Hjem Opinion Kronikk Til kamp mot folkemordet! – del 1

Til kamp mot folkemordet! – del 1

KRONIKK Gjesteskribent Caesar maner i denne artikkelen til kamp for den nordiske rasens overlevelse.

Front

Du selv er intet, ditt folk er alt!

Vær tro dine forpliktelser mot ditt folk og din rase! Forsvar det som ennå er friskt og livskraftig i det landet som du har arvet. Lytt til hva ditt blod roper til deg.

Allerede for kanskje mer enn 12 000 år siden, alt ettersom innlandsisen dro seg tilbake mot nord, kom de første menneskene sørfra. Til det av den baltiske issjøens nylig oppstandne land, vår kommende nordiske halvøy. Menneskene var av en aldeles unik type: de var høyreiste og langskallede med lyst hår og dyptliggende blå øyne. De tok det folketomme landet i besittelse, ble bofaste og begynte å leve av hva landet bød på: jakt, fiske og et i begynnelsen enkelt jordbruk.

Hard innsats var en forutsetning for å berge livet i det karrige landet. Men nye slekter kom stadig til, alle med direkte avstamning av dette vårt opphavlige folk. De fortsatte trutt urfedrenes arbeide med oppdyrkingen av det som nå var vårt hjemland.

Lover ble dannet, våre lover, som ga uttrykk for disse lyse menneskenes medfødte oppfatning av rett og heder. Og ledere, våre ledere, trådte frem fra folkedypet og samlet mennene under sin ledelse, når ytre farer fra angripende fremmede og okkupanter truet med å plyndre, eller å frarøve oss vårt land og hva som var vårt ifra oss. Slik oppstod, bestod og utviklet vårt Norden seg fra generasjon til generasjon.

germansk

Den stolte og intelligente menneskerasen, som begynte dyrkingen av vår mark og dermed grunnlaget for våre land, var den nordiske rasen. Og det vakre nordiske folk, så unikt i verden, som frem til i dag, nesten uten unntak, har levd fritt og uten utenlandsk eller innvandret fremmedvelde i vårt eget land, er i stor grad etterkommere av de opphavlige nordiske nybyggerne.

Nordiske bønder har fortsatt å dyrke vårt land, nordiske oppfinnere og konstruktører har sammen med nordiske kroppsarbeidere bygget våre fabrikker og våre maskiner, og det som fremdeles er friskt og livsdugelig ved styret av vårt samfunn, er et verk av våre konger og våre statsmenn av nordisk rase.

Ser vi mot gangne tider og andre deler av verden, finner vi folk av nordisk rase som bærere av mange høyerestående kulturer – Persia, Hellas og Rom, for å nevne noen eksempler.

Våre aller eldste norrøne tekster, som eksempelvis Ynglingesagaen fra «Heimskringla», «Elis saga» og «Trójumanna saga», men også den romerske skalden Vergilius’ verk, som «Aeneiden», belyser og forteller oss om de nordiske folkenes historiske rang og verd, samt, nok så viktig, deres utseende.

For eksempel den trojanske helten Aineias, roms mytiske grunnlegger Romulus, britonernes forfader, og kong Priamos’ dattersønn Trór, beskrives alle med ord som: «bleikhárr», «gult hár sem silki», «hárit silkibleikt ok fell á herðar niðr» og «hár hans er fegra en gull». I moderne språkdrakt:  «blondt hår», «gult hår som silke», «håret silkeblondt og faller til skuldrene ned» og «håret hans er fagrere enn gull».

Romulus og Remus.
Romulus og Remus.

Guden Odin beskrives med ordene: «Han var så staselig og skjønn å se til, at alles hjerter strålte, da han blant sine venner stod.» Tor beskrives slik: «Tor er vakker som et stykke kunst, elfenben innlagt i tre, hår mer gyllent enn gull – så også Aineias.» Videre, i den romerske skalden Vergilius’ store epos «Aeneiden» beskrives utseendet på trojaneren Aineias, Romerrikets forfader, således:

Restitit Aeneas claraque in luce refulsit
os umerosque deo similis; namque ipsa decoram
caesariem nato genetrix lumenque iuventae
purpureum et laetos oculis adflarat honores.

 På norsk:

Der stod Aineias, og skinte som av strålende lys,
ansikt og skuldre lik en Gud;
før arvet fra moderen, hans ungdommelige lyse hår,
purpurglansen i øynene utstrålte edle aner.

Disse kulturene var vitale og blomstrende, men bare så lenge den nordiske rasekjernen levde. De episke heltene som omtales i både våre egne norrøne tekster, sagaene om bystaten Trojas undergang og fall, likeså i de store romerske skaldenes veldige epos om Roms opphav, hadde alle gyllent, gullblondt hår og elfenbenshvit hud. Når raseblandingen, og dermed utslettelsen av den nordiske rase satte inn, begynte også forfallet og den kulturelle ødeleggelsen, samtidig som den, inntil da, kontinuerlige fremgangen opphørte. Raseblandingen gjorde omsider ende på hver kultur, hvis skapere ikke lenger hadde noen verdige etterkommere.

rom-ruiner

Hvordan forklares så den kulturskapende nordlige rasens forsvinning fra for eksempel Romerriket? Årsakene til dette var flere, men den avgjørende var sannsynligvis en forvrengt handelspolitikk med dels en anselig import av billig korn fra koloniene som utarmet bondebefolkningen, det nordiske raseelementets levende kjerne, dels store skarer av importerte slaver og krigsfanger, som gjorde bøndenes frie landarbeidere overflødige. Det herskende degenererte aristokratiet, og den dekadente velstående overklassen, tok der-i-gjennom både jord og forsyning fra dem alle. De nødlidende bøndene, landarbeiderne og de lokale håndverkerne ble så drevet inn til de større byene i «smeltedigelen», hvor raseblanding med den i stor grad innvandrede bybefolkningen, som innbefattet fremmede kjøpmenn, utenlandske leietropper, slaver osv., til slutt gjorde ende på dem. Bondenøden ledet til rasedød, rasedøden til en høykultur som ble borte for alltid.

