Hjem Nasjonal kamp Tanker om moskéskytingene på New Zealand og eventuelle paralleller til nordisk kamp

Tanker om moskéskytingene på New Zealand og eventuelle paralleller til nordisk kamp

UTTALELSE Den nordiske motstandsbevegelsens leder Simon Lindberg skriver her om dagens terrorhandling på New Zealand og om det finnes noen likheter med organisasjonens kamp.

Tidligere i dag fikk vi alle høre nyheten om at den tilsynelatende nasjonale mannen Brenton Tarrant gikk inn i en moské med skytevåpen og drepte så mange rasefremmede han kunne til tonene av nasjonalistisk musikk. Jeg har sett videoen. Jeg har lest hans manifest. Det er en hendelse som har berørt også meg og som jeg har tenkt og grublet på i hele dag. Jeg deler her mine konklusjoner.

De to hovedmotivene han oppgir i sitt manifest er det vanskelig å ikke føle sympati for. For det første at den hvite rasen går mot sin biologiske undergang gjennom alt for lav fødselsrate i kombinasjon med masseinnvandring av ikke-hvite til alle hvite land. Av ikke-hvite som dessuten statistisk sett føder flere barn enn hvite.

Hvorfor ikke flere mennesker ikke blir oppmerksom på denne enkle konklusjonen og blir opprørt av kunnskapen for deretter å agere, er og forblir et av de viktigste og mest aktuelle spørsmålene som finnes. Hele vårt folks eksistens avhenger nemlig av at folk begynner å forstå og agerer utifra denne fakta. Det er derfor også Den nordiske motstandsbevegelsens aller viktigste forpliktelse i dagens situasjon; å knuse hjernevasklovene som gjør at folk ikke forstår og å rydde unna tåken av den egosentriske transen som står i veien for at folk, hvis de tross alt får kunnskap, likevel ikke skal gjøre noe med saken. Vi må informere folket om kampen og mobilisere de til å delta i den.

For det andre opplyser Tarrant at handlingen var en hevn for terrorangrep begått av rasefremmede muslimer med uskyldige hvite som ofre, men også for de mange andre drap, mishandlinger, voldtekter og ran som rammer hvite mennesker verden over med ikke-hvite som gjerningsmenn.

Det er også her bemerkelsesverdig at ikke noen av de millioner søsken, foreldre, barn, partnere, venner, naboer, kolleger, ofrene som har overlevd selv, eller bare medmennesker med rettferdighetssans, noensinne gjør noe for å slå tilbake og utøve i det minste litt rettferdighet. At de hvite ofrene og deres pårørende bare aksepterer og la seg overkjøre og trykkes ned kommer selvfølgelig av samme omstendigheter som at de aksepterer sin egen biologiske utryddelse, nemlig at de er hjernevaskede, passivisert, defaitistiske, egosentriske og nedtrykt.

Når alt kommer til alt er det altså egentlig ikke noe merkelig med at det som i dag skjedde på New Zealand har skjedd. Egentlig er det som er mest bemerkelsesverdig at ikke slikt skjer oftere.

Rent moralsk kan man så klart resonnere. Visst er død alltid død og noen mener kanskje at det aldri kan rettferdiggjøres å ta livet av noen annen? Vi hvite har dog ufrivillig blitt dratt inn i en lavintensiv utryddelseskrig over hele vesten. I krig dør mennesker. Er det da verre å drepe noen rent fysisk enn å politisk lobbe for, å gjennomdrive, og å utgjøre en aktiv del i en politikk som tar livet av en hel rase? Attentatmannen virker dessuten å ha valgt sine målskiver med omhu for at det i høyest mulig grad ikke er fullstendig uskyldige som skal rammes.

