Hjem Nasjonal kamp Aktivisme «Tot sind nur jene, die vergessen werden!» – reisebrev fra Tyskland

«Tot sind nur jene, die vergessen werden!» – reisebrev fra Tyskland

6

MOTSTANDSBEVEGELSEN Haakon Forwald forteller i denne reisereportasjen om reisen til Tyskland og demonstrasjonen i Wunsiedel.

Vår reise til Tyskland begynte allerede sent torsdag kveld, da ferden gikk fra Dalarna og mot Stockholm for å møte aktivister fra svenske Rede 1. Fremfor oss lå nesten 200 mil, men til tross for lang reisevei var humøret på topp. Vår destinasjon var Nürnberg hvor vi skulle møte opp kamerater fra organisasjonen Der Dritte Weg som vi skulle overnatte hos.

Reisen ned til Nürnberg gikk fint, og det var ingen problemer ved hverken grenseoverganger eller med polititrakasserier. Vi var fremme rundt klokken 20.00 fredag kveld – svært trøtte, slitne og sultne. Fire tyske kamerater møtte oss i en forstad til Nürnberg, og etter å ha parkert bilene gikk ferden via tog inn til sentrum av Nürnberg. Byen var ikledd julebelysning og det var et vakkert skue denne kalde novemberkveld.

Første stopp var den tradisjonsrike restauranten Bratwurst Röslein, som ble grunnlagt i 1431. På menyen stod ikke uventet tradisjonell tysk mat fra ulike deler av landet. Stedet var innredet som en klassisk tysk ølhall, med høyt under taket og lange bord.

Etter et svært godt måltid og hyggelige samtaler med våre tyske kamerater, ble kvelden avrundet med en kortere omvisning i sentrum. Vi besøkte blant annet huset til kunstneren Albrecht Dürer og byens slott som ble bygget rundt år 1000. Besøk ble også avlagt ved flere historiske plasser hvor det det har blitt tatt kjente portretter av Adolf Hitler.

En ting jeg noterte underveis den første kvelden, og som jeg diskuterte med Emil Hagberg, var hvor oppløftende arkitekturen var i Nürnberg, sammenlignet med svært mange nordiske byer. Nürnberg ble jo bombet sønder og sammen av de allierte, men mye er blitt gjenoppbygget og de delene av byen som vi besøkte fremstod for oss som både vakre og oppløftende.

Med tanke på hvilken effekt bare et par timer i vakre omgivelser hadde på oss, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor våre fiender arbeider på høygir med å fylle våre land med stygge kjøpesentere, McDonald’s-restauranter og betongbygninger.

Omvisning i Nürnberg

Etter en svært etterlengtet og god natts søvn, var det tidlig opp til en dag med fullspekket skjema. Våre verter bød på frokost med alt i fra klassisk tysk mat, til julekaker og kaffe. Ferden gikk deretter videre til Nürnberg for å besøke historiske steder for nasjonalsosialismen.

Nürnberg i seg selv er en historisk svært viktig by for nasjonalsosialismen, og fungerte fra og med 1933 som fast møtested for Rikspartidagene. De hadde fra før blitt arrangert i både 1927 og 1929, men da Hitler i 1933 fastslo at Nürnberg skulle fungere som fast vertsted, ble det lagt storstilte planer for byen.

Et område på hele elleve kvadratkilometer sørøst i Nurnberg ble avsatt, og skulle huse alt i fra kongressbygninger til større felter for alt i fra idrettsarrangementer, til parader og taler. Kjente plasser er blant annet Ehrenhalle, Zeppelinfeld og Kongresshalle.

Rikspartidagene samlet på det meste opp mot en halv million mennesker, men arbeidet med å ferdigstille Nürnberg ble aldri fullført som følge av krigen. De siste Rikspartidagene i Nürnberg ble avholdt i 1938.

Første stopp for oss var Æreshallen (Ehrenhalle), som offisielt ble åpnet i 1930 og opprinnelig var tenkt som en minneplass for de som falt i strid under første verdenskrig. Fra 1933 og fremover ble stedet også brukt for å minnes de nasjonalsosialistiske martyrer som falt under Ølkjellerkuppet i 1923.

På motsatt side av Æreshallen ble Ærestribunen (Ehrentribüne) bygget, som kunne romme 500 personer. Tribunen var tegnet av Albert Speer og inneholdt en stor ørn laget av skulptøren Kurt Schmid-Ehmen, samt tre høye hakekorsfaner. En stor vei (Strasse des Führers) ble lagt mellom hovedtribunen og Æreshallen.

