Hjem Artikler Røtter del 9: Vestover

Røtter del 9: Vestover

0
DEL

RASEHISTORIE Johan Persson presenterer her den siste artikkelen i en serie på ni artikler om genetikk, europeisk forhistorie og den ariske rasens utvikling.

På grunn av sin form kalles stridsøksen i arkeologien også for båtøks eller båtformet skafthullsøks. Ideen om å lage hull i steinen og tre skaftet gjennom det kan virke intuitivt, men er en relativt sen oppfinnelse. Eldre økser besto som regel av en stein fastsurret til et skaft.

La oss til slutt se på det området hvor arierne hadde aller størst genetisk avtrykk, hvilket er Europa og fremfor alt Nord-Europa. Den store ariske ekspansjonen over vårt kontinent skjer gjennom den båndkeramiske kulturen rundt år 3000 f.Kr. Kulturen kommer til å fortsette å leve videre i rundt seks århundrer. I Norden, nordre Polen og nordre Tyskland skiller den båndkeramiske kulturen seg noe fra den øvrige og kalles her for Stridsøkskulturen, etter den karakteristiske stridsøksen som dukker opp i mengder hvor som helst som arierne begav seg.

At Stridsøkskulturen har blitt navnet på akkurat de nordligste arierne er kanskje noe vilkårlig ettersom lederne blant steppefolket begynte å bære steinøkser allerede rundt 5200–4800 f.Kr., og da det gamle Europa ble angrepet fra steppen så dukker det opp steinøkser som er slipt til å ligne et hestehode. På den andre siden så det er naturligvis Tor og ikke den slaviske guden Perun eller den greske guden Zeus som har en hammer (stridsøks) til våpen.

Stridsøkskulturen skiller seg fra de ariske ekspansjonene østover og sørover ved at stridsøksfolket har mye mer arv fra den vestlige jegeren. Høyest konsentrasjon av vestlige jegere finner vi i dag rundt Østersjøen, blant skandinaver, finner og baltere; deretter kommer russere som har en høyere andel arv av vestlige jegere enn ukrainere.

Stridsøkskulturens (Corded Ware) største utbredelse er fra Holland i vest til Volga og Dnepr i øst, Skandinavia i nord til Sveits i sør.

Som for jamnafolket har arkeologene funnet relativt mange gravplasser sammenlignet med boplasser, hvilket tyder på buskapsdriving. Menn og kvinner ligger begravet på forskjellige måter. Mennene ligger på sin høyre side, med hodet rettet til venstre og ansiktet i sørlig retning. Kvinnene ligger på sin venstre side, med hodet rettet mot øst og ansiktet mot sør.

Apropos himmelretninger så vet vi at sanskrit og irsk hadde samme ord for såvel høyre som sør, «daksina» respektive «dess», hvilket får betraktes som bevis for at arierne orienterte seg etter himmelretningen øst, der daggry, Aurora, stiger opp.

Etter denne store ariske ekspansjonen i Europa har det skjedd ytterlige et antall store ariske ekspansjoner på vårt kontinent.

Balkans jernalder (ca. 1200 f.Kr.–100 e.Kr.)

Trakerne og dakerne var to folk som bodde på Balkan da grekere og romere nådde denne delen av Europa. Onomastikken, læren om navnene på mennesker og steder, viser at trakerne og dakerne var indoeuropeere. Vi vet dessverre lite om de to folkene utover hva grekere og romere skrev om dem. Ifølge Herodot var trakerne det mest tallrike folket etter inderne. Under trojakrigen var trojanerne alliert med trakerne. Både trakerne og dakerne ble beseiret av romerne.

I vestre Balkan, langs den dalmatiske kysten, bodde enda et arisk folk, illyrerne. Også de kom til å bli beseiret av romerne. De romerske keiserne Konstantin den store og Diokletian kom begge fra Illyria. Diokletian var den eneste romerske keiseren som frivillig abdiserte; alle andre ble avsatt eller døde i embedsrollen.

