Hjem Artikler Kommentar Tyrkisk-syrisk diplomatisk revolusjon truer den sionistiske innflytelsen i det nordlige Midtøsten

Tyrkisk-syrisk diplomatisk revolusjon truer den sionistiske innflytelsen i det nordlige Midtøsten

1

KOMMENTAR En dramatisk reversering av tyrkisk utenrikspolitikk har potensialet til å gjøre enorm skade på sionismens innflytelse på det nordlige Midtøsten.

Recep Tayyip Erdoğan, Tyrkias president. Foto: Brookings Institution, via Flickr.com, (CC BY-NC-ND 2.0).

I en tale tirsdag denne uken kunngjorde Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan at han muligens vil møte sin syriske kollega Bashar al-Assad i Moskva for en ny fredsprosess, ifølge Reuters. Kunngjørelsen kommer i etterkant av at Syrias og Tyrkias forsvars-, og etterretningsministere møttes for første gang på over 10 år i desember, også her i Moskva.

– Vi har startet en prosess som Russland-Tyrkia-Syria, sa Erdogan i en tale i Ankara.

– Vi vil bringe utenriksminsterene våre sammen og så, avhengig av utviklingen, komme sammen som ledere.

Denne nye vendingen representerer en dramatisk u-sving for tyrkisk utenrikspolitikk, som siden starten på den syriske borgerkrigen i 2011 har hatt regimeskifte i Syria som sitt hovedmål.

Den syriske borgerkrigen startet som en del av den arabiske våren: en bølge av protester støttet av USA som omfavnet Midtøsten i 2011 med det mål å svekke Israels motstandere i regionen og fremme sionismen. Blant de viktigste målene var Assads regime i Syria, som sammen med Irak og Iran ble utpekt som Israels hovedtrusler i det beryktede «Clean Break»-memoet fra 1996, der dens hovedsakelig jødiske forfattere som Richard Perle og David Wurmser la frem den nykonservative krigsstrategien som har preget USAs tilnærming til Midtøsten siden krigen i Irak og som fortsetter i dag.

Den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Washington D.C. involverte seg først indirekte i konflikten i Syria via materiell støtte til den såkalte «frie syriske armé», men etter hvert som dette viste seg å være utilstrekkelig til å velte Assads regime, ble det nødvendig å finne et påskudd for mer direkte involvering. I august 2012 ble president Barrack Obama på en pressekonferanse spurt om hva som kunne føre til direkte amerikansk militær involvering i Syria, hvilket Obama svarte med at bruken av kjemiske våpen av Assad-regimet ville utgjøre «en rød linje» for USA.

Et slikt «angrep» fant sted nesten nøyaktig et år senere i Ghouta. Jeg fulgte episoden på tidspunktet og husker godt den avskyelige løgnaktige frekkheten til vestlige medier, som igangsatte en koordinert mediablitz som la skylden på angrepet på Assad-regimet, med vitnemålet til politiserte NGO-er som sitt eneste bevis. Det åpenbare faktum at det gav ingen mening at Assad ville gjøre denne ene tingen som kunne bringe USA inn i konflikten, på et tidspunktet han var i ferd med å vinne den, ble ignorert eller forklart bort med at Assad simpelthen var en sinnssyk og blodtørstig tyrann, som Saddam Hussein og Vladimir Putin etter ham. Etter dette sørget amerikanske luftangrep for å reversere Assad-regimets fremgang og i 2015 sendte Obama inn amerikanske styrker under det påskudd å skulle bekjempe ISIS.

I virkeligheten hadde USA støttet radikale islamistiske grupper i dets kamp mot det sekulære Assad-regimet i flere år, som avslørt i en e-post kunngjort av Wikileaks i 2012 der Jake Sullivan, som har hatt prominente posisjoner under presidentene Barrack Obama og Joe Biden, fortalte den daværende utenriksministeren Hillary Clinton at «AQ [Al-Qaida] er på vår side i Syria».

