HISTORIE Den 25. oktober 1955 fløy en prototype av SAAB 35 Draken for første gang. Flyet fløy to ganger lydens hastighet og Sverige ble, om ikke først, nummer to i verden til å innføre datastyrt våpenkontroll.
Under prosjekteringen av kampfly må man ligge langt frem i tid for at materialet ikke skal bli umoderne før det tas i bruk. Allerede i 1949 begynte man å tenke på en etterfølger til J29 Tunnan og J32B Lansen. Flyutviklingen gikk i en rasende takt etter andre verdenskrig, og istedet for nedrustning ble det generell opprustning da den kalde krigen avløste seks års verdenskrig.
Sverige ville ligge på topp i denne utviklingen; landets dårlige forsvarsplanlegging før krigen var fortsatt friskt i minne og dette skulle ikke gjentas. Å lage nye moderne fly som kunne måle seg med resten av verdens beste ble ikke kritisert av politikerne. De innså nødvendigheten av et sterkt luftforsvar for å kunne hevde sin nøytralitet. For å ytterligere understreke nøytraliteten ble det sett som naturlig å være så uavhengig som mulig av utenlandske leverandører. Økonomisk var SAAB 35 dessuten billigere enn sammenlignbare utenlandske alternativer.
I 1947 passerte det amerikanske rakettflyet X1 lydmuren og stadig flere fly ble konstruert for supersonisk hastighet. Dette ble blant annet oppnådd gjennom forbedret aerodynamikk, men det var hovedsakelig jetmotorer med vesentlig større skyvekraft i forhold til vekt samt utviklingen av etterbrenneren som gjorde dette mulig. En etterbrenner øker skyvekraften med normalt 35%, men kan i enkelte konstruksjoner øke den betydelig mer. For Sveriges del ble det ansett at trusselen ville komme fra bombefly i supersonisk hastighet på veldig stor høyde.
Sjef for det nye prosjektet ble den nå legendariske flyingeniøren Erik Bratt hos SAAB. Prosjektet fikk nummer 1200. Et første utkast kom i desember 1949 og fikk betegnelsen 1220. Det var et enkeldelvinget fly med 2 motorer som skulle operere like over lydens hastighet. Dette flyet ble for dyrt og var dessuten ikke tilpasset kravene det svenske flyvåpenet (Flygvapnet) hadde satt for erstatteren til J29 Tunnan og J32 Lansen.
Kravene som flyvåpenet hadde satt var et dag-jagerfly som raskt kunne nå opp til en høyde på 10 000–18 000 meter. Det skulle være et supersonisk fly – dvs. kunne fly raskere enn lydens hastighet (ca. 1 200 km/t). Flyet skulle ha lang rekkevidde og være utholdelig samt utrustet med radar. Videre skulle flyet ha kort start- og landingsdistanse for å kunne operere fra eksisterende og planlagte veibaser.
Det var ønskelig å fortsette med samme ordning som med Tunnan og Lansen der den daglige servicen kunne håndteres av vernepliktige mekanikere under tilsyn av et fåtall overordnede faste ansatte mekanikere og ingeniører. Vedlikeholdskostnadene skulle være minimale, tanking og opplading av våpen skulle kunne gjøres iløpet av 10 til 15 minutter slik at flyet kunne være i kamp etter kortest mulig tid på bakken. Jagerflyet skulle også kunne ledes av et våpenkontrollsystem – samtidig med Draken ble det delvis datastyrte systemet STRIL 60 utviklet. Et generelt mål var at det nye flyet skulle ha en ytelse på over 50% av alle kjente jagerfly i tjeneste over hele verden.
Erik Bratt hadde kommet frem til at en dobbel deltavinge kunne oppfylle alle flyvåpenets krav. Fordelen med dobbeldelta var at den innerste dele av vingen, til tross for dens relative tykkelse, var lang, hvilket gjorde luftmotstanden minimal ved de planlagte supersoniske hastighetene. Den ytre bakdelen var tynn og spesielt egnet for lavfartsregisteret. Den innerste delen hadde dessuten god plass for tanker, landingshjul og faste våpenfester. Den innerste delen medvirket også til en stabil konstruksjon. Dobbeldelta var et design som ingen tidligere hadde sett; Sverige var først i verden med konstruksjonen. Denne aerodynamiske fulltrefferen gjorde det mulig å med letthet oppnå to ganger lydens hastighet.
For å prøve det helt nye designet ble det først bygget et lite linestyrt modellfly. Det fungerte og etter mange eksperimenter i vindtunnel ble det besluttet å bygge en flyvende skalamodell i 70% av full skala. Denne modellen ble kalt SAAB 210. Senere, etter den første flyvningen med SAAB 35 Draken, ble 210 uoffisielt kalt «Lilldraken».