Urnemarkskulturen (1300–700 f.Kr.)

Urnemarkskulturen (1300–700 f.Kr.) som senere gikk over i Hallstattkulturen (800–500 f.Kr.) i Sentraleuropa var moderkulturen til illyrerne på Balkan, kelterne i Sentral- og Vest-Europa og villanovafolket i Italia, hvilket var romernes forfedre. Det var Hallstattkulturen som førte jernet til Skandinavia. Dessverre brente de sine døde i urner, hvilket «urnemark» refererer til, og derfor kan fysisk antropologi ikke med noen større sikkerhet si oss hvordan de så ut.

Illyrerne beskrives ihvertfall av grekerne som lange og velbygde. De bar halsringer av bronse hvilket vi vet at også kelterne, skyterne og andre europeiske folk gjorde. Det er mulig at albansk er det siste illyriske språket, men albansk begynte å nedskrives først på 1500-tallet, så det har rukket å forandre seg veldig mye siden illyrisk tid.

Kelterne (500–250 f.Kr.)

Kelternes store ekspansjon skjer rundt 500–250 f.Kr. Deres urhjem var sannsynligvis fra området rundt La Tène i Sveits og nordover, hvilket er grunnen til at den svenske arkeologen Hans Hildebrand døpte denne jernalderkulturen til La Tène-kulturen (muligens var kelternes urhjem noe lengre sørover, si i søndre Tyskland). La Tène-kulturen bygde videre på Urnemarks- og Hallstattkulturene, men hadde også viss kontakt med Middelhavsverden gjennom blant annet den greske kolonien Massalia (Marseille). Kelterne spredte seg over Frankrike og de britiske øyene, hvor språket til dels har levd videre til våre dager. I Bretagne, delen av Frankrike hvor et keltisk språk enda lever, så snakker ikke Asterix og Obelix gallisk, men bretonsk, et språk som kom til Bretagne med britiske flyktninger som flyktet fra de angripende angelsakserne rundt 500 e.Kr.

Platon regnet kelterne til de krigerske folkene som har for vane å beruse seg. Eudemos fra Rhodos vitner om kelternes enestående mot. Mens romerne med frykt husker hvordan kelterne plyndret Roma i 390 f.Kr., ifølge sagnet etter at den keltiske kongen Brennus hadde drukket romersk vin hvorpå han bestemte seg for å plyndre landet som gav denne drikken.

Kelterne sprer seg også østover og fra greske skildringer vet vi at de tok seg hele veien til Anatolias innland hvor de levde videre i noen generasjoner som leiesoldater før de forsvinner i historiens tåke. Kelterne erobret også Den iberiske halvøy hvor de blandet seg med urbefolkningen og skapte den keltibereriske kulturen. Der lagde de så gode sverd at romerne hermet etter dem. Foruten å ha vært leiesoldater for hele middelhavsområdet var kelterne kjent for å være dyktige håndverkere. Dominansen av Den iberiske halvøy var dog ikke total da ikke-IE-språk levde videre langs den iberiske kysten fra Catalonia til søndre Portugal helt frem til romernes erobring. Baskisk lever tross alt den dag i dag.

Kelterne både red og hadde hestetrukne kjerrer når de dro frem over Europa. Rir man er det praktisk med bukser i stedet for kjortel eller liknende og det var kelterne som spredte buksene over Vest-Europa. Gallerne, som jo var et keltisk folk, hadde blandet hårfarge. Caesar måtte ta fanger fra stammen Belgae, som var av delvis germansk opphav, for å få blonde fanger til sitt triumftog.

Brennus og hans del av byttet, av den franske maleren Paul Jamin.
Den iberiske halvøy 300 f.Kr.

