Hjem Artikler Røtter del 2: Europeisk forhistorie

Røtter del 2: Europeisk forhistorie

0
DEL

RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den andre artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.

Jordbruket oppstår selvstendig på minst to steder på jorden: I den gamle verden, Eurasia, og i den nye verden, Amerika. De eldste sporene etter jordbruk, fra omkring 12 000 år siden, kommer fra Den fruktbare halvmåne som strekker seg fra sørøstre Anatolia (dagens Tyrkia) til Midtøsten, så langt som Kuwait. På dette tidspunktet er det ikke bare det tidligste jordbruket som oppstår; på samme tid begynner isen å smelte over den skandinaviske halvøya, og de første menneskene kommer inn i Skåne (i det minste de første menneskene siden forrige mellomistid).

Det er noe av et mysterium for arkeologene hvorfor mennesket gikk bort fra det relativt ubesværlige jeger-samler-livet til det mer slitsomme jordbrukslivet. Klimaforandringer er en mulig forklaring. En annen er at mennesket som følge av høy befolkningstetthet ble tvunget til å gå over til en ny diett som ga mer mat per arealenhet. Da jordbruket så vel var kommet i gang, så førte det til at de jordbrukende folkene produserte en større mengde barn enn jeger-samlerne og de erobret sake, men sikkert jeger-samlernes landområder, generasjon etter generasjon. På denne måten ble jordbruket spredt fra Anatolia til Balkan og videre gjennom Europa, først og fremst langs Donau og Middelhavet.

Disse jordbrukerne foretrakk å bruke løss, som det finnes rikelig av i Sentraleuropa. Jordbrukerne bodde i langhus i små landsbyer. Det var ikke bare teknologien og ideen bak jordbruket som ble spredt, men også folket som praktiserte jordbruk. Med jordbruket trengte et middelhavs- eller midtøstenfolk inn i Europa, som til veldig stor del erstattet den europeiske jeger-samleren, spesielt i Sør-Europa. Jordbrukerne blandet seg relativt lite på sin vei over vårt kontinent, og nådde til slutt Skandinavia og Skottland rundt 4 000 f.Kr. Vi skal ha i baktanke at på denne tiden var kornsortene ikke tilpasset nordisk klima.

Carleton Coon skriver i sin informative bok «The Races of Europe» at denne invaderende jordbruksbefolkningen hadde relativt liten skalle, var kort, feminin i utseendet [relativ til Europas jeger-samlere] og av middelhavstype.

Steinalderen deles opp i paleolitikum (fra menneskets begynnelse til ca. 10 000 f.Kr.), mesolitikum (ca. 10 000 f.Kr. til neolitikum) og neolitikum. I Vest-Europa defineres starten på neolitikum i ett område fra og med at matproduksjon kom til området; det vil si fra og med at jordbruk eller husdyrhold ble introdusert. I Øst-Europa er definisjonen noe annerledes; der regnes nemlig bruk av keramikk som startskuddet på neolitikum. Definisjonene er likevel beslektet da bruken av keramikk tillater at man fremstiller stivelse, og på den måten gjør stivelsen høsten av landbruket lettere tilgjengelig for menneskene.

Den opprinnelige skandinaviske Ertebøllekulturen er markert med rødt.

Blant jeger-samlerne som kunne by de invaderende jordbrukerne på relativ robust motstand finner vi Ertebøllekulturen i søndre Skandinavia. Det arkeologiske begrepet «kultur» er generelt synonymt med «folk». Disse jeger-samlerne var en fisk- og skalldyrspisende kultur rundt 5 200–4 000 f.Kr. som i og med sin matkilde var relativt bofast og hadde høy befolkningstetthet til å være jeger-samlere. Også i Norges fjorder og i de store skogene som utbredte seg i Nord-Europa klarte den europeiske jeger-samleren å overleve på mange steder.

I Øst-Europa når jordbrukerne til elven Søndre Buh i vestre Ukraina før deres fremfart stoppes. Et blandingsfolk oppstår i grenselandet rundt elven Dnjepr (Sredny Stog-kulturen) mellom jordbrukerne og det grovere Cro-Magnon-mennesket øst for Dnjepr-elven. J.P. Mallory skriver i boken «In Search of the Indo-Europeans» (1989): «Generelt så kan Sredny Stog-folket beskrives som proto-europida av middel til lang kroppslengde, mer grasiøs enn Dnjepr Donets-folket [Cro-Magnon-menneskene østover], men fortsatt robuste sammenliknet med sine samtidige i Trypillja-kulturen [jordbrukere vestover].»

Søndre Bug-elven er markert med mørkeblått. Østover finnes elven Dnjepr, marked med lyseblått.