Med alt dette sagt mener jeg dog ikke å ukritisk hylle gjerningen, for selv om jeg som sagt ikke ser det som noe rart eller per automatikk feilaktig på et moralsk plan, så mener jeg samtidig at dette alene selvfølgelig heller ikke fører til at situasjonen blir bedre for hvite mennesker på hverken New Zealand eller i verden. Jeg kan heller ikke svare 100% for hvordan situasjonen ser ut på New Zealand og Australia hvor gjerningsmannen kommer fra, men jeg kan derimot svare for situasjonen her i Norden. Her har den sivile nasjonale kampen momentum, Den nordiske motstandsbevegelsen vokser stadig og får mer og mer innflytelse. Videre er vi her heller ikke fullstendig forbudt, men kan, tross økt represjon, fortsatt drive kampen noenlunde effektivt slik som vi ønsker på lovlig vis. Vi kan altså lykkes.

Dette medfører at slike metoder som de på New Zealand blir kontraproduktive her da de fører til økt sympati for våre motstandere og til at systemet gis legitimitet til enda hardere represalier. Tro meg eksempelvis når jeg sier at vi også kommer til å piskes og jages for denne handlingen også i Norden, tross at vi ikke har noe med dette å gjøre. Denne handlingen kommer til å brukes for å mobilisere opinionen mot oss generelt, og for å rettferdiggjøre et forbud mot oss spesielt. Det ironiske i sammenhengen blir jo bare at med et forbud skaper systemet et miljø der risikoen for at vi får se flere slike handlinger øker betydelig.

Vår kamp er nemlig en skjebnekamp. Det handler om å vinne eller forsvinne. Ikke bare for oss nasjonalsosialistiske aktivister selv, men for hele vårt folk og dermed inkludert såvel minnet av våre forfedre som det fremtidige livet til våre etterkommere. Det er altså for våre barn vi kjemper. For deres overlevelse. Et forbud kommer ikke til å stoppe oss.

Hvis ulovlige metoder er den eneste gjenstående veien å gå for å gjøre sin røst hørt er det jo også enda mindre rart eller feilaktig om noe ulovlig skjer. I en slik situasjon kommer da ikke jeg å på noen måte fordømme det i hvert fall. Jeg kommer derimot til å håpe at slike eventuelle, fremtidige nordiske nasjonale partisaner, tar sikte høyere og sparker oppover mot den globale eliten som flytter brikkene, i stedet for mot brikkene i seg selv – men det er et annet spørsmål.

Hva som dog kan sis angående metoder som disse er at det mer er et uttrykk for desperasjon å ta med seg så mange fiender som mulig i fallet, enn hva det er effektiv kamp for å faktisk forandre situasjonen – i stor skala, på riktig og for evig. Det er eksempelvis ikke gjennom enkelte terrorhandlinger våre forfedre ble herskere over verden. Det er heller ikke gjennom enkelte terrorhandlinger våre fiender har slått oss bort fra tronen og tatt over våre forfedres posisjoner. Nei, det er gjennom organisering. Det har vært en vedvarende prosess som har gått i med- og motgang, der aktørene ha måtte ha tålmodighet. Det er også på den måten vi kjemper og vokser. Det er slik vi kommer til å seire.

Forstår du at noe må gjøres? Bra. Er du modig nok til å gjøre det som kreves? Enda bedre, så gjør det og bli med oss!

Gjør du ikke samme vurdering som jeg og derfor tror at Brenton Tarrants vei er mer korrekt enn min og at du dessuten faktisk er beredt til å ofre det som kreves for å gå denne veien og ikke  bare bruker det som en unnskyldning for å ikke gjøre noe overhodet? Isåfall hadde det vært ulovlig og kanskje også uheldig av meg å oppfordre deg til handling og derfor sier jeg i stedet: Hold deg langt borte fra oss, for både din egen og vår skyld.

Den nordiske motstandsbevegelsen driver ikke med terror (hvor enn systemet gjerne ønsker at vi skulle gjøre det slik at de hadde fått en god grunn til å forby oss). Vi er en revolusjonær kamporganisasjon som agerer sivilt og legalt. For den saks skyld tar vi ikke avstand fra hvite mennesker som agerer – selv om de agerer annerledes enn oss.