Tyrkias involvering i konflikten var lenge i stor grad parallell med den amerikanske, blant annet via støtte til ISIS og siden 2016 har det tyrkiske militæret direkte okkupert større landområder i Syria. Tyrkias involvering i Syria representerte en helomvending av det diplomatiske forholdet mellom landene, som før krisen i 2011 lenge var i ferd med å forbedre seg. Motivet for helomvendingen på tyrkisk side involverte sannsynligvis løfter om territoriell ekspansjon inn i Syria fra USA.

Mot alle disse kreftene manøvrert mot ham av den sionistiske okkupasjonsregjeringen i Washington D.C. ville Assads regimet uten tvil ha falt om det ikke hadde vært for den russiske intervensjonen i Syria i 2015, hvilket inkluderte Wagnergruppen, som de fleste vil kjenne fra dens involvering i krigen i Ukraina. Den russiske intervensjonen førte til en dramatisk vending for Assad-regimet, som gikk fra randen av kollaps til å ta tilbake initiativet i krigen i 2017, og i dag kontrollerer det igjen majoriteten av Syria.

Så hva har ført til at Tyrkia nok en gang snur og igjen søker seg mot fredeligere relasjoner med sin nabo i Syria? Mest sannsynlig er det for det første en blanding av at amerikanske løfter om større territorier i Syria ikke har materialisert seg og at kostnadene av krigføringen mot naboen har blitt for store, inkludert tilstedeværelsen av millioner av syriske flyktninger.

For det andre har USAs støtte til kurdiske separatister i det nordlige Syria lenge utgjort et konfliktmoment mellom dem og Tyrkia. Kurderne, en signifikant minoritetsgruppe i både Tyrkia, Iran, Irak og Syria, har lenge utgjort USAs mest nyttige proxy og allierte i det nordlige Midtøsten, representert av politiske organisasjoner som det åpent kommunistiske Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har blitt støttet av Israel med det mål å destabilisere sine motstandere i regionen.

Kurdernes allianse med sionismen ser imidlertid ut til å ha vært et kritisk feilgrep. Protestene i Iran dekket vidt og bredt i vestlige medier i fjor som et heroisk feministisk opprør mot teokratisk diktatur utgjorde i virkeligheten et kurdisk etnisk opprør i Iran, hvilket førte til koordinerte militære operasjoner mellom Iran og Tyrkia mot kurdere i Syria og Irak.

Tyrkia, som har sine egne problemer med kurdiske separatister, truet med en full militær operasjon mot kurdiske områder i desember i fjor, etter å ha beskyldt USA for å ha vært involvert i et terrorangrep i Istanbul visstnok utført av kurdiske terrorister.

I mellomtiden har den beryktede nykonservative krigshisseren og amerikanske presidentkandidaten John Bolten insinuert at Tyrkia burde kastes ut av NATO over det han betegner som Tyrkias for myke respons til den russiske invasjonen av Ukraina.

For å konkludere: Det kurdiske problemet har gitt Tyrkia sterke insentiver til å samarbeide med Russland og Syria.

Hvis denne utviklingen fortsetter og Tyrkia normaliserer sitt forhold til Syria, samt fortsetter sine operasjoner mot sionistenes kurdiske proxy i samarbeid med Iran kunne det i verste fall føre til en fullstendig isolasjon av de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Syria, som lenge har plyndret landets oljeressurser.

Utvisningen av amerikanske styrker fra Syria og slutten på det lange kurdiske opprøret ville være ensbetydende med en kollaps av sionistisk innflytelse over det nordlige Midtøsten og et dramatisk tilbakeslag for Israels drøm om å etablere hegemoni i området.

Delta i debatten

Les retningslinjene for kommentarfeltet HER.
Abonner
Bli varslet om
guest
1 Comment
eldste
nyeste flest stemmer
Inline Feedbacks
Vis alle innlegg
proverbs 26:11
proverbs 26:11
26 dager siden

Interessante visjoner, basert på grundige kunnskaper. Igjen et blinkskudd fra Russleman, som bidrar til et høyt intellektuelt nivå på frihetskamp.net. Vi får håpe Erdogan og Assad, sammen med Putin, kan stikke kjepper i hjulene på sionistregimet til Bibi i Jerusalem og zog-regimet til Biden i USA.