Den keltiske ekspansjonen var i mangt og mye en forgjenger til den germanske ekspansjonen. Kelterne tok seg som sagt til Anatolia som leiesoldater, men også til andre deler like utenfor Europa. Keltere deltok i Alexander den stores felttog. Videre besto leiesoldatopprøret i 240–238 f.Kr. i Kartago hovedsakelig av keltere. Keltiske leiesoldater i tjeneste hos Ptolemeerdynastiet i Egypt gjorde opprør i 277–276 f.Kr. Knapt hundre år senere er galliske leiesoldater ansatt av samme dynasti delaktig i beleiringen av Abydos i midtre Egypt.

Skyterne

Samtidig som kelterne ekspanderer over hovedsakelig vestre Europa sprer de ridende skyterne seg ut over Øst-Europa og Asias steppelandskap. De var typisk ridende bueskyttere som var dyktige ryttere og sov i sine flyttbare teltvogner. Skyterne skal stamme fra et område i midtre Ukraina, like nord for Krim, for hvor enn deres konger døde så ble de ført tilbake og begravd akkurat der.

Et gullhalsbånd fra en skytisk gravhaug i Ukraina, fra 300-tallet f.Kr.

Øst for elven Don bodde et folk nærbeslektet med skyterne, sarmaterne (de som tjenestegjorde i Britannia for den romerske armeen). Ifølge Herodot skilte de seg fra skyterne for at de unge sarmatatiske mennene hadde giftet seg med amasoner og deres barn snakket derfor på en annerledes måte. På 300-tallet f.Kr. invaderte de Ukraina, Ungarn og Romania. Sarmaterne gikk deretter fullstendig under i krig mot germanere og hunere, med mindre osseterne er sarmaternes etterkommere.

Skyterne utbredte seg helt bort til Kina og genetiske studier har vist at de østlige skyterne var noe utblandet med tyrker- og mongolfolk. Den østligste skytiske kulturen var Ordoskulturen i nordre Kina. Arkeologiske funn fra kulturen viser at i det minste deler av folket hadde klare europeiske trekk.

Ordoskunst fra rundt 200 f.Kr. Som man kan se har mannen europeiske trekk.
Det skytiske ordosfolket innringet i rødt.

Romerne

Ettersom alle er godt kjent med Romerriket tenker jeg bare si noen få ord før vi hopper videre til germanerne. De romerske statuene fører snarere tankene til nordeuropeere enn til middelhavsfolk og på denne tiden var overklassen sannsynligvis betydelig mer arisk enn underklassen i Sør-Europa. I Sør-Europa hadde arierne ikke drept alle tidligere jordbrukere, men underkuet dem. Mange lærde menn har poengtert at den romerske overklassen hadde en del navn som ikke fører tankene til typiske latinere av i dag, slik som Rufus (rød), Flavius (lys, blond) og Ahenobarbus (kobberskjegg). Den store generalen Sulla, som var av meget fin romersk slekt, var faktisk rødblond og blåøyd. De kan dog ikke har vært alt for nordiske, for de så kelterne både som blonde og storvokste.

Germanerne

Det germanske språket er en blanding av det de før-ariske opprinnelige skandinavene, stridsøksfolket og Hallstattkulturen snakket. Den germanske lydendringen fra k til h er stor relativ til andre IE-språks lydendringer og skal være resultatet av at de opprinnelige skandinavene tok til seg et arisk språk som de hadde vansker med å uttale. Jeg nevnte i en tidligere artikkel at våre Y-kromosomer viser at de skandinaviske mennene klarte seg bedre enn resten av Europas menn under de ariske invasjonene. Den germanske ekspansjonen hadde sin begynnelse med kimbrerne, teutonerne og ambronernes invasjon av Frankrike, nordre Spania og nordre Italia, hvor de slåss og dessverre til slutt tapte mot romerne mellom 113 og 101 f.Kr. Disse tre folkene tros komme fra Jylland, mer om det bestrides de lærde. Den germanske ekspansjonen fortsetter helt frem til at vikingene kristnes.

