Hjem Verdensanskuelse Jødespørsmålet Sionistiske planer for Midtøsten

Sionistiske planer for Midtøsten

1
DEL

MIDTØSTEN Theodor Engström beskriver den sionistiske krigføringen i Midtøsten og dokumentet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm» der syv sionistiske mål utpekes. Dette er en eldre artikkel fra 2015 som ikke er oppdatert på de siste geopolitiske hendelsene, men den er fortsatt like relevant i dag som for tre år siden.

 

Den islamske staten (IS) havnet på noen år, fra tilsynelatende ingensteds, høyt på den internasjonale dagsordenen i og med destabiliseringen av Syria. Samtidig som Vesten nå bedriver en teatralsk og høyst symbolsk «bekjempelse» av IS, så fylles de sionistiske mediene av tilbakevendende sensasjonsreportasjer hvor man propagerer om IS’ ondskap og faren de utgjør for de vestlige massene.

Under overflaten finner man dog obskure sionistiske motiver bak de seneste årenes hendelsesutvikling, og i den tilsynelatende kognitive dissonansen mellom lidenskapelige og advarende sensasjonsreportasjer om IS fra sionistisk kontrollerte medier, samt halvhjertede militære innsatser fra USA, som for øvrig er helt i sionistenes grep. Utviklingen i Midtøsten er alt annet enn overraskende, og er beskrevet i sionistiske dokumenter så tidlig som i 1996, under navnet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm». Gjennom å studere dette dokumentet utkrystalliseres noe av en logikk bak den rådende galskapen, med vidtrekkende konsekvenser langt utenfor Midtøsten.

Dokumentet, som ble forfattet av et lag under ledelse av den amerikanske nykonservative jøden Richard Perle, som videre ble fremstilt for den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, maler opp et bilde av en sionistisk bevegelse som har stagnert, i en (for Israel) potensielt «dødelig» fredsagenda i utbytte mot israelske landavståelser. For å «gjenopplive» sionismen og sikre Israels fremtid, foreslås det i rapporten i stedet at Israels fiendtlige omgivelse skal «destabiliseres» ved et regimeskifte i Irak samt ødeleggelsen av Syria gjennom «proxystyrker», som skal utgå fra vennene Tyrkia og Jordan.

Varig fred kan siden, mener Perle, bare oppnås i og ved de fiendtlige nabolandenes «uvilkårlige» kapitulasjon for en jødisk overmakt. Hovedforfatteren Richard Perle inkluderer i sin CV et medlemskap i både JINSA, en mektig amerikansk lobbygruppe for jødiske interesser, PNAC, en fremstående nykonservativ tankesmie, samt Bilderberggruppen, den obskure internasjonale maktklubben der delaktighet alltid bør få varsellampen til å lyse hos rettskafne mennesker, da det er høyst tvilsomt at medlemmer verner om nasjonens egne interesser.

Den nykonservative jødiske maktfalanksen i USA, som forenklet har sine røtter i jødisk marxisme rundt Trotskij, men som nå opererer ut i fra et konservativt dekke i sionismens favør, var på 90-tallet heller ikke alene om å agitere for regimeskifter i Midtøsten. Også i Clintons liberale og jødisk-dominerte administrasjon stod israelske interesser høyt på dagsordenen, hvilket blant annet, under ledelse av den jødiske utenriksministeren Madeleine Albright, resulterte i en økonomisk blokade for å svekke Saddam Hussein. En blokade som for øvrig blir beregnet å ha kostet mellom en halv til én million irakiske barn livet i den ressursmangelen som oppstod, men som Albright, etter å ha fått spørsmålet i et intervju, anså å være en akseptabel pris.

Den nykonservative sionistiske falanksen kom siden til makten gjennom Bush-administrasjonen der flertallet nykonservative fikk en betydelig innflytelse i administrasjonen, der i blant jødene Leo Strauss og Paul Wolfowitz, men også forfatteren til Clean Break-dokumentet Richard Perle, sammen med jøden og medforfatteren David Wurmser.

