Hjem Artikler Toleranse

Toleranse

KOMMENTAR Paulina Forlund skriver om hvordan toleransen svekker nordboerne og baner vei for undertrykkelsen av vårt folk.

Toleranse. Et i aller høyeste grad et nåtidens ord. Et ord som gjennomsyrer sjelen til den rotløse nordboer. Et ord som den mest intolerante bruker for å kontrollere, dominere og sist, men ikke minst, vinne terreng.

Det starter allerede i barnehagen. Der de nordiske barna blir oppfordret til å omfavne de kristne idealene og moralske prinsippene som nå mer eller mindre blir overtatt av venstresiden. Verdier som «likeverd», å snu det andre kinnet og «hvis du er snill mot den dumme/slemme vil han eller hun til slutt bli snill».

Våre unge blir matet med disse giftstoffene som de kaller toleranse. Det som skjer er at vi mister tomme for tomme, sakte men sikkert. Ikke bare mister vi retten til forsvar. Våre fremtidige generasjoner fratas evnen til å tenke kritisk, eller å forsvare seg. Samtidig som mange ikke-nordiske unge vokser opp i ekstremt patriarkalske strukturer, likt det som vårt folk levde under i middelalderens kristne Norden, blir våre sønner og døtre oppdratt av helt andre «mannlige» idealer.

I vårt samfunn har den nordiske mannen ikke lenger rett til å være mann. Selv ikke på en sunn og balansert måte, som fedre bare en generasjon tilbake kunne være. Nå skal unge gutter i stedet være tolerante og helst androgyne. De havner her direkte i en underlegen situasjon som vanligvis blir mest tydelig i puberteten. Nordiske gutter blir ranet, ydmyket, latterliggjort. De blir, akkurat som sine søstre, et lett bytte. De er ofte også numerisk underlegne ettersom rasefremmede går i større grupper.

I den multikulturelle vestlige verden blir den ikke-hvite mannen fremstilt som sterk, maskulin, vital og sist, men ikke minst attraktiv. Våre sønner skal se opp til dem, og våre døtre skal ville videreføre deres gener med dem. Spørsmålet er: når skal voksne trå til og gjøre noe for å ruste opp ungdommen vår igjen?

Jeg må her understreke at jeg på ingen måte tar til orde for en lignende oppfostring som jeg nevnte tidligere, da vi levde etter kristne kvinneundertrykkende idealer. Derimot så vet jeg, som  mange av dere lesere, at vi menn og kvinner burde utgå fra våre naturlige feminine og maskuline idealer. Der mann og kvinne utfyller hverandre og støtter hverandre opp.

Jeg tror våre menn trenger å heve stemmene sine igjen og vise i kraft og handling at nok er nok. Uansett hvor mye jeg ønsker, som den nordiske kvinnen jeg er, å ta den kampen selv, vil disse «mennene» ikke høre på meg eller noen annen kvinne. Nordiske fedre, ektemenn, besteforeldre og brødre må begynne å tenke mer strategisk og legge hardt mot hardt igjen.

Man skal ikke kunne komme hit og voldta. Rasefremmede menn skal ikke våge å rane våre unge nordboere. Vi nordboere trenger å bli intolerante. Først da får vi sjansen til å ta tilbake landet vårt igjen. For slik som det er nå, så kan rasefremmede herje fritt, og til tross for at det er de «folkevalgte» forrædere som er ansvarlige, så er det også opp til oss nordboere å stoppe det!