Hjem Historie Søren Kierkegaard

Søren Kierkegaard

3

HISTORIE Den 5. mai 1813 ble den danske poeten, filosofen, teologen og forfatteren Søren Aabye Kierkegaard født. Han er kjent for å være far til eksistensialismen, og er en av de mest innflytelsesrike filosofene som Norden har fostret.

640px-søren_kierkegaard-forside

Søren Kierkegaard ble født den 5. mai 1813 i en velstående familie i København. Fem av søsknene hans døde tidlig av sykdom, muligens tyfus, rundt 1838. I sammenheng med dødsfallene falt en enormt melankoli over resten av familien; det ble snakket mye om Guds vrede og at de hadde blitt straffet. Faren, Michael Kierkegaard, var redd han hadde pådratt seg Guds vrede ved å ha spottet i sin ungdom og for å ha vært utro med en hushjelp. Han var redd for at alle hans barn skulle dø før ham selv. Familietragedien i 1838, som Kierkegaard kalte «det store jordskjelvet» og som førte til familiens puritanisme og hans egen angst, farget i stor grad hans filosofi og litterære verk.

På 1840-tallet traff Kierkegaard sin store kjærlighet, Regine Olsen. Etter et år som trolovet valgte han å avbryte forlovelsen, antakelig for at den første tidens stormende forelskelse hadde roet seg og banet vei for hverdagskjærligheten. Grunnen til at han brøt med sin livs kjærlighet var et returnerende, om enn skjult, tema i hans senere verk.
På 1840-tallet traff Kierkegaard sin store kjærlighet, Regine Olsen. Etter et år som trolovet valgte han å avbryte forlovelsen, antakelig for at den første tidens stormende forelskelse hadde roet seg og banet vei for hverdagskjærligheten. Grunnen til at han brøt med sin livs kjærlighet var et returnerende, om enn skjult, tema i hans senere verk.

I 1830 hadde Søren Kierkegaard studert historie og latin på Østre Borgerdyd Gymnasium i Klaremodeme. Senere studerte han teologi ved Københavns Universitet. I likhet med Hegel og Fichte ble imidlertid aldri Kierkegaard en del av akademia. Han ville heller ikke bli prest som sin bror og forkynne «en kristendom som er en illusjon». Farens penger rakk dog godt og vel for at han bekvemmelig og selvstendig kunne vie seg til skrivingen.

I 1843 med boken «Enten – Eller» innleder han sitt virkelige arbeid som filosof under pseudonymet Victor Eremita. Boken er skrevet som en monolog, og løfter blant annet frem spørsmål om hvordan et menneske bør være innstilt til livet. Han tar de opp i forskjellige stadier: den estetiske, den etiske og den religiøse tilnærmingen.

Han mener at det menneske som lever etter den estetiske tilnærmingen velger å frasi seg moral, forpliktelser og har valgt å ikke velge for å i stedet innrette seg på hedonisme og nytelse. Denne levemåten, mener han, leder på lang sikt til psykisk sykdom og indre død. Kierkegaard mener da at estetikeren kan velge å begå selvmord eller forandre sin innstilling til livet. Etikeren, mener han, velger å ta ansvar for sitt liv og sine handlinger fullt ut. Den siste, den religiøse, er et menneske som er avhengig av Gud og gjør sitt beste for å leve ifølge den moral som er foreskrevet.

Deretter skrev Kierkegaard boken «Frygt og Bæven» hvor han kritiserer den kristne teologien for å forsøke å forklare kristendommens «objektive sannhet», noe som han selv så på som umulig. Han mente at subjektiviteten – troen – er sannheten og ikke det objektive.

I boken «Begrebet Angest» begynte Kierkegaard å tenke mye rundt angstens betydning for den menneskelige tanken. Denne boken har blitt en av grunnsteinene i den filosofiske grenen som kalles eksistensialismen, som representeres av blant annet Jean-Paul Sartre. I dette verket beskrives for første gang tanken om den eksistensielle angsten.