Hvem var germanerne? Som sagt så hadde et folk fra sør kommet hit med jordbruket og til viss del trengt ut jeger-samlerne. Senere kom stridsøkskulturens ariere. Til slutt kom Hallstatt-mannen, som var norddisk i utseendet. Resultatet av blandingen mellom urfolket med Hallstatt ble et menneske som var lik Hallstatt-folket, men som var lengre og kraftigere samt hadde større skalle (se Coon). De germanske ekspansjonene er et for bredt emne å ta opp her, men Frihetskamp har allerede flere gode artikler om emnet. Jeg nøyer med med å nevne det lite kjente faktumet at goterne og gepidene, som opprinnelig kom fra Sverige, erobret Polen, Ukraina og Dakia (det vil si dagens Romania og omkringliggende områder) like før folkevandringene mot Romerriket tok på.

Les mer om germanerne på Frihetskamp:

Balterne

Vi pleier ikke snakke om en «baltisk ekspansjon», for hvis en slik skjedde, så kjenner vi ikke til den. Vi kjenner i stedet til en tilbakegang for det baltiske språket, som en gang i tiden ble snakket på et over seks ganger så stort område som i dag. Språkgruppen har måtte vike for hovedsakelig slaviske språk og tysk. Den vestbaltiske grenen er helt utdødd; den døde ut da gammelpreussisk forsvant rundt år 1700. Baltisk ble nedskrevet først på 1500-tallet, nærmere bestemt 1503.

Herodot nevner et folk ved navn «neuri» som meget vel kan være balterne. De bodde nord for de «jordbrukende skyterne» (sannsynligvis slaverne) og ble bortdrevet fra sitt land av en stor mengde ormer. Mallory påpeker at en grønn orm, zaltyz, hadde veldig stor betydning for de hedenske litauerne. Hvert hushold hadde en slik orm. Da den tyske orden kristnet litauerne samlet de inn ormene og brente dem på bål i byene.

Slaverne (ca. 400–900)

Det slaviske språket er det baltiske språkets nærmeste nabo. I egenskap av satem-språk er det heller ikke altfor langt unna indo-iransk. Slaverne dukker opp i verdenshistorien på tidlig 500-tall og i 545 skriver den østromerske historikeren Procopius om slaverne at «… de er barbarer som lever under demokrati, og tror på en tordengud til hvem de ofrer. […] De bor utspredt og flytter stadig sine bosettinger. Angående krig er de fremst fotsoldater med små skjold og stridsøkser. De er lettkledde og noen av dem går i strid nakne med bare kjønnet dekket […] de er lange og velbygde, deres kropper og hår er ikke veldig lyst og blondt, de er heller ikke mørke, de er alle litt rødblomstret. De lever et hardt liv og skjenker ingen tanker til bekvemmeligheter.»

Den gotiske historikeren Jordanes skriver at slaverne har «myrer og skogen til by», og en annen kilde sier at slaverne lever i ugjennomtrengelig skog, blant elver, innsjøer og myrer.

At slaverne bodde i skog og myr er sannsynligvis grunnen til at de kunne bevare sin særegenhet og klarte å unngå såvel germansk som skytisk herrevelde og kulturliv. Slavernes urhjem tros ligge rundt de enorme Pripjatmyrene i grenselandet mellom Polen, Hviterussland og Ukraina.

Jeg kan selvfølgelig ikke si bestemt hva som forårsaket slavernes ekspansjon, men jeg gjetter at da de tyrkisksnakkende hunnene, avarene og bulgarerne (språkmessig tyrkifiserte finno-ugrier) herjet de østeuropeiske steppene og satt goterne og gepidene i vei mot Roma, så ble det skapt et befolkningsvakuum som ble fylt av slaverne etter at de verste herjingene hadde avtatt.

Slavisk ble først nedskrevet på 800-tallet da misjonærene Krillos og Methidos oversatte bibelen til det som har kommet til å bli kalt kirkeslavisk. De nedtegnet Bibelen med det som har blitt døpt til det kyrilliske alfabetet.