Etter at de, for de nykonservative, høyst fordelaktige 11. september-angrepene inntraff, skulle de tidligere utformede sionistiske planene for Midtøsten snart bli supermaktspolitikk. At disse planene allerede fra begynnelsen innbefattet mer enn den halvhjertede innledende innsatsen mot Afghanistan, bekreftes av NWO-insideren (New World Order, Den nye verdensordning) Wesley Clarke, en halvjøde beryktet for sin innblanding i bombeangrepet mot Serbia, og som da rettferdiggjorde handlingene med at det ikke fantes noen plass for etnisk homogene stater i den nye verdensordningens æra, som etter å ha kommet ut som motstander til de nye krigsplanene for Midtøsten, hadde følgende å meddele i et intervju året 2007:

Jeg gikk gjennom Pentagon, og traff minister Rumsfeldt og viseminister Wolfowitz. Jeg gikk ned bare for å hilse på noen av personene blant stabssjefene som pleide å arbeide for meg, hvorved en av generalene kalte på meg. Han sa: «Sir, du må komme inn, du må komme inn og snakke med meg et øyeblikk!» Jeg sa: «Nå, du er for opptatt.» Han sa: «Nei, nei.» Han sier: «Vi har fattet beslutning om at vi kommer til å gå til krig mot Irak.» Dette var ved eller rundt den 20. september. Jeg sa: «Går vi til krig mot Irak? Hvorfor?!» Han sa: «Jeg vet ikke.» Han sa «Jeg antar at de ikke vet hva annet de kan gjøre.» Så jag sa: «Nå, fant de noe informasjon som kobler Saddam til al-Qaida?» Han sier: «Nei, nei.» Han sa: «Det har ikke fremkommet noe nytt der. De har bare fattet beslutning om å gå til krig mot Irak.»

[…] Så jeg kom tilbake for å treffe ham noen uker senere, og ved dette tidspunktet så bombet vi i Afghanistan. Jeg sa: «Skal vi fortsatt gå til krig mot Irak?» Og han sa: «Åh, det er verre enn som så!» […] Han tok opp en papirlapp, og han sa: «Jeg mottok nettopp dette fra overetasjen» – hvilket refererer til forsvarsministerens kontor – «i dag.» Og han sa: «Dette er en PM (promemoria, red. anm.) som beskriver hvordan vi tenker å slå ut sju land i løpet av fem år. Først Irak, og siden Syria, Libanon, Libya, Sudan, og til slutt Iran.»

Beleilig nok er alle land på listen fiender av Israel, og hinsides sionistisk og globalistisk innflytelse, i motsetning til Tyrkia, Jordan, Saudi-Arabia og kurderne, der Irak, Syria, Libya og Iran også var eller er sterke statsapparater med slagkraftige sentraliserte stående arméer, hvor flere også hadde avanserte våpenprogrammer som utgjorde en trussel mot Israels sikkerhet og til viss del mot NWO-vasallen Saudi-Arabia.

I den nå beryktede Irak-krigen som ble innledet i 2003 under falske premisser, skulle hundretusenvis irakere miste livet, og titusener av amerikanere bli drept eller invalide. I kjølvannet av denne krigen har vi et Irak som har sluttet å fungere, og en amerikansk gjeld til opp under ørene. Alt på jødestatens regning. Ytterligere bekreftelse på at det lå sionistiske interesser bak styrtelsen av Saddam får vi fra den jødiske journalisten Carl Bernstein, som er mest kjent for å ha vært delaktig i avsløringen av Watergate-skandalen, som da han gjestet Morning Joe Show på MSNBC meddelte følgende sitat, før han ble avbrutt av programlederen:

– Dette var en vanvittig krig som brøt oss ned økonomisk og moralsk! Vi gikk til krig mot en fyr som hadde absolutt ingenting med 11. september å gjøre! Det var et totalt påskudd! Det er uforklarlig! Og der har du Cheney, der har du Bush, der har du de jødiske nykonservative som ville omdanne verden. Jeg kan kanskje si dette fordi jeg er jøde. For å oppnå et spesifikt resultat i Midtøsten …

Resten av listen med måltavler følges dog ikke opp under de kommende fem årene under Bush, tross en hel del krigshets fremfor alt mot Syria og Iran, noe som sannsynligvis har å gjøre med at Irak viste seg å bli vanskeligere å pasifisere enn hva man først hadde regnet med, hvoretter befolkningen i de amerikanske krigsvasallenes hjemland snart skulle bli krigstrøtte, hvor også nettopp Syria og Iran direkte bidro til å styrke motstanden mot de amerikanske okkupasjonstroppene.

