Hjem Historie Europeisk historie Slaget ved Waterloo

Slaget ved Waterloo

0
DEL

HISTORIE Den 18. juni 1815 ble slaget ved Waterloo utkjempet mellom den franske keiseren Napoleon Bonaparte og britiske og tyske styrker fra den syvende koalisjonen under Arthur Wellesley og Gebhard von Blücher. Slaget ble det endelige nederlaget for Napoleons hundredagers-regjering etter at han returnerte fra eksil på øya Elba. Etter at slaget var tapt ble Napoleon Bonaparte atter sendt i eksil, denne gangen til St. Helena, hvor han forble resten av sitt liv.

640px-Battle_of_Waterloo_1815

Bakgrunnen til napoleonskrigen, som nesten bør kalles en verdenskrig – da den ble utkjempet på flere kontinenter og verdenshav – er vanskelig å forstå. Den handler delvis om Storbritannias uvilje til å la en kontinental supermakt, som på en eller annen måte kunne utgjøre en trussel, etableres. I tillegg til dette lå storfinansen i stor grad bak denne verdenskrigen, da den hadde alt å vinne på å finansiere begge sidene i konflikten. En rød tråd går gjennom hele historien, nemlig Rothschild-familiens finansielle interesser. Denne jødiske bankfamilien dominerte allerede på denne tiden et nettverk av banker fra Wien til London. Napoleon, som hadde startet sin karriere med å gi jødene emansipasjon og sivile rettigheter, snudde i år 1808 og innskrenket rettighetene til jødene, som blant annet gjorde at deres makt gjennom banker og handel ble redusert. Dette da de ikke handlet i nasjonens interesse, men for sin egen vinning.

Etter dette ble stemningen raskt veldig hatefull mot den til da seiersrike Napoleon og hans franske imperium. Rothschilds villighet til å finansiere koalisjonens forskjellige konstellasjoner mot ham gjorde at de mer eller mindre finansierte flere lands hærer for å knuse denne ufrivillige «antisemitten». Liknende skjebner, når man har ønsket å nasjonalisere banker eller på annet vis tilbakeføre makten fra eksempelvis Rothschilds til nasjonen, har møtt mange herskere og leder fra Waterloo til idag. Noen prominente eksempler er Saddam Hussein, Muammar Khadaffi og Adolf Hitler.

Napoleon under sine siste 100 dager som keiser.
Napoleon under sine siste 100 dager som keiser.

Da Napoleon returnerte fra Elba gikk hans gamle fiender og mange nye opportunister med i en syvende koalisjon for å knuse ham. Koalisjonen bestod av Storbritannia, Preussen, Østerrike, Russland, Hannover, Nassau, Brunswick, Sverige, Nederland, Spania, Portugal, Sardinia, Sicilia, Toscana, Sveits og franske Bourbon-rojalistiske styrker. Da Napoleon fikk nyheten om at hans gamle fiender skulle angripe ham gjennom Belgia marsjerte han sammen med en hær på 72 000 mann til Frankrikes nordvestre grense for å møte dem før de kunne forene seg med Gebhard von Blüchers prøyssiske hær. Koalisjonshærene utgjorde tilsammen 118 000 mann. 68 000 under Arthur Wellesley (mer kjent som hertugen av Wellington) og 50 000 under von Blücher.

Arthur Wellesley og Gebhard von Blücher.
Arthur Wellesley og Gebhard von Blücher.

Bonaparte gikk på et tilbakeslag: Marken var bløt og leirete og det var derfor vanskelig å manøvrere det franske kavaleriet og det heste-trukne mobile artilleriet. Derfor ble de tvunget til å vente et par dager frem til den 18. juni da marken hadde tørket noe. Med von Blücher stadig nærmere valgte den franske keiseren å innlede stridighetene og gikk til angrep ved den belgiske byen Waterloo, en drøy mil utenfor Brussel. Engelskmennene var posisjonert bak og på toppen av en åskam, Mont Saint-Jean, og Napoleons artilleri hadde dårlig effekt mot de britiske styrkene som holdt stand, men var på vei til å tape. På kvelden nådde imidlertid von Blücher og prøysserne frem til slagmarken og angrep Napoleons høyre flanke.