Cro-Magnon-mennesket er navnet på jeger-samleren i Europa. Jeg skal passe på å understreke at de genetiske arkeologene snakker om to typer jeger-samlere i Europa, dels det som på engelsk kalles for Western Hunter Gatherer (WHG), hvilket her vil kalles for vestlige jegere, og dels det som kalles for Ancient North Eurasian (ANE), hvilket her vil kalles for mammutjegere. Begge rasene så europeiske ut.

Den vestlige jegeren finnes i hele Europa før den jordbrukende middelhavstypen trenger inn og erstatter, og i mindre utstrekning blander seg, med ham. Han overlever dog i Nord-Europa. Man har sett utifra gentester av gamle skjelett at blø øyne fantes blant vestlige jegere, og det tros at det var hos ham som blå øyne oppsto, men det er for tidlig å si akkurat hvor vanlig blå øyne var. Størst avstamming fra både den vestlige jegeren og mammutjegeren i dag har folket rundt Østersjøen (se siste side av «Lazardis et al. 2014»). Den fysiske antropologien viser at den vestlige jegeren var lang, hadde kraftig kjeve, ganske kraftige øyebrynsben og høy hodeskalle. Jeg forestiller meg at Kristian Luuk er ganske lik denne vestlige jegeren.

Mammutjegeren var også grov i utseendet og lang; i Dnjepr Donets rundt 172 cm. (side 191, Mallory). Denne lengden imponerer selvfølgelig ikke oss i dag, men på den tiden var de veldig lange; svenske rekrutter ble så lange først rundt 1890. Mammutjegerne utbredte seg over hele nordre Eurasia, fra Bajkalsjøen i Sibir og helt inn i Europa.

Til tross for at jordbrukerne i stor grad trengte bort både Europas steinalderfolk, de vestlige jegerne og mammutjegerne, så vet vi fra genetiske studier at dagens nordeuropeere hovedsakelig er etterkommere etter de europeiske steinaldermenneskene, fremfor alt den vestlige jegeren, og at søreuropeerne har fått nesten en tredjedel av sitt DNA fra de europeiske steinaldermenneskene. De gjorde altså genetisk comeback!

Når den europeiske jeger-samleren kommer tilbake til Europa er det i en noe utblandet form, gjennom det nydannede indoeuropeiske folket.

Halvparten av verdens befolkning snakker i dag indoeuropeiske språk, og mange av disse har mer eller mindre indoeuropeisk herkomst; sterkest er denne arven i Nord-Europa.

For at indoeuropeerne, et folk som tros stamme fra de ukrainske steppene, skal ha erobret og etterlatt genetisk, lingvistisk og kulturell arv over i prinsipp alt land fra Irland i vest til nordvestre Kina i øst, fra Nordkapp i nord til Sri Lanka i sør, så krevdes det noe eksepsjonelt. Hvilke var disse tidligere indoeuropeerne, og hva var deres overtak?

Denne typen spørsmål har det blitt grublet over i over 200 år. Jeg tenker presentere hva jeg tror er den mest sannsynlige forklaringen, basert på genetiske studier, arkeologi og fysisk antropologi. Dette er også den mest populære forklaringen, både blant forskere og lekmenn.

De tidlige indoeuropeerne og deres styrke

Mammuten dør ut samtidig med at innlandsisen trekker seg tilbake, og annen megafauna med dem; sannsynligvis som følge av klimaendringer og menneskelig jakt. På denne tiden blir mammutjegerne tvunget til å endre livsstil. De klarer den utrolige oppgaven å temme hesten, hvilket vi vet skjedde et sted ved østre Ukraina, kanskje før 4 000 f.Kr. Denne stordåden forandret verdenshistorien.

Temmingen ga et overtak i krig; kan man ri så kan man raskere mobilisere menn, selv om man i begynnelsen sannsynligvis ikke kunne slåss fra hesteryggen. Hesten ga dog et overtak gjennom hoppens melk. Et laktosetolerant folk kan få ut betydelig mer energi fra buskap enn et laktoseintolerant folk som tvinges til å slakte dyrene. Mer energi kan potensielt lede til flere krigerske menn. Så selv om omkringliggende folk lærte seg å ri på hest, så kunne de ikke kopiere genet for laktosetoleranse. Hoppemelk inneholder for øvrig mer laktose enn kumelk.

Den europeiske genmutasjonen for laktosetoleranse finnes også hos en del indere, hvilket forklares av at mutasjonen er bundet til indoeuropeere og kom dit med disses invasjon av subkontinentet.

Dette ridende folket, tidligere mammutjegere, snakket kanskje et finsk-ugrisk språk. De erobrer nå et bofast, jordbrukende folk som snakker et annet språk og har aner sørfra (med koblinger til Kaukasus). De slår ihjel mennene og tar kvinnene. Detter skaper etterhvert Jamnakulturen i dagens Ukraina; sammensmeltingen av de to språkene gir oss indoeuropeisk. Hos disse tidlige indoeuropeerne så dominerer mammutjegerne totalt det mannlige Y-kromosomet, mens mitokondrie-DNA-et, som kun nedarves fra mor, er fra jordbrukerne.