At Iran likevel unnslipper et angrep i og med krigshetsen som tilstøter landets atomprogram, har også mye å gjøre med at Iran innehar kapasiteten til å minelegge Hormuzstredet, hvor en betydelig del av verdens oljehandel passerer. Til forskjell fra Iraks atomanlegg, som ble bombet av israelerne på 80-tallet, var Irans utspredt, og flere anlegg lokalisert i dype fjellbunkere.

Da Obama-administrasjonen siden kommer til makten, med påstander om å være kraftig kritisk til Irak-krigen for å tiltale en krigstrøtt opinion, skal man dog ikke tro at jødisk makt-bevegelsen tok et steg tilbake, selv om noen av de jødiske nykonservative krigshisserne midlertidig tapte makt til en mer liberal og internasjonalistisk falanks innenfor det jødiske maktspekteret. Operasjon Obama er imidlertid et jødisk skaperverk fra begynnelse til slutt, hvor Obama har blitt næret og ledsaget veien opp til toppen av en krets med jødiske rådgivere og velgjørere, som inkluderer den tidligere Clinton-rådgiveren Abner Mikva, som har tilegnet Obama en «jødisk sjel».

Andre viktige jødiske kontakter som har samlet seg rundt Obama er Newton Minow, Penny Pritzker, Bettylu Saltzman og David Axelrod. Den sistnevnte skulle komme til å bli avgjørende i å legge opp den strategien som tok Obama til Det hvite hus, hvor Axelrod fikk en posisjon som senior presidentrådgiver. Jøden Rahm Emanuel, tidligere rådgiver for Clinton, ble utnevnt til stabssjef.

Faktumet at borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer avtok tilfeldig i Irak samt at de salafistiske rebellene i al-Qaida i Irak (AQI) ble kraftig svekket med flere ledere drept eller fengslet, samt resten drevet ut i ørkenen, gir Obama nå muligheten til å tømme Irak for amerikanske tropper og gi hjemmeopinionen en pustepause. På dagsordenen under Obama får også prioriterte innenriksspørsmål som likestilling i helsevesenet, underlettelse av masseinnvandring fra Mexico, samt forsøkene på å avvæpne amerikanerne, en høyere prioritet.

Dette hindrer likevel ikke Obama-administrasjonen fra å sette ytterligere nasjoner fra den tidligere utformede listen med sionistiske måltavler i målsiktet. Etter at den såkalte arabiske våren gikk av stabelen, delvis på grunn av økende matpriser, som kan kobles direkte til den jødiske sentralbanken Federal Reserve, og deres Quantative Easing etter finanskrisen i 2008, hvilket økte den globale pengemengden betraktelig, og resulterte i prisinflasjon i fattigere land, så utfordres snart Libya, Tunisia, Egypt og Syria, av islamistiske opprør.

I Libya går Obama direkte ut i bresjen for islamistene, men etter at Libyas leder Gaddafi ser ut til å lykkes med å gjenopprette orden, får Obama sammen med Frankrikes delvis jødiske president Nicolas Sarkozy, og Storbritannias delvis jødiske statsminister David Cameron, raskt i stand en militær intervensjon mot landet.

Også Sverige deltok militært i det sionistiske krigseventyret under Bilderberg-medlemmet Fredrik Reinfeldts ledelse, hvor det ble besluttet at svenske JAS-fly skulle sendes til Libya. Som et uttrykk for sedvanlig svensk selvgodhet, skulle man etter planen dog ikke slippe noen bomber, men utelukkende målmarkere bakkemål, hvorved andre fly skulle avslutte det skitne arbeidet. Hvilken faktisk forskjell dette utgjorde for de libyere som ble meid ned av svenske fly er usikkert. Mindre kjent er det at Sverige bidro med «propaganda-soldater», som skal ha bedrevet «psykologisk krigføring» mot Gaddafis soldater. I den minimale oppmerksomheten Sveriges «psy-ops»-tropper fikk, fremkom det at det ikke fantes lover som hindret dem fra å handle også mot den svenske befolkningen.

Resultatet av innsatsen ble vidtrekkende, hvor den tidligere velstående og historiske motstanderen til den nye verdensordenen, Libya, opphører som en fungerende stat og splittes mellom rivaliserende islamistiske militser. Landets leder Gaddafi blir lynsjet etter at hans fluktkonvoi har blitt beskutt og ødelagt av flystyrker fra NATO, noe som øyensynlig moret den amerikanske utenriksministeren Hillary Clinton, samtidig som Gaddafis planer om en ny gulldinar og rollen som en ledende kraft i Afrika går i graven med ham.

Gaddafi hadde også advart mot at en omstyrtelse av hans regime ville åpne porten som Libya utgjorde mellom Afrika og Europa, men han syntes likevel ikke å ha forstått at det var nettopp dette globalistene ønsket seg, hvorved en massiv massemigrasjonsvei til Europa over Middelhavet nå lå vidåpen. Senere ekspanderte også IS i Libya, og kontrollerte lenge Gaddafis hjemby Sirte.

Da det kom til Egypt nøyde den internasjonale sionistiske makteliten seg med symbolske protester etter at det egyptiske militæret hadde gjenopprettet kontrollen, alliert med Israel og avhengig av saudiarabiske penger som den egyptiske staten allerede er. I den eskalerende islamistiske reisningen mot det sekulære Assad-regimet i Syria, stiller USA seg igjen på islamistenes side, og innleder dermed offensive innsatser mot ytterligere en av nasjonene på den tidligere nevnte sionistiske listen med måltavler.

Først fremhever man de sekulære kreftene i Free Syrian Army (FSA), som påskudd til hvorfor motstanden mot Assad skulle være til nytte, men man gir samtidig sin velsignelse til den massive innførselen av våpen og penger fra de allierte gulfstatene, som utelukkende går til islamistiske krefter, hvorved FSA snart marginaliseres. Fra USA fortsatte hva man kalte «ikke-dødelig hjelp» å strømme til «opposisjonen», samtidig som CIA yter forkledd assistanse til rebellene. Basen for de fiendtlige innsatsene, bestående av materiell-innførsel, medisinsk pleie og trening, blir primært NATO-medlemmet Tyrkia, og den sionistiske vasallen Jordan. Også Storbritannia gir de syriske rebellene assistanse, og fra Sverige under Fredrik Reinfeldt, så bidrar man med minst 110 millioner.

640px-iran

For å forstå den aktuelle sionistiske dagsordenen for Syria, så kan det også være verdt å minne om det allerede nevnte «A Clean Break»-dokumentet, som spesifikt uttaler hvordan «destabiliseringen» av Syria ved hjelp av proxygrupper var i henhold til Israels interesser, hvilket fremgår fra følgende sitat fra dokumentet:

Israel kan arbeide nært med Tyrkia og Jordan for å forbinde, destabilisere og nøytralisere noen av deres farligste trusselbilder. […] Israel kan forme sin strategiske omgivelse i samarbeid med Tyrkia og Jordan gjennom å svekke, undertvinge og til og med uskadeliggjøre Syria. Denne anstrengelsen kan fokuseres på avsettelsen av Saddam Hussein fra makten i Irak – et viktig israelsk strategisk mål i seg selv – som et middel for å forvirre Syrias regionale ambisjoner. […] Og Damaskus frykter denne «naturlige aksen» med Israel på den ene siden, sentrale Irak og Tyrkia på den andre, og Jordan i sentrum, hvilket skulle omringe og løsrive Syria fra Den arabiske halvøy. For Syria ville dette vært et forspill på en omtegning av kartet over Midtøsten, som skulle true Syrias territorielle integritet. […] Avgjørende nok så er det forståelig at Israel har interesse av å støtte Tyrkia og Jordans tiltak mot Syria diplomatisk, militært og operativt, for å sikre allianser med arabiske stammer som kan passere over grensen inn på syrisk territorium, og som er fiendtlig innstilt til den styrende syriske eliten.