Slik har de blomstret og visnet, disse nordiske kulturer, som enten stammer fra samme opphavlige folkestamme som oss selv, eller som senere ble skapt gjennom de nordiske folkevandringene. Østersjøområdet, dette »folkets skjød», som det fra gammelt av har blitt kalt, har inntil den seneste tiden bevart en opphavlig, nesten ren kjerne av nordisk rase. I vår tid er det fremfor alt Norge, Sverige, Danmark, Færøyene og Island, samt Åland og i det minste de svenske delene av Finland, som fremdeles er den ennå ublandede nordiske rasens hjem.

birkebeinerne1

Etter mer enn 700 år av broderlig symbiose, med en stadig oppvisning av den finske rasens hardførhet, verdighet og ærlighet, dets broderskap, våpenbroderskap og kameratskap, må også det stolte finske folket kunne regnes som den nordiske rasens tvillingfolk.

Innehavet av en vesentlig ren nordisk rasearv, er noe som stiller store forpliktelser til alle våre nordiske folk. Å utgjøre den nordiske rasens kjerne – det er å ha hele verdens skjebne i sin hånd. Den befolkningskrisen, som nå går over de fleste av Europas kulturland, og herjer særskilt ille i våre land, den er derfor langt mer illevarslende enn de kriser som utryddet grekerne og romerne av nordisk rase. Denne gang gjelder det ingen enkelt gren på det nordiske rasetreet – det gjelder roten og treet selv.

Det er følelsen av dette ansvaret som maner nordiske mennesker sammen til strid for våre folk og vår rases fremtid. Den nordiske tanken reiser spydspissen mot de skadelige samfunns- og kulturforholdene som er rådende, og som truer den nordiske rasen på livet. Denne striden og dens positive reisningsprogram er nasjonalsosialismen.

I politisk sammenheng tas befolkningsspørsmålet så og si utelukkende opp for å tjene som motivasjon for en økt innvandring, og da med henvisning til at «våre gamle må erstattes» og da nødvendigvis med ikke-europeiske innvandrere. Dette ettersom våre kvinner føder aldeles for få barn på grunn av individualistiske lykkekrav, krav som har blitt tutet i dem fra kulturmarxistisk og feministisk hold. I tider som disse, må vi med all vår kraft fremholde at det kun finnes én bevegelse, ett parti, hvis program fra grunnen har blitt bygget på befolkningsspørsmålet, nemlig nasjonalsosialismen, den biologiske verdensanskuelsen.

Tyr-runen

De «demokratiske partiene» er pådrivere i den individualistiske ego-kulten, som leder til splittelse, klassekamp og moralsk forfall. I kombinasjon med en masseinnvandring av fremmede folkeslag blir utfallet vår egen og evige utryddelse. Vi nasjonalsosialister forkynner: Du selv er intet, ditt folk er alt!

Demokratiet selv har vist seg udugelig i å få utrettet noe positivt ved befolkningsspørsmålet. Dets instanser har ikke bare feilet med alle sine forslag og tiltak, de har til og med aktivt virket mot en positiv løsning.

Årsakene til dette er fremst den styrende elitens svikefulle og fiendtlige innstilling, og videre deres bevisste vilje til aktivt å bryte ned vår folkestamme og vår nordiske rase, men også gruppeinteressenes styrke og statsmaktens svakhet, hvilket garanteres av det demokratiske styresettet. Vi motsetter oss folkeutbyttet i alle dets forekomster, og fordrer som en motsats en bevarelse av vårt folk, gjennom et kraftig økt fødselstall av nordiske barn. Dette kan utelukkende en sterk og løsrevet statsmakt, fri fra utenlandsk påvirkning, utgående fra folket selv, oppnå.

Så vel fra sosialdemokratisk og kulturmarxistisk, som fra borgerlig høyrehold, har man hevet kravet på innvandring av fremmede, for å løse befolkningens lave fødselstall. Selv såkalte »identitære» og »sosialkonservative» vil at vårt vesentlig raserene folk skal assimileres med de innvandrede fremmede raseelementene.

Vi har imidlertid ingen anledning til å tvile på, at våre land kommer til å være befolket også i fremtiden. Spørsmålet er snarere hvilke som skal befolke dem! Skal et fremmed blandingsfolk tale vårt språk, og angi vår historie og våre arkeologiske levninger som sine i fremtiden? Skal vårt land bebos av våre egne barn og etterkommere – eller av rasefremmede og bastarder som hevder å dele samme arv som oss selv?

Her går den avgjørende skillelinjen i befolkningspolitikken mellom samtlige systempartier, inklusivt såkalte innvandringskritiske partier på den ene siden, og Den nordiske motstandsbevegelsen på den andre! I nasjonens skjebnetime står bare Den nordiske motstandsbevegelsen fast i troen på våre forpliktelser mot vårt folk og vår rase.

Derfor er det din plikt å slutte deg til vår bevegelse, og der bidra etter beste evne i kampen for folkets fremtid!

Engasjement

Kilder:
Heinz Klingenbergs Trór Þórr (Thor) wie Tros Aeneas
Snorra Edda Prolog
Vergil-Rezeption und Altisländische Gelehrte Urgeschichte