Det tidlige slaviske språket fikk sin fremste utenforstående påvirkning fra germansk og iransk. Slavisk er som sagt, som iransk, et satemspråk. Fra iransk ble det lånt ord for paradis, hellig og gud samt ord for elvene Don, Dnepr og Dnestr. Fra germansk ble det blant annet lånt ord for stall, brød og hus. Ifølge Coon, den store autoriteten i den fysiske antropologien, var de tidlige slaverne av nordisk rase.

Det nordiske spørsmålet

Ordet arier har et bredt antall konnotasjoner og betydninger og det samme gjelder i høy utstrekning betegningen «nordisk». Nordisk kan betegne hvem som helst som stammer fra Norden, men i den fysiske antropologien har det snarere betydd «noen som ser typisk nordisk ut», hvilket innebærer at for eksempel en italiener som ser ut til ha betydelig avstamming fra Norden regnes som nordisk. Ettersom Nord-Europas befolkning kan spore mesteparten av sin avstamming til ariske ekspansjoner, først og fremst Stridsøkskulturen, så sammenfaller betegnelsene arisk og nordisk til stor del.

Ifølge Hans Günther har nordisk (arisk) blod dødd ut i India, Persia, Sør-Europa og til stor del i Nord-Europa ikke bare på grunn av raseblanding, men på grunn av at de nordiske krigerne har hatt en relativt høy dødelighet i krig. Det ligger en viss sannhet i dette ettersom det kontinentale Europas middelalderske krigeradel var mer nordisk enn den øvrige befolkningen. Nordiske folk har sikkert hatt biologiske bakdeler på sørlige breddegrader. Det skulle for eksempel ikke forbause meg om nordboere er relativt mer utsatte for malaria enn sørlendinger (malaria ble utryddet i Italia først under Mussolini).

Da gallerne plyndret Roma besatte de byen og forlot den først etter syv måneder. At de ga seg skal ha kommet av at de ble rammet av sørlige sykdommer og at de ikke tålte klimaet.

I Sør-Europa kom de første arierne og etter dem Urnemarksfolket, Hallstattfolket og germanerne til å blande seg med det sørlandske jordbruksfolket. Günther skriver om et slikt eksempel i «Europas raser»: «Her minnes vi den klassiske passasjen i eupatriden [=adelsmannen] Lykurgos’ tale mot Leokrates hvor han beklager nødvendigheten av å etter slaget ved Khaironeia utvide borgerretten [til 20 000 ikke-borgere] og betegner denne nødvendigheten som den vanskeligste i byens ulykke, da atenernes rene avstamning tidligere har vært deres største stolthet.»

Nede på kontinentet har den nordiske rasen bare vært en av mange raser og oppfatningen at det nordiske blodet en gang var relativt tallrikere der, men gjennom krig og den industrielle revolusjonen har kommet til å bli relativt fåtallig i forhold til den ikke-nordiske befolkningen, finnes hos alle slags forfattere før andre verdenskrig. De trekker frem alle mulige bevis for dette. For eksempel vises det at portrettmateriale tyder på at det nordiske elementet i Frankrike var særdeles sterkt i det gamle franske aristokratiet. Et interessant faktum å tenke på med tanke på at adelen siden den industrielle revolusjonen har hatt relativt høy dødelighet og samtidig lave fødselstall sammenliknet med resten av befolkningen.

Ariernes fremfart i Midtøsten skal ha blitt begrenset av sykdom og klima. Günther noterer i «Europas raser» at Italia har flere blonde på de stedene som ligger relativt høyt over havet. Dette mener han kommer av at det relativt kaldere klimaet på høy høyde har tillatt nordiske mennesker å konkurrere med sørlendinger.

I dag, da moderne medisin og teknologiens utvikling tillater nordboere å bosette seg over hele verden så er det nordiske blodet ironisk nok mer truet enn noensinne tidligere, ettersom vår arv er truet i alle nordiske kjerneland. Som avslutning på denne lange artikkelserien skulle jeg derfor ville låne enda noen ord fra Hans Günther:

I evighet kan kun renhet bestå.

/Johan Persson

Les også:

Delta i debatten

avatar
  Subscribe  
Bli varslet om