sett er et innlegg fra Dan Berner som han skrev på Telegram, og som jeg har klippet ut.

«Motbeviser vitnesbyrdene»? Dra den om Holocaust også. «Vitnesbyrd» er ikke verd en dritt når vitnene er partiske og dessuten befinner seg i seierherrens vold.

«Dra den om Holocaust også» er definitivt noe som bør kulturpopulariseres, synes jeg.

Min teori: Debatten handler egentlig om hva som er minst dårlig for hvite

Etter å ha observert debatten, er min teori at folk velger side ganske omgående, det valget gjøres utifra hva de hater mest. Det er det folk hater mest som de angriper i denne konfilkten, diskusjonen handler derfor egentlig om hvilken part som er mindre dårlig for hvite mennesker. For i sannhetens navn tror jeg mange i vår sfære føler at begge alternativene er dårlige, så folk burde ikke bli så opprørte om noen annen person har et annet syn på en hendelse som går mot den siden de har valgt å hate minst. Men hva folk gjør ifølge min teori er at de fanges inn i nyhetsrapporteringen ettersom de ofte er særskilt nyhetsinteresserte (hvilket gjør at man fanges inn i medias valgte narrativ). Siden tror jeg fremfor alt i vår sfære at testosteronet har pumpet på høyt turtall da en krig i nærheten er blitt startet. Alle disse faktorene gjør at personens vanlige hat blir til et mer lidenskapelig hat med den følge at man i visse tilfeller slakker på den logiske resonneringsevnen, eller den intellektuelle ærligheten, når man observerer ulike krigshendelser. Nivået av det lidenskapelige hatet er dog mindre enn hva det er hos andre politiske grupperinger i landet.

Selv om begge alternativene er dårlige, blir folk likevel følelsesmessig opprørte og kan ikke la være å debattere mot hverandre om diverse hendelser under krigen. Disse døde barna viser at Russland er dårlig, disse nyhetene er falske, igjen viser Vesten at de kun bedriver løgn! Slik låter det, og å bare se en situasjon fra to sider er en dikotomi jeg advarte mot ved krigens begynnelse. Dessuten liker jeg ikke at man forsøker å rettferdiggjøre at en side er dårlig på grunn av noen døde sivile i en krig, det lukter litt for mye pasifisme og humanisme for min del. Retorikken fra debattantene blir oftest absolutt, tilspisset og altomfattende når man anklager den andre siden for å rettferdiggjøre den siden de hater minst. Robert Eklunds overskrift (Russland bærer alene ansvaret for alle sivile ukrainske dødsofre) på sin artikkel er et utmerket eksempel på dette. Jeg holder ikke med ham, men det er ikke noe jeg tenker å argumentere for her. Da jeg spurte Eklund hvorfor han valgte den overskriften, var svaret at han ville skape en debatt, og om det var hensikten, ja da synes jeg at han lyktes med 41 kommentarer og visse som ble opprørte over teksten. Men forhåpentligvis fikk han visse som lidenskapelig hater Vesten til å tenke seg om litt ekstra ved neste krigshendelse som skulle analyseres.

Russland lyver også

Eklund løftet frem i sin artikkel at også Russland lyver i sin propaganda, noe han syntes at mange av dem som hater Vesten synes å glemme. Jeg holder med ham i det. Selv om Russland ikke er like gode til å lyve som Vesten er, så innebærer det ikke at de ikke gjør det. Russland, som en gang tilhørte og styrte Sovjetunionen, har en lang tradisjon med å skape feilaktig informasjon, dere har vel ikke glemt Yuri Bezmenovs intervju?

Siden synes jeg flere bør ta noen steg tilbake i sin selvsikkerhet når det kommer til å forsøke å tolke hendelser slik som bombingen av Kramatorsk eller de døde sivile i byen Bucha. Mange velger ofte med enorm selvsikkerhet synderen allerede samme dag. Selv om hendelsene er hundrevis av mil fra hvor man selv er. Der to entiteter bruker minst to ulike språk og en språkbruk du selv antakelig ikke forstår. I land og områder som du antakelig aldri en gang har besøkt. I områder der begge partene slåss for å vinne, og som har vist at man også er klar til å implementere svart propagada i den psykologiske krigføringen. Siden brukes våpen som du mest trolig bare har en ytterst overfladisk kunnskap om.

Om den ene siden driter i dette og fortsetter å kjøre på med sin selvsikkerhet, så still spørsmål. Min erfaring er at det er betydelig enklere å stille spørsmål ved noe enn å lykkes med å bevise sine egne påstander.

Hva er egentlig best for hvite?

Jeg var inne og snuste på denne spørsmålsstillingen tidligere i min tekst. For å være ærlig vet jeg ikke hvilket utfall som er best for hvite europeere i denne krigen. Jeg tror at få mennesker i forhold til jordens folketall vet svaret på dette spørsmålet. Det finnes antydninger om at store forandringer skjer akkurat nå med tanke på at Vesten ikke har respektert eiendomsretten for Russlands valutareserve eller enkelte russiske statsborgeres penger. Informasjonen fra eksperter innenfor en rekke ulike områder tror jeg ikke en gang våre riksdagsmenn har tilgang til. Det kompliserte geopolitiske spillet er så omfattende at jeg føler at jeg ikke kan ha en faktabasert mening om spørsmålet. Jeg ville få et bedre bilde av å lese et titalls bøker om flere emner, men jeg er likevel utestengt fra den ekspertise som statsministre og presidenter har, og også det hemmelighetskremmeri som stater tvinges til å ha for å ikke vise pokerhånden sin for fienden.

Dette gjør at jeg ikke tar medier eller hva folk sier i denne konflikten på særlig stort alvor, for jeg tror definitivt heller ikke at de har tilstrekkelig med kunnskaper i deres rapportering, hvilket gjør at jeg ikke kommer nærmere et korrekt svar på spørsmålet. Skulle noen forsøke, så ville antakelig svaret for det meste bli veldig overfladisk. Av denne grunn lar jeg meg ikke suges inn i den opphetede debatten, for den føles helt unødig og det gir ingenting. I den hensikt å overdrevent male et klart og tydelig bilde for dere, ser jeg kunnskapsnivåene (også blant nasjonale) ligge nær Beavis og Butthead, spesielt med tanke på hvor komplisert emnet egentlig er.

På tross av det siste avsnittet vil jeg likevel legge frem at Max Rosenfors syntes at debattene på Telegramkanalen hadde et mye høyere nivå og var mye mer ryddige enn på øvirge steder han hadde sett. Dette er selvfølgelig noe positivt som jeg synes er verdt å få frem. Siden vil jeg til slutt påpeke at vi ikke krangler like mye som venstreliberale i dette spørsmålet, et poeng jeg har løftet frem i en tidligere kronikk, hvilket også er veldig positivt.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
0 Comments
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg