HISTORIE Den 6. mars 1836 kjemper mennene ved Alamo en håpløs kamp mot Mexicos styrker. De bestemmer seg for å seire eller dø.
De hvite nybyggerne i Texas hadde i oktober 1835 deklarert seg selvstendige fra Mexico, og høsten og vinteren 1835 okkuperte revolusjonærene viktige strategiske områder rundt om i Texas. Et av disse stedene var et gammelt misjonskloster ved ved San Antonio de Béxar (dagens San Antonio), som ble kalt Alamo. Den mexicanske presidenten, general Antonio López de Santa Anna, begynte våren 1836 en militærkampanje for å slå ned revolusjonen og gjenerobre de tapte områdene.
Mexicos presidentgeneral ankom Alamo den 23. februar 1836, i spissen for rundt 1 800 soldater (den fullstendige hæren i Texas besto imidlertid av 6 500 soldater). Til tross for at forsterkninger hadde kommet til den texanske siden var det færre en 200 forsvarere. Blant disse var de i dag berømte mennene Davy Crockett, Jim Bowie og William Travis. De følgende tolv dagene forekom det mindre trefninger mellom de stridende. De mexicanske styrkene avanserte og omringet fortet sakte, men sikkert. Med sitt medbrakte artilleri kunne Santa Anna til slutt angripe Alamo fra alle kanter. En gang mellom 3.–5. mars var fortet fullstendig omringet av de mexicanske styrkene. General Santa Anna krevde at de texanske troppene skulle kapitulere.
På dette tidspunktet innså den hvite kommandanten, Oberst William Travis, at de ikke kunne seire. Han samlet de gjenværende troppene på gårdsplassen og forklarte den håpløse situasjonen for soldatene. Travis fortalte sine soldater at han ikke tenkte å kapitulere. Han dro sverdet sitt og lagde en strek i sanden og stilte seg bak den og spurte hvem som ville kjempe med ham. Alle fortets forsvarere sto snart på samme side av linjen som Oberst Travis. Alle bortsett fra én; den franske jøden Moses Rose nektet å kjempe, og flyktet istedet.
En av de bedre redegjørelsene for Slaget ved Alamo finner vi i William Pierces artikkel The men of the Alamo. Pierce mener at mennene ved Alamo gjennom sine handlinger vant en udødelighet, hvis ekko skulle høres i lang tid fremover. Pierce skriver at det var en tid da alle hvite amerikanere visste hva som hadde skjedd i Alamo, men at i nyere tid har relevante fakte blitt forsøkt tilsidesatt:
Filmer og TV-programmer, fra en tid da herrene over Hollywood fant en liksom-patriotisme effektiv og lønnsom, har gjort mange bekjente med denne historiens ytre aspekter. De mest betydningsfulle aspektene til Texas’ siste tapre kamp har derimot i lang tid nøye blitt tildekket. De fortjener å igjen være i vårt folks eie, og Alamo-mennenes mot fortjener å minnes så lenge vår rase lever.
Pierce beskriver videre hvordan slaget ble utkjempet mellom to forskjellige folkeslag, og at menneskene som hadde bosatt seg i Texas var av hovedsakelig nordeuropeisk rase. Mexicanerne, derimot, var av indiansk og blandet (mestisisk) blod som «betraktet disse ‘anglosaksiske barbarene’ med økt frykt og motvilje».
De fleste av dem [texanerne] kom fra sør- eller grensestatene. Der hadde deres rasefølelse, som allerede var sterk, blitt finslipt til en skarp egg takket være de morderiske og uopphørlige indianske krigene, og gjennom deres assosiasjon til svarte slaver; enten som deres eiere eller som konkurrenter på arbeidsmarkedet. Disse hvite menn og kvinner følte at de gikk i spissen for sin rase, og de mente å vri sin skjebne bort fra slettene og fjellene som strekte seg over resten av kontinentet.
I slaget ved Alamo falt alle 189 texanerne bortsett fra én, mens 400–600 mexikanere ble drept. Pierce skriver om hva som utspilte seg i Alamo:
Så det store likbålet ble svøpt i flammer, og ilden fortærte Alamos menn – akkurat som den utallige ganger tusen år tidligere hadde fortært de falne heltene som våre forfedre sang om i langhus og de store salene i Nord-Europa. Som alle kjempere for sin rase verdsatte texanerne ære og mot over livet selv.
Slaget ble tapt, men i likhet med de 300 spartanerne i Thermopylene var det ikke forgjeves. Seks uker senere vant Texas’ hær en knusende seier over de mexicanske styrkene i slaget om San Jacinto. Soldatenes kamprop var «Remember the Alamo!».
Oberst William Travis’ siste brev fra Alamo:
Commandancy of the Alamo Bexar, Feby. 24th, 1836
To the People of Texas & all Americans in the World —
Fellow Citizens and Compatriots —
I am besieged by a thousand or more of the Mexicans under Santa Anna — I have sustained a continual Bombardment & cannonade for 24 hours & have not lost a man — The enemy has demanded a surrender at discretion, otherwise the garrison are to be put to the sword, if the fort is taken — I have answered the demand with a cannon shot, & our flag still waves proudly from the walls — I shall never surrender or retreat. Then, I call on you in the name of Liberty, of patriotism & everything dear to the American character, to come to our aid with all despatch — The enemy is receiving reinforcements daily & will no doubt increase to three or four thousand in four or five days. If this call is neglected, I am determined to sustain myself as long as possible & die like a soldier who never forgets what is due to his own honor & that of his country — Victory or Death.
William Barret Travis
Lt. Col. comdt.