Når oppmerksomheten nå lå på å forsvare den høyre flanken oppsto det forvirring, noe som Wellesley utnyttet ved å angripe. Dette fikk resten av hæren til å flykte, med 51 000 av 72 000 døde, sårede eller tatt til fange på slagmarken. Noen dager etter slaget abdiserer Napoleon og etterfølges av sin sønn, Francis Joseph Charles Bonaparte. Den 3. juli kapitulerer Napoleon helt og sendes i eksil til øya St. Helena, hvor han levde i tre år frem til sin død i 1821. Den 8. juli tiltrer Ludvig XVIII av huset Bourbon den franske tronen.

Vi går tilbake et stykke til tidspunktet hvor det er tydelig at Napoleon vil tape slaget ved Waterloo. Rothschilds hadde frem til dette øyeblikket finansiert begge sidene i krigen og hadde et stort kontaktnett slik at de mange Rothschild-bankene i Europa kunne kommunisere raskt med hverandre.

Nathan Rothschild.
Nathan Rothschild.

Rothschilds handelsfartøy var blant de eneste som med sine gulltransporter og kommunikeer kunne passere uforstyrret gjennom de franske og britiske blokadene. Nathan Rothschild hadde på grunn av dette kommet på en slu plan for å ytterligere vinne på denne krigen og øke sin allerede enorme finansielle makt til et virkelig bankmonopol i Storbritannia. Han hadde derfor sendt en agent ved navn Rothworth for å følge den britiske hæren og deretter rapportere gjennom kommunikasjonssystemet, så raskt som mulig, hvilken side som kom til å gå seirende ut av sluttstriden. Da det var tydelig at Napoleon var dømt til å tape satt Rothschilds agent hjulene i gang og nyheten om det franske nederlaget var i Nathan Rothschilds hånd – i London – hele 24 timer før Arthur Wellesleys egen kurier nådde frem til krigsdepartementet.

Det første Nathan Rothschild gjorde var å informere regjeringen om at koalisjonen hadde mislyktes og ledd et nederlag mot Napoleon. De trodde ham ikke og ventet istedet på sine egne kurier. Agenter spredte dog nyheten om at Wellesley hadde blitt beseiret og så begynte Rothschilds agenter på børsen på en bestemt kommando å selge britiske statsobligasjoner for en meget lav kurs. Dette fikk hele børsen til å bli desperat etter å kvitte seg med sine statsobligasjoner i en nasjon som de nå trodde lå beseiret på Flanderns sletter. Resultatet ble at de engelske statsobligasjonenes verdi sank så mye på én dag at de stort sett ikke var verd mer enn papiret de var skrevet på. Da prisen hadde sunket til nesten ingenting skred Rothschilds agenter igjen til verket og begynte å kjøpe opp statsobligasjoner. De bokstavelig talt sugde til seg hele børsen til spottpris.

På én eneste dag hadde Nathan Rothschild klart å øke sin formue utallige ganger og fått kontroll over Storbritannias sentralbank. Da major Henry Percy ankom krigsdepartementet og rapporterte at de hadde vunnet ved Waterloo skjøt verdien på statsobligasjonene i været og Nathan Rothschild tvang så den engelske staten til å sette opp en ny sentralbank under direkte kontroll av ham selv. Denne og liknende strategier har siden Waterloo blitt brukt gang på gang av de organiserte bankfolkene for å utnytte aksjesystemet, ødelegge nasjoner og skaffe seg den enorme innflytelsen over verdens økonomi som de har i dag.

Delta i debatten

Start diskusjonen

Bli varslet om
avatar
wpDiscuz