Kierkegaard returnerte senere til studien av forskjellige livsstadier i boken «Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift» og økte dem til seks stykker. I tillegg til det estetiske, etiske og religiøse (bestemt kristent) la han til det ironiske, humoristiske og generelt religiøse. Her videreutviklet han også sin tese om at Gud, hvis han eksisterer, er uendelig fri og ovenfor begrensningene til tid og rom; med andre ord evig. Mennesket er på den andre siden endelig og dets frihet er begrenset. Mennesket kan dog selv velge hva det vil gjøre med denne begrensede friheten, leve sitt liv og sin eksistens. Han mener her, begrunnet i sin antagelse om at sannheten er subjektiv, at bare mennesket selv kan velge hvordan det bør leve sitt liv; filosofien kan det ikke.

Hans mentale tilstand ble deretter forverret, og da det satiriske vittighetsbladet Corsaren publiserte en rekke hånende angrep mot ham tok han det veldig hardt. Etter dette endret han oppfatning om religionen til noe han kalte for «urkristendom» (altså tidlig kristendom) for å oppleve en tettere nærhet til Jesus. Han ble mer og mer plaget av livet og hans endrede syn satte ham i direkte konflikt med kirkens doktrine.

Kierkegaard gikk derfor ut av den protestantiske statskirken i 1854 og begynte deretter å skrive en mengde artikler hvor han kritiserte den kristne institusjonen og talte for urkristendommen. Denne siste perioden ble dog for hard for ham, og høsten 1855 besvimte han under en spasertur og døde som følge av dette noen uker senere, den 11. november.

Kierkegaard publiserte sine arbeider under mange forskjellige pseudonymer, og han brukte flere i bøker og aviser for å argumentere mot hverandre. Han hadde en virkelig komplisert personlighet og kunne ofte ta til seg flere forskjellige måter å tenke på.

320px-kierkegaard_stamp

Utenfor Danmark ble han ikke kjent før etter 1920, da profesjonelle oversettelser av hans verk ble publisert på en rekke europeiske språk. Siden da har han, sammen med Friedrich Nietzsche, blitt erkjent som eksistensialismens far og har fått en plass blant filosofiens giganter.

I 2010 ble det mye skriverier i Danmark da opplysninger om Kierkegaards forhold til jødene, som av en eller annen grunn har blitt tystet ned, ble kjent for almenheten. I en 600 sider lang bok, «Stadier på antisemitismens vej – Søren Kierkegaard og jøderne», skriver den danske forskeren Peder Tudvad om hvordan Kierkegaard privat og i sine dagbøker mente at jødene hadde en «forkjærlighet til penger», at han kalte sin utgiver for «jødedreng» og beskrev jøder som «blodtørstige» og «passer best for tyrannier».

Ifølge Tudvad var Kierkegaard av den oppfatning av at jødene til slutt ville «drepe alle europeiske kristne». Mye av Kierkegaards kritikk mot jødedommene hadde et kristent utgangspunkt, selv om formuleringen «europeiske kristne» antyder at dette ikke var det eneste motivet. Kierkegaard mente også, i likhet med blant annet Richard Wagner, at jødene «mangler sjel».

Til tross for den ganske vel bevarte hemmeligheten var nasjonalsosialistene i Danmark godt kjent med Søren Kierkegaards kritikk av jødedommen. Tidsskriften National-Socialisten, som ble utgitt av Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP), skrev den 17. februar 1940:

Søren Kierkegaard er uten tvil det største geniet som den danske nasjonen har produsert […] Hans verk inneholder de beste instruksjonene for det danske folkets frigjørelse fra jødedommens ånd som stadig mer har kommet til å dominere Danmark og som han så seg kallet av forsyn til å bekjempe. Det kan derfor i denne sammenhengen være berettiget å påstå at Søren Kierkegaard var den første danske nasjonalsosialisten.

3
Delta i debatten

avatar
3 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
3 Comment authors
von ListLimmyNordboer Recent comment authors
  Subscribe  
nyeste eldste flest stemmer
Bli varslet om
Nordboer
Nordboer

Interessant artikkel.

Limmy
Limmy

Ekko på NRK fra 28/4 har en del om nynazister. Kanskje noen her som vil høre på det.

von List
von List

Flere slike artikler!:) Europa har fostret en god del utrolige tenkere opp gjennom tidene. Man har også Platon, Julius Evola, Friedrich Nietzsche, Guido von List osv osv.