En beskrivelse som er uhyggelig lik det som nå synes å hende i Syria, hvor utenforstående arabiske proxygrupper bidrar til destabilisering, hvor trening og forsyninger utgår fra Irak, Syria og Jordan. Siden år 1996 da rapporten ble skrevet, har en hel del naturligvis forandret seg, blant annet Syrias sentrale rolle i en fremvoksende iransk maktakse etter at Saddam ble styrtet, med iransk innflytelse over regimet i Irak, i Syria og over Hezbollah i Libanon, hvor det er denne antisionistiske maktaksen sionistene nå forsøker å bryte.

Særskilt da man har i minnet hvordan den israelske arméen (IDF) ble slått tilbake og fornedret av Hezbollah i Libanonkrigen året 2006, med assistanse fra iranske våpensystemer og persiske Quds-styrker. Hvilket står i sterk kontrast til hvordan IDF før i tiden nesten uhindret kunne marsjere til Beirut og angripe byen. På tross av assistanse til Assad-regimet fra Russland, Iran og Hezbollah, mister likevel Assad-regimet raskt kontrollen over østre Syria, hvor AQI, som USA aldri utslettet, men bare midlertidig svekket før sin tilbaketrekning, lykkes å utnytte sikkerhetsvakuumet for å få et fristed, og ta over territorium og våpen, samt å absorbere mindre islamistiske rebellgrupper. De inntar også provinshovedstaden al-Raqqah i østre Syria og Falluja i Irak, og endrer navn til Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS).

Kort deretter inntar ISIS Iraks nest største by Mosul og avanserer mot Bagdad, hvor de inntar Saddams fødested Tikrit før de blir stoppet. Store deler av de irakiske sikkerhetsstyrkene kollapser overfor offensiven, og store mengder amerikanske kjøretøyer, kanoner og våpen faller i islamistenes hender. Tusener av fangede irakiske soldater blir massakrert. For å feire seieren trer deres leder al-Baghdadi siden frem for første gang offentlig i en moské i Mosul, hvor han tar tittelen Kalif over muslimene, og utroper Den islamske staten (IS) som et gjenopprettet kalifat. Et hastig og eksplosivt forløp alt i alt som raskt deretter gjør IS verdenskjent.

Obama-administrasjonen uttrykker direkte forferdelse, og simulerer forbauselse over hendelsen, men bedyrer fremfor alt hvordan man ikke hadde kunnet forutse utviklingen. Å ordne opp i det sikkerhetsvakuumet som har bidratt til IS’ fremvekst i østre Syria, gjennom å hjelpe Assad-regimet mot islamistene er dog ikke aktuelt for Vesten, og destabiliseringsinnsatsene mot Syria fortsetter uhindret. Enda verre er det at de sionistiske håndlangerne i Obama-administrasjonen åpenbart løy når de påstod at IS’ fremgang var en overraskelse, noe som nå har blitt bekreftet i tidligere hemmeligstemplede dokumenter fra det amerikanske forsvarsdepartementet, som de ble tvunget å offentliggjøre etter en juridisk prosess satt i gang av den konservative tankesmien Judicial Watch. Her fremgår det spesifikt at de var vel klar over at støtten til opposisjonelle krefter i Syria med stor sannsynlighet ville resultere i et islamistisk kalifat, og at dette var et ønsket resultat.

Eller for å sitere fra det aktuelle dokumentet: «Om situasjonen utarter seg så finnes det en mulighet for at et deklarert eller udeklarert salafistisk rike etableres i østre Syria.» Og det er nettopp hva kreftene som understøtter opposisjonen ønsker seg, for å isolere det syriske regimet, som ses som en strategisk del i den sjiaislamske maktaksen. «Salafistisk» er her likegyldig med en trofast tolkning av islam som al-Qaida og Den islamske stat følger, hvor «kreftene som understøtter opposisjonen» i dokumentet har blitt fastslått som «Vesten, Gulfstatene og Tyrkia», og hvor regimets understøttere har blitt fastslått som «Russland, Kina og Iran». Det vil si den sionistiske globalistleiren mot de nasjoner som også i fortsettelsen vil se en multipolar verden, fri fra globalt tyranni og en allmektig bankfinans. Med den «sjiaislamske maktaksen» sikter man til den allerede nevnte iranske innflytelsen over Irak, Syria og Libanon. Selv om Israels sionistiske hånd og interesser går å se tydelig over kaoset i Midtøsten, har den åpne israelske innblandingen forblitt passiv enn så lenge, foruten et par bombeangrep i Syria, som har vært rettet mot Hezbollah, i stedet for IS.