Ettersom Y-kromosomet kun arves fra far, og mitokondrie-DNA-et kun arves fra mor, så blandes ikke disse seg ved hver ny generasjon. De kalles med et felles navn for haplogrupper. Ettersom ingen blanding skjer så er mitt Y-kromosom det samme som mine mannlige forfedres Y-kromosom, eksempelvis min farfars farfars farfars far (sett bort fra eventuelle mutasjoner). Mitt mitokondrie-DNA er identisk med min mormors mormors mormors mor.

DNA-spor tyder på at jordbrukerne, som mammutjegerne blandet seg med, var mer lik dagens georgiere enn dagens sardinere; de var altså ikke riktig samme type jordbruker som spredte seg over mesteparten av Europa. Dette er dog ikke helt utredet og er sannsynligvis mer komplekst enn at jordbrukerne bare var fra én populasjon. Sardinerne er for øvrig det nærmeste vi har den gammeleuropeiske jordbrukerbefolkningen, som opprinnelig kom fra Den fruktbare halvmåne.

En del mener at minner etter sammensmeltingen av jeger-samlerne og jordbrukerne finnes i legender og gudesagaer; i kampen mellom æser og vaner, og eventuelt i historien om Sabinerinnerovet (en romersk legende).

Jeg kaster inn ytterlige et forbehold: Det er nemlig ikke med sikkerhet at utviklingen inntraff slik som jeg har beskrevet det her. Kanskje blandet mammutjegerne og jordbrukerne seg før hesten ble temmet. Kanskje var det hele en gradvis blanding og etnogenesis.

Det er sannsynlig, men ikke med sikkerhet bevist, at teorien med laktosetoleranse er en betydelig årsak til indoeuropeernes ekspansjon. Det er kanskje ikke sikkert at et slikt overtak var nødvendig for ekspansjonen. Den germanske erobringen av hele Europa og deler av Nord-Afrika, som førte til Romerrikets fall, viser at ekspansjon og erobring av enorme landområder kan skje uten et teknologisk overtak. Alt som krevdes den gangen, for å uttrykke meg i Nietzsches termer, var det blonde beistets jakt på ære og herrevelde.

Uansett hvordan detaljene til indoeuropeernes etnogenesis ser ut, så tyder beregninger på at Europas befolkning ble halvert rundt år 3 000 f.K. På visse plasser synker befolkningstettheten mer enn så, samtidig med den indoeuropeiske stridsøkskulturens utbredelse. Europas befolkning innhenter seg ikke på i det minste 1 000 år, for det nye folket, indoeuropeerne, driver ikke med jordbruk i på langt nær samme utstrekning som det tidligere folket. Byer og mesteparten av alt jordbruk forsvinner fra Nord-Europa, og den tidligere jordbrukerbefolkningen forsvinner. Med tanke på jordbrukernes nesten totale utryddelse i Nord-Europa, virker det som at indoeuropeerne ikke engang tok jordbrukerne til slaver, men slo ihjel dem med sine stridsøkser. I søndre Europa derimot, så blander arierne seg med jordbrukerne, sannsynligvis som følge av en høyere befolkningstetthet blant jordbrukerne enn i Nord-Europa.

Her utmerker dog Skandinavia og deler av Jugoslavia seg, ettersom jeger-samlernes Y-haplogruppe I er vanlig hos oss, til tross for at vi har stort indoeuropeisk opphav; I Sverige har omtrent 40 prosent av mennene denne haplogruppen. Dette indikerer at de skandinaviske mennene ikke ble utkonkurrert av de invaderende indoeuropeiske folkene, men at de skandinaviske mennene tok indoeuropeernes kvinner i minst like stor utstrekning som det omvendte. Det samme må ha skjedd i de dinariske alpene på Balkan. Deres steinalderpopulasjon var noe annerledes sammenliknet med vår, men steinalderfolkets Y-haplogruppe har overlevd både jordbrukernes og indoeuropeernes invasjon også der. Dette er unikt, for i øvre Europa har indoeuropeerne erstattet de tidligere mennene. Vi kan legge merke til at steinaldermannen førte sine gener videre i akkurat de områdene som huser storvokste menn: Skandinavia og de Dinariske alpene, som strekker seg gjennom vestre Balkan.

Mer enn halvparten av Nord-Europas DNA kommer selv i dag fra Europas steinalderpopulasjon. Vi er 40–50 prosent vestlig jeger-samler, knapt 20 prosent mammutjeger og knapt 40 prosent sydlig jordbruker. Når vi beveger oss sørover i Europa øker andelen sydlig jordbruker på hovedsakelig den vestlige jeger-samlerens bekostning, men også på mammutjegerens («Lazardis et al. 2014»).

/Johan Persson

Les også:

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om