Hjem Historie Romerne stormer den jødiske festningen Masada

Romerne stormer den jødiske festningen Masada

1
DEL

HISTORIE Den 16. april år 73 inntok romerske tropper den siste jødiske festningen Masada, i kjølvannet av den jødisk-romerske krigen. Ifølge den jødiske historikeren Josephus (37 – ca. 100), som selv deltok i krigen, begikk de jødiske forsvarerne kollektivt selvmord.

Den jødiske festningen Masada.
Den jødiske festningen Masada.

Den første jødisk-romerske krigen (66–70) var en av de tre største krigene mellom romerne og jødene i antikken. Den andre jødiske krigen var den ekstremt blodige Kitos-krigen (115–117) som ble kjempet i flere land, og den tredje var Bar Kokhba-krigen (132–135). I disse krigene forsøkte jødiske grupper å beseire romerriket for å selv bli den ledende verdensmakten. Disse ambisjonene om verdensherredømme bekreftes såvel av den jødiske historikeren Josephus som av romerne Tacitus og Suetonius. Suetonius beskrev bakgrunnen til den første jødiske krigen slik:

I hele Orienten var det spredt en gammel etablert tro at det var forutbestemt at menn fra Judea skulle styre verden (Vespasianus 4:5).

Den messianske krigen gikk dårlig for jødene, og da Titus og de romerske legionene stormet Jerusalem i år 70 og brant ned det jødiske tempelet, var den første jødiske krigen så og si over. Men etter Jerusalems fall fortsatte spredte tropper av jødiske fanatikere å gjøre væpnet motstand og støttet seg til et antall festninger som lå i utilgjengelige områder. Disse festningene inntok romerne én etter én de påfølgende årene. Den siste festningen var Masada, som lå på toppen av et fjell i ørkenen i det nåværende Israel.

Den jødiske festningen Masada.
Den jødiske festningen Masada.

Festningen Masada ble sannsynligvis reist under Herodes’ regjeringstid, cirka år 15 fvt., som et tilfluktssted i tilfelle krig eller opprør. Det var en formidabel forsvarskonstruksjon – avsidesliggende i ørkenen og på toppen av et fjell med utsikt over Dødehavet. Festningen hadde ved krigens utbrudd i år 66 blitt berøvet fra romerne gjennom et kupp av jødiske terrorister, såkalte sikariere.

Sikarierne var en gruppe jødiske militante, sannsynligvis en utbrytergruppe av den militante nasjonalistiske sekten selotene, eller en gruppe innad i selotene. Sikari betyr «knivmenn», etter «sicae», som var navnet på en liten kniv. Sikarierne gjorde seg kjent for å snikmyrde sine politiske fiender med denne typen kniver, som de ofte gjemte under klærne sine. Etter den jødiske krigen og Jerusalems fall, tok de overlevende sikarierne, muligens et tusentalls, tilflukt i Masada under ledelse av den jødiske fanatikeren Eleazar.

Keiser Augustus.
Keiser Augustus.

Under siste del av år 72 startet den romerske guvernøren over Judea, Lucius Flavius Silva, beleiringen av Masada. Med seg hadde han den tiende romerske legionen Fretensis (Legio X Fretensis). Den tiende legionen var opprettet av keiser Augustus cirka år 40 fvt. under den romerske borgerkrigen. Legionen hadde deltatt i mange berømte slag. Fra og med år 67 deltok legionen i den jødiske krigen. Beleiringen av Masada var en utmerket mulighet for den tiende legionen å hevne det faktum at den hadde mistet en (ørne)standart i krigen – noe som var forbundet med stor vanære. Da legionen var stasjonert i Judea, hadde den et svin som sitt symbol, trolig for å ydmyke jødene.

Da den egentlige krigen var over, fantes det ikke lenger noen umiddelbar militær nødvendighet av å erobre Masada, dels fordi festningen lå veldig isolert til, dels fordi sikarierne var for svake til å kunne starte en ny krig. Men sikarierne benyttet Masada som base for røvertokter og terroriserte det omliggende området. De hadde, ifølge Josephus, blant annet gjennomført en massakre på 700 sivile i en nærliggende oase, Ein-Gedi. Det var derfor viktig for romerne å knuse denne siste jødiske festningen for å vise befolkningen hvem som bestemte.

Romerne bygde en enorm rampe opp til muren.
Romerne bygde en enorm rampe opp til muren.

Romerne, som var ubestridte mestere i beleiringsteknikk, bygde omfattende konstruksjoner for å kunne ta seg opp fjellet og nå murene. De startet beleiringen ved å bygge en mur rundt hele fjellet og stengte effektivt forsvarene inne. Etterpå bygde de, med hjelp av jødiske fanger, en enorm rampe opp sørsiden av fjellet. For å nå dette målet ble det brukt tusenvis av tonn med stein og jord. Rampen var klar våren 73, og et beleiringstårn med en rambukk førtes opp rampen. Den 16. april år 73 lyktes de å bryte gjennom Masadas mur og storme festningen.

Dessverre er den eneste bevarte kilden til beleiringen av Masada ett verk, «Den jødiske krigen», av den jødiske historikeren Josephus. Josephus hadde selv deltatt på jødenes side under krigen – før han selv ble tatt til fange, byttet side og ble propagandist for romerne. Josephus er kjent for å overdrive og har til dels hatt en vilje til å forsvare jødenes sak, men samtidig føre Roms tale, ettersom han skrev sin bok under romersk beskyttelse. Man må derfor ta noen av opplysningene med en klype salt.

640px-romanlegions_ny

Ifølge Josephus valgte alle de jødiske forsvarerne å kollektivt begå selvmord, da de innså at Masada ville falle. Men da selvmord var forbudt i henhold til deres religion, måtte de i stedet ta livet av hverandre. Til sammen skal rundt 1 000 sikariere, også kvinner og barn, ha latt seg drepe den dagen. De eneste overlevende skal ifølge Josephus ha vært noen få kvinner og barn som gjemte seg i en hule mens massakren pågikk.

Delta i debatten

Start diskusjonen

Bli varslet om
avatar
wpDiscuz