Hva gjelder bakgrunnen til IS’ fremvekst har også NWO-insideren Wesley Clarke noe at tilføre her, hvorved det begynner å bli underlig at han ennå ikke har blitt utsatt for en ulykke, med tanke på hans åpenhjertige uttalelser (om han nå ikke fungerer som en slags sikkerhetsventil) hvor han i et intervju i CNN hadde følgende å fortelle:

– ISIS kom i gang ved hjelp av finansiering fra våre venner og allierte, for at, som folk fra regionen vil si, om du vil ha noen til å slåss til døden mot Hezbollah, så setter du ikke opp en vervingsplakat og sier: «Verv deg til oss og skap en bedre verden.» Du vender deg til seloter, og du vender deg til disse religiøse fundamentalistene. Det er de som bekjemper Hezbollah. Det er som en Frankenstein.

Hvem han sikter til med «venner og allierte» nevnes ikke spesifikt, men det er noterbart at Hezbollahs hovedfiende er Israel, og ikke Tyrkia eller Saudi-Arabia. Klart er det likevel at det var den sionistiske avsettelsen av Saddam Hussein som bidro til at IS’ forgjenger AQI fikk livsrom, og at samme AQI bare ble tilfeldig svekket for å muliggjøre en tilbaketrekking av amerikanske tropper, hvorved organisasjonen fikk leve for å sette press på Irak, som nå er under iransk påvirkning.

Hva gjelder IS’ nåværende leder al-Baghdadi er det videre interessant å notere at han, etter å ha blitt anholdt i 2004, havnet i den amerikanske fangeleiren Camp Bucca, hvor mange fanger ble flyttet etter at overgrepene i Abu Ghraib ble oppdaget samme år. Det har her fremkommet fra intervjuer med et ledende IS-medlem, samt amerikanernes egne erkjennelser, at al–Baghdadi, og de fleste høyt oppsatte IS-ledere, her fikk et ypperlig tilfelle til å skape nettverk, og de strukturene som siden kom til å utgjøre IS’ fremtidige lederskap.

Fra irakiske myndighetskilder fremgår det også at minst 17 høytstående IS-ledere har sittet i amerikanske fangeleire for siden å bli løslatt, der i blant al-Baghdadi. Hva som hendte videre i disse fengslene er ikke kjent, men utgår man fra teorier som de rundt MKUltra, i tillegg til den tilsynelatende poengløse torturen på fanger uten noe viktig å fortelle, som ble avslørt i fengselet Abu Ghraib, og som først ble skylt på noen få dårlige epler blant personellet, men som senere viste seg å være en del av en utarbeidet CIA-doktrine, så finnes det gode grunner for videre spekulasjoner. Verdt å notere er at det etter snikmordet på en annen påstått jihadleder, Bin Laden, ble siden det som påstås å være hans personlige bibliotek publisert, som inkluderte bøker om MKUltra, samt skrifter om 11. september som en konspirasjon.

Siden IS med al-Baghdadi i spissen utropte sitt kalifat, har sionistiske medier verden over blitt fylt med regelmessige sensasjonsreportasjer om terrortrusselen IS utgjør mot Vesten, om deres massehenrettelser og om ødeleggelsen av kulturskatter. Hvorved også Obama-administrasjonen ble tvunget å fremvise tiltak mot IS, som utkrystalliserte seg i en USA-ledet bombekampanje mot IS fordi de, som man sier, sammen med regionale partnere, skulle «degradere» og «ødelegge» IS.

Hva mennesker verden over har reagert på, i økende mistro, uten at flertallet har lykkes å sette sin stigende motvilje i en logisk kontekst, er at på tross av de påståtte innsatsene fra verdens eneste supermakt, som tidligere beseiret Saddam på under en måned, og hetsen fra de sionistiske mediene, så har IS snarere blitt styrket under tiden, og fortsatt å erobre nye områder, senest byen Ramadi i Irak, og oasebyen Palmyra i Syria.