I tillegg til å bli brukt under Rikspartidagene hadde også SS og SA store massemønstringer på plassen. Arenaen ble også brukt under ritualene hvor nye faner ble tatt i ed. De nye fanene berørte da Blodfanen, som inneholdt blod fra noen av som falt under Ølkjellperkuppet. Stort sett alt bortsett fra Æreshallen, er i dag fjernet.

En video som viser hvordan stedet så ut, og hvordan det ser ut i dag:

https://www.youtube.com/watch?v=Mw80n0M7J7s

Neste stopp var Kongresshallen (Kongresshalle), som ble tegnet av arkitektene Ludwig og Franz Ruff, og skulle fungere som et kongress-senter for NSDAP med plass til 50 000 deltakere. Bygningsarbeidet ble startet i 1935 og pågikk frem til 1939, da den ble stanset som følge av krigen. Kun den ytre delen av bygningen, ble ferdigstilt.

I andre etasje på den nordlige delen av bygningen ligger det i dag et jødiskdrevet museum, som i tillegg til å spre løgner om nasjonalsosialismen og Det tredje riket, også har vandalisert deler av Kongresshalle.

Siste destinasjon for omvisningen, var Zeppelinfeltet (Zeppelinfeld), som fungerte som hovedarena under Rikspartidagene. På vei dit krysset vi også Grosse Strasse, som skulle benyttes som paradegate under Rikspartidagene. 2 kilometer lang og 40 meter bred, kan man lett forestille seg hvor mektig den ville sett ut i bruk.

Til tross for massiv ødeleggelse og vandalisme begått av de allierte og ikke minst manglende vedlikeholdsarbeid, så er Zeppelinfeltet enn i dag et mektig skue. Stedet var tegnet av Albert Speer og bestod av en hovedtribune, et stort felt og et tribuneanlegg. Totalt kunne det romme opp mot 200 000 tilskuere, og er større enn tolv fotballbaner.

Jeg hadde store forventninger når det gjaldt omvisningen i Nürnberg, og selv om stedene naturligvis kun er en skygge av hva de en gang var, så satte besøket dype spor og gjorde sterkt inntrykk på meg.

Jeg vil ikke utbrodere så mye om hva jeg rent personlig fikk ut av besøket, men nøyer meg med å si at som fanatisk nasjonalsosialist så var dette for meg en nærmest åndelig opplevelse. En solid energipåfylling for kampmoralen og et minne for livet!

Demonstrasjon

Etter omvisningen var avsluttet, og vi hadde inntatt en etterlengtet lunsj, gikk ferden videre mot samlingsplassen for demonstrasjonen. Stedet lå like utenfor Wunsiedel, og på plass var også kamerater fra svenske Rede 2, som hadde vært kloke nok til å fly ned, fremfor å kjøre bil.

Etter å ha hilst på tyske kamerater og leder for Der Dritte Weg, Klaus Armstroff, gikk ferden videre med tog mot Wunsiedel, og deretter til fots i cirka 30 minutter til sentrum av byen hvor demonstrasjonen skulle starte.

Politiet var på plass allerede ved første samlingsplass, og langs alle steder hvor toget stanset før det ankom Wunsiedel. Fra Wunsiedel og inn til sentrum ble vi fulgt av en rekke politibiler og politimenn, alt i fra vanlige og sivile til opprørspoliti.

Selve startpunktet for demonstrasjonen var inngjerdet av store politistyrker, som visiterte samtlige som skulle inn. Inne på stedet hadde Der Dritte Weg satt opp en salgsbod hvor det ble solgt litteratur og propaganda, samt mat og drikke.

En scene ble rigget, og etterhvert var det på tide med de første talene. Da dette var avklart ble fakler tent og demonstrasjonstoget gikk mot neste stoppested. I front kjørte en bil som spilte klassisk musikk og det rådde total stillhet blant deltakerne mens man marsjerte.

Ved neste stoppested var det igjen tid for taler, deriblant min egen. Min tale ble fremført på engelsk, og etter hvert avsnitt ble det gitt en tysk oversettelse opplest av Julian Bender. Ferden gikk deretter videre til siste stoppested hvor taler igjen skulle holdes og falne helter skulle hylles. Avslutningen, hvor ulike navn og militære divisjoner fra Det tredje riket ble ropt opp, var etter etter min mening det beste ved hele demonstrasjonen. En mektig opplevelse!