De forutsette flygeegenskapene til deltavingen ble bevist og befestet under prøveflygingene med Lilldrakens rundt 1 000 flyginger. Da alle testene var blitt godkjent ble det besluttet å bygge noen prototyper i full skala. Samtidig med den første flygingen av SAAB 210 ble det bestemt at prosjektet fra oktober 1951, nummer 1250, skulle fortsette. Dette var et fly som ble laget for missil-bevæpning og direkteangrep og var grunnlaget for J35. Allerede i april 1952 bestilte Kungliga Flygförvaltningen (KFF) 3 prototyper av SAAB 35.
Det var planlagt å bruke en fullstendig svenskprodusert jetmotor: Stal Glan-motoren med 5 000 kp skyvekraft uten etterbrenner. KFF besluttet i november 1952 å avslutte utviklingen av den svenske motoren, mye på grunn av at de ikke kunne vente til den var ferdigtestet; det var nødvendig med en motor omgående for både 32 Lansen og den fremtidige 35 Draken. Istedet fikk de gode tilbud av britiske Rolls Royce til å lisensprodusere deres motorer i Sverige, som etterpå ble oppgradert til nyere seriestandarder. Flygmotor i Trollhättan lisensproduserte motorene samt bygde de innenlandsutviklede etterbrennerne. De første prototypene hadde den svakere Rolls Royce Avon Mk21, men den motoren ble snart erstattet med Avon 200-serien som ble den svenske RM6B. Senere ble RM6C bygget, som var basert på Avon 300-serien.
Den første prototypen av SAAB 35 Draken fløy altså den 25. oktober 1955, også den med Bengt Olow bak spakene. Allerede den 26. januar 1956 passerte denne første prototypen lydmuren, og det uten etterbrenner! Den første serien av J35A ble bestilt av KFF i august 1956 og i mars 1960 ble de første serieproduserte J35A levert til F13 (flotilje 13) i Norrköping.
Andre nyheter som kom med SAAB 35 var innføringen av styringsdata og kommandoer fra det nye våpenkontrollsystemet STRIL 60. Sverige var, om ikke først, nummer to i verden med å innføre datastyrt våpenkontroll. USA var kanskje litt tidligere ute med sitt SAGE-system.
Som generalmajor Gunnar Lindqvist ved KFF en gang sa: «Sammen med STRIL 60 og base- og vedlikeholdssystem utgjorde Draken et nettverksbasert luftforsvar (NBF) mer enn 30 år før en omtåket forsvarsledelse oppfant ordet NBF og ledende politikere utnyttet moteordet NBF for å nedruste vårt forsvar.»
Draken ble til Sveriges flyvåpen bygd i 7 versjoner og sammenlagt ble det levert 533 fly: J35A, J35B, SK35C (to-seters skoleversjon), J35D, S35E (ubevæpnet rekognoseringsversjon), J35F og J35J.
J35A, B og C hadde RM6B-motoren med skyvekraft på 4 750 kp uten etterbrenner og 6 340 kp med. J35D, E, F og J hadde RM6C-motoren med skyvekraft på 5 650 kp uten etterbrenner og 7 755 kp med (med RM6C kunne D, E, F og J passere Mach 2, dvs. to ganger lydens hastighet). Det svenske flyvåpenets J35-fly var i operativ tjeneste på 11 flyflotiljer og besto av 26 divisjoner jagerfly, 4 divisjoner rekognoseringsfly samt 1 divisjon skolefly.
Totalt ble det produsert 615 SAAB 35 Draken i ni versjoner. Av disse utgjorde 19 stk. prøvefly og 63 stk. ble eksportert til Finland, Danmark og Østerrike. Tiden fra utviklingsarbeidet begynte i 1952 til den siste flygingen i tjeneste ble veldig lang; tenk om man i 1970 fortsatt brukte et fly i militær tjeneste som var produsert i 1924!
En kuriositet: Under den kalde krigen var Draken involvert i mange hendelser som ble gjenspeilet i andre sammenhenger. Et eksempel var da en J35F overrasket en SR71-besetning med et direkteangrep mot dem under deres normale oppdragsprofil, dvs. en høyde på ca. 20 000 meter i en fart omkring Mach 3 og under radarforstyrring. Naturligvis ble ingen våpen avfyrt; det var bare for å markere at Sverige klarer å forsvare sitt luftrom til disse grensene.
Et annet eksempel er den spektakulære manøveren «Pugasjevs cobra» vi har sett utført av russiske piloter på forskjellige flyoppvisninger. Russiske piloter fikk faktisk oppleve dette da de møtte svenske J35-piloter over Østersjøen. Svenskene gjorde en såkalt kort parade for få å det bakre flyet til å kjøre forbi. Dette var en ustabilitet i Draken og var ganske enkelt begynnelse på «superstall», men rett håndtert ble det bare en «stoppsladd». Russerne syntes det var en «frekk» manøver og viser den frem på sine flyoppvisninger.
Kilder:
SAAB
F10 Kamratförening
Arboga Elektroniska Förening
Flygvapenmuseum
Flygförvaltningen
Svenskt Militärhistoriskt Bibliotek