Svaret på denne åpenbare inkompetansen fra USAs side handler om en uvilje til å utføre annet enn symbolske aksjoner mot IS, og blir tydelig eksemplifisert ved flere bisarre omstendigheter. Først kan man betrakte hva som skjedde da IS forsøkte å gjennomføre en offensiv mot de sionist-allierte kurderne mot Kirkuk og Kobane, hvilket ble møtt av massive amerikanske luftangrep og våpenleveranser, som raskt tvang IS på retrett. Sammenlikner man siden dette med innsatsene mot IS utenfor Ramadi, hvor forsvarerne begjærte våpen og luftstøtte i flere uker, og advarte om byens uunvikelige fall, ble det knapt gjennomført noen bombinger i det hele tatt. Amerikanerne skylte etterpå på irakisk feighet og en sandstorm. Byen omgis dog av åpen ørken, og selv ved Kobane forekom det sandstormer som IS tok ly i.

I stedet så fremgår snart bildet av et USA som gjeter IS som sauer, i stedet for å bedrive en ordentlig bekjempelse. Kurderne var åpenbart her et utillatelig bytte, mens de irakiske sikkerhetsstyrkene i Irak, for ikke å snakke om den Assad-kontrollerte byen Palmyra, som ikke fikk noen assistanse overhodet, med en resulterende seier for IS, og masseslakt på sivile etter erobringen, fremstilles som lovlige bytter for IS. I den irakiske arméen og blant iransk-støttet sjiamilits, så har de lenge som et resultat, i motsetning til de brede lag av Amerikas egen befolkning, innsett at assistansen fra USA ikke er seriøs.

Den irakiske generalen al-Muhandis hadde kort tid etter Ramadis fall følgende å fortelle om sitt syn på de amerikanske bombingene til en amerikansk reporter:

– Det er åpenbart. Den internasjonale koalisjonen er ikke seriøs med sine operasjoner. Det er derfor Ramadi falt. – Han peker på kartet. – Denne broen utgjør IS’ primære forsyningsrute mellom Baiji og Mosul. Hver dag nå i flere måneder har krigere, materiell og ammunisjon blitt transportert over denne broen. Men hittil har den internasjonale koalisjonen ikke bombet den.

Generalmajoren og kollegaen Anad tillegger:

– Når USA vil gjøre noe, så gjør de det. Vi sloss mot dem to ganger, i 1991 og 2003. De har utrolig kapasitet. Hadde de vært seriøse, så ville de knust IS.

Hva er da den sionistiske agendaen for fremtiden? Åpenbart har IS ennå ikke fullført det man vil de skal oppnå, der i blant Assad-regimets fall, samt muligens også Iraks splittelse, for der-i-gjennom å presse tilbake den allerede identifiserte iranske maktaksen.

Både al-Nusra og IS har også uttalte planer om å gå inn i Libanon, og ta striden mer direkte med det anti-sionistiske Hezbollah. Assad-regimet i særdeleshet blir også stadig mer innsnevret, hvor de foruten tapet av Palmyra til IS, også mistet kontrollen over provinshovedstaden Idlib til «moderate» islamistrebeller under al-Qaida-gruppen al-Nusra Frontens ledelse. Gruppen brukte blant annet effektivt amerikanske TOW-missiler for å gjøre prosessen kort med de stridsvogner som regimet hadde satt til å forsvare byen. Våpensystemene hadde de kommet over fra leveranser som hadde gått til FSA, men som Vesten «selvsagt» ikke kunne forutse raskt skulle havne i sterkere grupperingers hender.

Lykkes man med målet om å få Assad-regimet til å kollapse, blir resultatet også et ytterligere styrket IS, med nye massemord og flere massive flyktningstrømmer til Europa, som vi allerede har erfart i og ved de sionistiske operasjonene mot Libya, Irak og Syria. Også det er i globalistenes interesser, og kan ses i Vestens jødisk-kontrollerte mediers propaganda for deres mottakelse i Europa, og bidrar til å bryte ned Europas nasjoner, samt destabiliserer Europas tidligere sterkt etniske og kollektivistiske krefter til fordel for statsløse individer og konsumenter. Forsvarsløse og rotløse mennesker vil lettere omfavne den fremvoksende globale verdensordenen.