Etter talene var avsluttet ble også demonstrasjonen formelt avrundet, og ferden gikk videre mot togstasjonen. Også på tilbakeveien ble vi tett fulgt av store politistyrker. Disse var også tilstede da vi gikk av toget for å gå mot bilene.

Reisen hjem og polititrakasserier

På den opprinnelige samlingsplassen tok vi avskjed med våre tyske og svenske kamerater og satte oss i bilen. Vi ble kort tid etter omringet av tysk politi, som forklarte de ville ha legitimasjon på samtlige og ønsket å visitere både oss og bilen. Etter cirka en halvtime med venting var trakasseringen overstått og vi fikk kjøre videre, og begynne på den cirka 200 mil lange ferden hjem.

Polititrakasseriene skulle dog ikke slutte i Tyskland. Da vi ankom grensen til Danmark, ble vi stanset av dansk politi som ønsket å gjennomføre en «rutinekontroll» ved grensen. Her slapp vi dog visitering, men legitimasjon måtte likevel fremvises.

Siste polititrakassering for dagen, skjedde etter vi hadde krysset Öresundsbroen og ble stoppet av svensk politi. Etter å ha blitt beordret om å legitimere oss, forsvant dog politiet og vi ble sittende å vente i bilen i rundt femten minutter.

Stadig flere politibiler ankom, og vi ble så informert om at vi én og én ville bli visitert. Selv ble jeg ført vekk av to politimenn som stilte meg opp bak kontorbygningen til politiet, oppetter veggen. Her ble jeg visitert og spurt om å identifisere meg igjen. Jeg svarte at de allerede hadde fått mitt pass, og fikk som svar at «han» ikke hadde fått det.

Etter visitasjonen var gjennomført, ble vi samtlige plassert i en slags celle mens politiet skulle søke gjennom bilen. Denne cellen var dog ganske merkelig konstruert, ettersom låsen var på innsiden. I tillegg til å kunne låse oss selv inne, var også sikringsskapet for hele politiets bygning inne hos oss. Hvorvidt det var derfor strømmen forsvant i hele bygningen og politiets dataskjermer ble svarte, er uvisst.

Etter cirka 20 minutter venting, hvorpå jeg sov i cirka 19 av de, banket politiet på døren og ønsket å komme inn. De informerte oss så om at de var ferdige med å ransake bilen og at vi kunne kjøre videre.

Bortsett fra en uforutsett snøstorm, gikk resten av ferden hjem uten problemer. Vel fremme, med totalt 466 mil tilbakelagt, var man både trøtt, utslitt og utmattet, men likevel i gledesrus over en fantastisk reise fylt med storslåtte opplevelser. Jeg ser allerede frem mot neste reise til våre kamerater i Tyskland, men en ting er i hvert fall sikkert, og det er at neste gang går ikke ferden med bil.

Faner ble utvekslet

Delegasjonen fra svenske Rede 2 som hadde tatt fly til Tyskland, deltok også på samlingen som ble arrangert av Der Dritte Weg etter demonstrasjonen. Dagen deretter ble det også offisielt utvekslet faner, mellom Motstandsbevegelsen og Der Dritte Weg. Selve utvekslingen ble utført av Julian Bender fra Der Dritte Weg og redesjef Jimmy Andersson.

Se flere bilder nedenfor:

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
6 Comments
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
Anonymsurfer
Anonymsurfer
3 år siden

Forfallet ved anleggene rundt Nürnberg ligner igrunn ganske mye på situasjonen i Detroit. Hvis europeisk kultur og sivilisasjon skal overleve må vi ha våre egne etno-stater/livsrum. Takk for et hyggelig reisebrev:-)

Kim
Kim
3 år siden

Spennende lesning.

Jeg selv har lyst til og oppleve Nürnberg en dag og føle å ta på ånden som er på det hellige sted.

Synd politiet absolutt måtte plage dere.

trackback
3 år siden

[…] Ursprungligen publicerat på Frihetskamp. […]

Hanne
Hanne
3 år siden

Veldig spennende og interessant leserbrev.

Hanne
Hanne
Svar til  Hanne
3 år siden

Dumme autocorrect* reisebrev skulle det stå. 🙂