HISTORIE Sven Berge sendte sin «Melding om oppfinnelse» til Försvarets materielverk (FMV) den 22. oktober 1956. Grunnlaget til den unike svenske stridsvognen 103 var dermed lagt.
Etter andre verdenskrig var det klart at Sveriges stridsvogner var kraftig foreldet og flere initiativ for å fornye panservåpenet ble gjennomført.
I begynnelsen på 50-tallet initierte hærledelsen studier for å lage en ny tung stridsvogn til det svenske forsvaret. Studiene, hvis hensikt var å se om det var mulig å lage en vogn som veide 30 tonn og fortsatt hadde god beskyttelse, våpenkraft og bevegelighet, gikk under dekknavnet KRV eller «EMIL».
Da forsvaret i 1953 fikk muligheten til å kjøpe den britiske stridsvognen Centurion ble studiene formelt lagt på is. Diskusjonene som ble ført i KRV-prosjektet fortsatte dog uformelt og ble videreutviklet. De kom frem til at man ville ha en vogn med kort opplæringstid, tilpasset for vernepliktige, lav vekt, sterk frontalbeskyttelse, liten silhuett og stor våpeneffekt.
Ingeniøren Sven Berge ved Kungliga arméförvaltningen (KAF) hadde i flere år studert materiale fra krigen, og fra det han hadde lært formulerte han sommeren 1956 en rapport. Rapporten ble mottatt ganske kjølig, men på grunn av Berges overbevisende presentasjon fikk han mer tid til å videreutvikle idéen. Den 22. oktober sendte han inn denne «Melding om oppfinnelse», og denne gangen ble forslaget mottatt noe bedre og han ble invitert til gruppen som hadde ansvaret for å lage en ny hovedstridsvogn.
Sven Berges konsept var revolusjonerende for tiden: en stridsvogn som var tilpasset svensk forsvarskamp, kompakt med liten treffoverflate, fast kanon som ble rettet ved å rotere hele vognen samt automatladning med hele ammunisjonslageret utenfor kabinen.
Iløpet av de kommende årene arbeidet gruppen med å teste vognens forskjellige deler separat, for å se om det virkelig ville fungere i praksis. Forsøkene gav positive resultater og i 1959 bestemte hærsjefen at utviklingen av vognen skulle begynne. Bestillinger av prototyper ble gitt til Bofors og av enkelte deler til Volvo og Landsverk. Det ble også bestilt en før-serie på 10 vogner.
Prototypene ble levert til forsvaret i 1961; før-serien ble levert i 1963 og i sammenheng med dette ble vognen offentliggjort for verden. Det ble også startet forsøk med tropper med før-seriens vogner i slutten av 1963. Den endelige bestillingen av vognen ble gjort i 1964 med en ordre verdt 500 millioner kroner; den hittil største ordren som den svenske hæren har gjort.
De første serieproduserte stridsvognene ble levert til forsvarsmakten i 1967 og året etter startet vernepliktige å få opplæring i den.
I den andre del-serien hadde visse mangler på vognen blitt fikset: blant annet hadde gassturbinen blitt byttet ut med en kraftigere utgave, det hadde blitt lagt til panservern samt røykkaster og flyteskjerm. De 290 vognene i del-serie 2 var ferdig levert i 1971.
Det som gjorde stridsvogn 103 unik var kanonens faste plassering i chassiset. Kanonen ble rettet ved å rotere hele vognen med hjelp av hydraulikk i både side- og høydelengde. Hovedvåpenet var en 105 mm L7-kanon med 67 kaliber løp som gav større gjennomslag enn den kortere kanonen på eksempelvis Centurion-vognen. Beskyttelsen var for tiden også overlegent alle motstandere. Motorens plassering i fronten økte beskyttelsen enda mer.
Den automatladede kanonen kan fyre av hvert tredje sekund, hvilket fortsatt er verdensrekord. Takket være automatladningen kan ammunisjonen oppbevares adskilt fra besetningen, hvilket øker deres overlevelsessjanser. Ekstrabeskyttelsen med stålgitter i fronten, som var hemmeligstemplet frem til 1992, økte frontalbeskyttelsen betraktelig.
To av de tre besetningsmedlemmene hadde samme mulighet til å håndtere alle vognens funksjoner, hvilket gjorde den mulig å operere med bare én mann i en nødssituasjon. Flyteskjermen gav en unik mulighet til å operere der andre stridsvogner ikke kunne. Vognen var overlegen T-55- og T-62-modellene som var østblokkens hovedvogner på denne tiden.
Stridsvogn 103 var helt siden innføringen kontroversiell; den delte hæren i forkjempere og kritikere som høyrøstet forsøkte å få gehør for sine respektive standpunkter. En av vognens største kritikere er oberst Hans Nilsson, tidligere sjef for pansertroppenes kampskole. Nilssons kritikk kan oppsummeres slik (finnes i sin helhet her):
Strv 103 kunne ikke skyte under bevegelse, hadde bare to mann som kunne delta i kampen og kunne ikke passere mindre grøfter. Dette gjorde at stridsvognen ikke var egnet som angrepsvåpen. Den hadde en begrenset kampverdi og passet best som båndpanservernkanon. Men hva Sverige trengte var et angrepsvåpen.
Stridsvognens forkjempere inkluderer både andre offiserer og forskere. De viser til at kritikken overhode ikke stemmer overrens med de fakta som er tilgjengelig. Ved adskillige øvelser har det vist seg at vognens manglende tårn, sammen med dens andre unike egenskaper gir den en høyere kampverdi enn andre lands vogner. Anders Lundström, tidligere major ved P5 (Norrbottens panserbataljon) oppsummerer det slik (finnes i sin helhet her og her):
Det er istedet slik at strv 103 i en periode på ca. 10 år (1970–1980) var en stridsvogn som var fullstendig overlegen hovedstridsvognene som fantes i andre deler av verden. Vognen var ukonvensjonell og krevde at de som brukte den, fra tropp- til fordelingsnivå [tilsvarer en divisjon] hadde forståelse for denne unike vognen og ikke falt inn i noen «tårnvognsrutine». Uten forståelse og innsikt vedrørende vognens begrensninger og muligheter var den kanskje, slik som alle andre våpen man ikke bruker riktig, mindre bra, men hvis man forsto å utnytte dens unike muligheter, trente personalet riktig og hadde fleksibiliteten som kreves, så var det en stridsvogn som, sammenliknet med datidens tårnvogner, gav våre forband en meget stor fordel mot alle potensielle angripere.
Vognen ble modernisert ytterligere en gang i 1986 med mer beskyttelsesutstyr.
Stridsvogn 103 ble tatt ut av bruk i 1997 da den tekniske utviklingen hadde løpt ifra den unike svenske stridsvognen. Men under sin «siste» kamp ble det vist at «gammel er fortsatt eldst». «Kampen» ble gjennomført under øvelser på Kvarn i 1997 hvor seks stykk stridsvogn 103 møtte like mange stridsvogn 121 (Leopard 2). 103-vognene slo ut alle «fiendtlige» vogner med bare ett eget tap.
TV-kanalen Discovery Channel kåret stridsvogn 103 til den 6. beste stridsvognen gjennom tidene.