Samtidig skaper man også forutsetningene for en fremtidig konflikt med islam i Europas hjerte. Likeså Israels sikkerhetspolitiske interesser har blitt sikret kortsiktig, da flere av de fiendtlige og tidligere sterke arabiske nasjonalstatene, nå har brutt sammen som følge av interne stridigheter, samtidig som man har destabilisert Irans tidligere sterke maktakse, fra Assad-regimet i Syria til Hezbollah i Libanon.

For de globale tyrannene finnes det selvsagt også mer langsiktige visjoner for Midtøsten, som også de skal innlemmes i den nye verdensordenen, riktignok under andre former enn IS. Mine egne teorier blir her også mer av en spekulativ natur, men hva de vestlige kreftene nå synes å gjøre, er at de skaper forutsetningene for en omdannelse av regionen gjennom å rydde unna de tidligere arabisk-nasjonalistiske statene og erstatte dem med et vilt islamistisk udyr. Et udyr man for øyeblikket, under Obama-administrasjonen, bekjemper ytterst symbolsk og passivt, men som man samtidig i mediene i Vesten gjennom brutale og gjentakende sensasjonsreportasjer, er nøye med å fremstille som en stor og ondskapsfull trussel mot menneskeheten.

Gjennom å skape en fiasko under Obama lar man samtidig den krigstrette amerikanske krigsvasallbefolkningen hvile, samt får den til å komme til innsikten om, at en ny krigshisser til president kanskje må ta kraftige tak med nye blodige krigseventyr. Om ikke dette er nok, finnes også muligheten for å male opp en voksende trussel mot Israel, eller å poengtere flere og større terrorhandlinger i Vesten. Selv om dette muligvis kan inkludere en utvidelse av den israelske statens grenser, som de mer nasjonalt orienterte sionistene under Netanyahu trolig vil drive lobby for, hvor IS nå, til ingen sionists skuffelse, allerede holder på å drive ut det egyptiske militæret fra Sinaihalvøya, og dermed åpner opp for en fremtidig sionistisk gjenerobring, antas det også at NATO-medlemmene Tyrkia og Jordan får spille en større rolle.

Tyrkerne, med arven fra det tidligere flerkulturelle osmanske rike, hvor nasjonalistiske krefter sakte men sikkert har blitt presset tilbake, har selv tenkere innenfor den vestlige sionist-eliten, blitt utpekt til å kunne inneha nettopp en slik rolle, deriblant av jøden George Friedman, som er grunnleggeren av tankesmien Stratfor, som også har tatt til orde for en ny storkrig i Europa. Noen form for tyrkisk forsoning med kurderne fremstår dog som nødvendig, der en prosess med sikkerhet allerede pågår, hvorved kurderne trolig også i fortsettelsen skulle være en velvillig alliert til sionistene i utbytte mot utvidede egenrettigheter.

At det jordanske Hasham-kongehuset, som lenge har vært vasaller for globalistene, først under britene og siden under israelerne, også kan ha en rolle å spille i de sionistiske planene, fremgår i «A Clean Break»-dokumentet, hvor kongehusets historiske krav på Irak omtales. Hvordan Irans motstand til slutt planlegges å bli håndtert gjenstår også å se, hvor den nylig avsluttede atomvåpenavtalen neppe er det siste kapittelet.

For å avslutte med et siste «A Clean Break»-sitat:

Israel will not only contain its foes; it will transcend them.

1
Delta i debatten

avatar
1 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
1 Comment authors
Yngve Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Yngve

ja det er jo ikke en hemmelighet at Militærstrateger allerede på 60 tallet utformet en langsiktig plan som i all hovedsak består av å skape uro, konflikt og kaos i nabostater og mellom Sunni og Sjiaer. De er 100% avhengig av en verden der det skapes en konstruert konflikt-tilstand mellom den Kristne og Muslimske verden. Og selvfølgelig bruke mediamakten sin til å rundlure Amerikanere til å tro at flertallet av den hvite befolkningen stammer fra en judeo-Kristen bakgrunn.. Heldigvis ser det ut som den jevne Amerikaner begynner å få opp øynene for at ting ikke helt er slik de har… Les mer »