HISTORIE Den 8. juli 1934 appellerte Rudolf Hess for fred mellom nasjonene. Hess ville syv år senere fly til England for å forsøke å stoppe krigen som England og Frankrike startet ved å erklære Tyskland krig.
I propagandaen beskrives Adolf Hitler og de andre ledende personene i det nasjonalsosialistiske Tyskland som krigsgale. I virkeligheten ville ikke Hitler ha krig, og appellerte flere ganger for fred mellom nasjonene. Hitlers første utenrikspolitiske tale, i mai 1933, handlet om å sikre freden. Millioner av mennesker hadde ikke trengt å dø hvis de allierte hadde hørt på Hitlers tale om fred, tysk likestilling og forslagene om almen nedrustning.
Hitler var dessuten ikke alene; hans stedfortreder, Rudolf Hess, holdt den 8. juli 1934 en tale der han appellerte for fred mellom nasjonene. Hess holdt talen i Königsberg under et Gau-møte, men talen var også ment for det internasjonale publikum.
Talen hadde overskriften «Til verdens frontkjempere» (An die Frontkämpfer der Welt) og Hess talte utfra sine egne erfaringer som frontsoldat under første verdenskrig. Hess nevner i talen at de forskjellige nasjonenes frontsoldater under første verdenskrig delte samme byrder og i dag har felles bånd med hverandre. Frontsoldatene vil ha fred ettersom de har en indre samhørighet med den andre siden, og for at de kjempet og blødde i en meningsløs krig som kan ha vært startet «av pistolen til en idiot» (skuddet i Sarajevo). Derfor må frontsoldatene stå frem og si nei når politikere og andre interesser driver utviklingen mot en ny krig.
Talen kan leses i helhet på engelsk her.
Noen utdrag fra talen
Vår nasjon er i dag heldige i å hovedsaklig være ledet av frontsoldater, av frontsoldater som har båret med seg frontens dyder til statens lederskap. Rikets ombygning har vært ledet av frontens ånd. Det var frontens ånd som skapte nasjonalsosialismen.
Konfrontert med den truende døden ved fronten kollapset idéer om sosial status og klasser. Ved skyttergravene på fronten delte soldatene samme gleder og sorger og et tidligere ukjent kameratskap mellom landsmenn ble utviklet. Foran alles øyne og i gigantisk format sto i skyttergravene fellesskjebnen hevet over skjebnen til den enkelte.
Og denne følelsen av et felles bånd har vart frem til idag. Er det ikke slik? Når soldater ved frontlinjens skyttergraver som kjempet på motsatte sider nå befinner seg sammen, snakker de naturligvis om verdenskrigen; men håpet som stadig glitrer gjennom deres samtale er håpet om fred. Og hvis politikerne ikke kan finne en måte å gjøre dette er det mennene fra skyttergravene som nå kalles for å brygge broer av forståelse over den kløften som skiller folk fra folk.
Det er ingen tilfeldighet at de to nasjonene – Italia og Tyskland – som i dag ledes av soldater [Mussolini og Hitler] som en gang sloss i skyttergravene, er de nasjonene som arbeider hardest for å etablere verdensfred.
Også i Frankrike møter Hitlers forsøk på å skape forståelse med våre vestlige naboer den mest storartede mottagelsen fra tidligere frontsoldater.
Kravet for en forståelse av Tyskland, uttrykt offisielt av de franske veteranorganisasjonene, ble mottatt med stor sympati av oss og spesielt av tyske frontsoldater.
Vi vet at også dette folket lengter etter fred. Akkurat som vi frontsoldater følte også den franske befolkningen bak linjene at krigen var en katastrofe for dem og for hele verden.
En franskmann som kjenner folket og sitt lands politikk meget vel sa en gang til meg: Ha medlidenhet med oss, vi styres fortsatt gjennom det parlamentariske systemet. Han mente at statsmenn i sine taler ofte tvinges til å unngå å si det de egentlig mener, men istedet sier det som den parlamentariske majoriteten vil høre. Men vi vet at den parlamentariske majoriteten ikke representerer folkets mening. De er snarere representanter for kommersielle interesser og andre krefter.
Vi som har sloss i skyttergravene er besluttet om å se til at et inkompetent diplomati ikke får være årsaken til en ny katastrofe. Vi vil arbeide sammen for å forhindre en ny katastrofe. Vi vil sammen bygge opp i fred det vi ødela i krig.
La oss være ærlige. Spurte vi ikke oss selv da: Hvorfor alt dette? Må det være slik? Kan ikke menneskeheten spares for dette i fremtiden?
I dag stiller jeg samme spørsmål – fra en frontsoldat til frontsoldater over hele verden, som en leder av den tyske nasjonen til ledere av andre nasjoner: Må det bli slik? Kan ikke vi, med godvilje og samarbeid, redde menneskeheten fra dette?
Frontsoldater vil ha fred.
Folket vil ha fred.
Tysklands regjering vil ha fred.
Hess ble i 1941 kjent som en fredsforkjemper da han fløy til England for å megle om fred – med i stedet ble han fengslet og dømt til livstid i Spandau-fengselet. Ifølge rettsparodien i Nürnberg var Hess skyldig i «forbrytelse mot freden». I 1987, da Hess’ frigjørelse var nær, ble han myrdet i Spandau-fengselet, hvilket nå bekreftes av tidligere hemmeligstemplede dokumenter. Motivet for mordet skal ha vært at britene ikke ville at Hess skulle lekke opplysninger om andre verdenskrig.
